Doktorgradens inflasjon

Fredag kom meldingen fra NIFU STEP om rekordmange doktorgrader. Statistikken viser at det i fjor for første gang ble avlagt mer enn 1000 doktorgrader i Norge. Utviklingen har særlig skutt fart de siste årene, fra 658 disputaser i 1998 til 1030 i 2007. I forslaget til statsbudsjett for 2009, som ble framlagt på tirsdag, foreslår Regjeringen å opprette 38 nye stipendiatstillinger ved Universitetet i Oslo (UiO).

Dag Einar Thorsen ble tilsatt som stipendiat i statsvitenskap i 2006, ved fylte 26 år, og er styremedlem i stipendiatforeningen ved UiO. Han mener at ph.d.-graden formelt sett er lik doktorgraden slik den så ut fra 1970 til 2003, men at den innholdsmessig ligner mer på den gamle magistergraden, siden den nå er en inngangsbillett til forskerkarrieren, og ikke en del av denne.

– Dette er resultat av en gradvis devaluering av doktorgraden, der de rådende oppfatningene om hva doktorgraden skal være, er blitt endret, sier han.

Av den grunn har ikke Thorsen forhåpninger om noe professorat med det første.

– Som ny ung stipendiat har jeg begrenset med forskererfaring. Min kompetanse er ikke i nærheten av hva doktorene før i tiden satt med.

Før kvalitetsreformen i 2003 var det ingen tidsbegrensning på doktorgraden, og heller ingen sidebegrensning på hvor langt man burde skrive. Doktorgradsavhandlingene kunne gjerne være på 5-700 sider. I dag er utdanningen normert til tre år, med en øvre grense på seks år. Omfanget på besvarelsene varierer fra fakultet til fakultet, men uformelt er det ønskelig at besvarelsene ikke er for lange. Ved statsvitenskap ligger en gjennomsnittlig besvarelse nå på rundt 200 sider, ifølge Thorsen.

Bekymret for innholdet

Dagens doktorgrad innebærer også et krav om et 30-studiepoengskurs i tillegg til avhandlingen. Fra 2007 har det vært et krav om at 10 av disse er i forskningsetikk. Før 2003 fantes det ingen slike krav, og man hadde heller ingen krav på veiledere. Man trengte heller ikke å være tilknyttet et universitet for å kunne ta doktorgrad, men man forsket selvstendig og leverte deretter avhandlingen inn til bedømmelse.

Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie ved UiO, skriver i et essay i Morgenbladet 3. oktober at: «Det er rimelig å tro at inflasjonen i navnebruk har et eller annet med saken å gjøre. Dobbelt så mange «professorer», dobbelt så mange «universiteter», dobbelt så mange «doktorgrader», betyr ikke uten videre dobbelt så mye kunnskap.»

Kristian Gundersen, professor i fysiologi ved UiO, støtter Berg Eriksen i dette.

– Det er klart at en økning i antall grader innebærer inflasjon når gradens innhold samtidig minker. Jeg er redd for at dagens doktorgrad er i ferd med å nærme seg det gamle hovedfaget i omfang.

Gundersen understreker imidlertid at det er innholdet i graden som bekymrer ham mest. Han mener at ledelsen synes ensidig opptatt av gjennomstrømning og mindre av forskningens kvalitet.

– Dette kan gjøre doktorgradsproblemer til elevøvelser, og føre til en trivialisering av graden, sier han.

At graden kan gjennomføres på kun tre år mener han bidrar til en slik utvikling.

– Dagens ph.d. gir ikke mulighet til alvorlig forskning i samme grad som før, sier han.

Støtter graden

Geir Ellingsrud, rektor ved UiO, kjenner seg imidlertid ikke igjen i Gundersens påstander.

– Det er klart forskningen stipendiatene driver med er verdifull! Det er ingen som mener noe annet, i hvert fall ikke som jeg vet om, sier han.

Haakon Breien Benestad, prorektor ved UiO, er enig i at gjennomføringstiden er knapp, men insisterer på at kvalitetsreformen har bidratt til å kvalitetssikre doktorgraden. At graden nå er mer veiledet og inneholder obligatoriske emner, mener han gjør doktorer interessante for forvaltningen og i næringslivet.

– Ph.d.-graden er den beste generelle intellektuelle utdannelsen vi har i Norge i dag, sier han.

NIFU STEP-forsker Svein Kyvik har doktorgrad i sosiologi. Han mener utviklingen kun er et resultat av en nødvendig tilpasning til doktorgraden slik den er satt sammen i Storbritannia og USA. Han mener tidsreduksjonen gjorde graden mer innskjerpet og avviser at den medførte devaluering av doktorgraden. Han mener ikke kompetansen tilsvarer et lavere nivå.

– Doktorgraden i dag er atskillig mer krevende enn det hovedfaget var, sier han.

– Umulig å sammenligne

Fra 1700-tallet og frem til 1970-årene, tok det 5-7 år å ta embetseksamenen innen normal studietid. Dette ble ansett som den viktigste høyere graden i Norge. Bare noen få allerede erfarne forskere gikk videre og avla en doktorgrad. Det var forbundet stor prestisje med graden. Det ble sett som et personlig prosjekt man gjerne brukte mange år, ofte hele livet på.

I 1975 vedtok Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Mat Nat) etter langvarig motstand fra de andre fakultetene å opprette et organisert doktorgradsstudium som en forskerutdannelse ut over embetseksamen. Argumentene mot var at en ikke kunne sette opp en studieplan for noe så individuelt og personlig som et forskningsprosjekt. På denne tiden opplevde Norge også en utdanningseksplosjon, med en tredobling i antall studenter ved UiO, fra omtrent 6000 studenter i 1960 til omtrent 18 000 i 1970, noe som bidro til økt utdanningsetterspørsel.

Den gamle doktorgraden lever på sett og vis videre den dag i dag, som en fri, selvfinansiert, ikke-veiledet grad (Dr. Philos) man kan bruke så mange år en ønsker på.

– Svært få benytter seg av denne muligheten. I regelen er doktorgraden i dag noe man utdanner seg til, sier John Peter Collett, professor i historie og leder av Forum for universitetshistorie ved UiO.

Han mener at utviklingen fra 1975 frem til i dag er en prosess der de andre fakultetene gradvis har fulgt etter MatNats reform.

– Med kvalitetsreformen ble denne prosessen avsluttet, sier han.

Collett mener det er umulig å sammenligne den gamle doktorgraden med dagens ph.d.-grad, siden disse gradene er så totalt forskjellige. Imidlertid ser han at det nå oppstår behov for enda en påbygging.

– Når mange har doktorgraden og konkurrerer om stillinger, vil en ph.d.-grad ikke være tilstrekkelig til å få ansettelse som universitetslærer og i hvert fall ikke som professor. Det blir nødvendig å gå videre med forskning på postdoktornivå, sier Collett.