Fem år etter at kvalitetsreformen ble innført samles professorer fremdeles for å kritisere den.

UENIG: Direktør for Senter for statlig økonomistyring og medlem av Stjernøutvalget, Marianne Andreassen, mener at sektoren selv kommer med få alternativer til rapportering og målstyring. Til venstre: Paul Chaffey i universitetsstyret ved UiO.
FOTO: Robin Røkke Johansen

Mandag stimet alvorlige menn med lang utdannelse sammen i Klubben på Universitetsbiblioteket og raljerte med fortidens synd, «Kvalitetsreformen», i Akademisk forum.

Ståle Eskeland, professor i strafferett ved Det juridiske fakultet, var blant kritikerne som hadde møtt til debatten om universitetet bør plan- og målstyres.

- Etter at reformen kuttet utdanningen fra seks år, til femårig master, skal studentene i fjerde avdeling, hvor jeg foreleser, ha: Strafferett, straffeprosess, sivilprosess, skatterett, rettskildelære, rettssosiologi eller rettsøkonomi, i løpet av to semester! Gjett om studenter spør: Er dette på pensum, må jeg kunne dette? sier Eskeland.

Han mener at studentene er livredde for å lære seg noe som går utenfor pensumet.

- Den nåværende styringen er kvelende. Effektivitetstenking har invadert universitetet. Vi opplever et krav om produksjon og en forventning om å fullføre uten at kvaliteten på det som produseres blir tilstrekkelig vektlagt, sier Eskeland.

Kritiske til resultatmåling

Kvalitetsreformen ble innført ved Universitetet i Oslo (UiO) høsten 2003. Målene for reformen var høyere nivå på utdanning og forskning, økt intensitet i studiene og økt internasjonalisering. Røstene mot tellekantsystem og produksjonspress lød én etter én på Akademisk forum på mandag. Møteleder Kristian Gundersen, professor ved Institutt for molekylær biovitenskap, sammenligner målstyringen med Sovjetunionens planøkonomi og hevder at den verken er moderne eller næringsorientert.

- Kvalitetsreformen er middelmådig, og kunne blitt modifisert med enkle grep, sier Gundersen.

Riksrevisjonen foretok i 2003-2004 en undersøkelse av virksomhetsstyringen ved universitetene. I undersøkelsen ble det blant annet skrevet at «i planleggingen av virksomheten er den største svakheten fravær av konkrete målsettinger og resultatmål for hva som skal oppnås på kort sikt».

Jussprofessor Eskeland reagerer på at man måler «tegn med mellomrom» for å måle produksjon.

Argumenterte motvinds

Paul Chaffey, administrerende direktør i Abelia (NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter) og styremedlem ved UiO, stilte til debatten. Han mener målstyringen ved universitetene dekker de folkevalgtes behov for å ha oversikt i en stadig mer komplisert verden. Chaffey hevder at man får større frihet om man opererer innenfor et rammeverk.

- Diskusjonen bør være om UiO skal ha de samme målene som en høyskole. Det er ikke en diskusjon om man skal ha målstyring, dette handler om hvilke mål man skal ha, sier Chaffey.

Marianne Andreassen, direktør for Senter for statlig økonomistyring (SSØ) og medlem i Stjernø-utvalget, støtter resultatstyring som overordnet prinsipp for universitetene.

- Så lenge universitetet blir betalt av skattebetalernes penger er det nødt til å være en form for styring der man må kunne måle resultatene, sier Andreassen.

- En stat som sløser med ressurser ødelegger seg selv.

Andreassen peker på at universitetene ble spurt om forslag til alternative styringsformer da Stjernø-utvalget saumfarte sektoren for et år siden.

- Hvordan vil dere bli styrt? spurte vi, og det var få som kom opp med alternativer. Vi kan sitte her i hele kveld og ha det gøy med sidevirkninger og skjevfordelinger av Kvalitetsreformen, men hva er alternativet?

Kristian Gundersen mente «akademisk kultur» var et alternativ. Det har fungert før, mente han.