• Eksport av våpen er blitt en norsk milliardindustri, noe som gjenspeiles i en tredobling av forskningsmidler til forsvarssektoren
• - Vi øser penger ut til forsvar og våpenteknologi, mens miljø får lommerusk, kritiserer stortingsrepresentant Bjørn Jacobsen (SV)

2008-05-21

Den statlige finansierte forsvarsforskningen i Norge ligger på omtrent 800 millioner kroner i året, ifølge Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Dette inkluderer ikke de private aktørenes bidrag, og for hele forsvarsindustrien i Norge er tallet trolig mye høyere. Ifølge Alexander Harang, forsvars- og utenrikspolitisk rådgiver for Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe, har finansieringen til forsvarsforskning økt betydelig de siste fem årene.

- Forsvarssektoren fikk rundt 300 millioner kroner i statlige forskningsmidler ved starten av 2000-tallet, og nå er tallet på nærmere 800 millioner. Totalregnskapet for hele forsvarsnæringen er stort og komplisert, og jeg tror ingen i Norge helt har oversikten over dette, sier Harang.

I løpet av 2007 eksporterte Norge våpen, ammunisjon og deler til militære kjøretøy til en verdi av 2,16 milliarder kroner. Dette var en økning på 18 prosent i forhold til 2006, og var den største eksporten som noen gang er registrert.

- Bare ut i fra omsetningen i næringen, de indirekte og direkte subsidiene forsvarsindustrien får - for eksempel gjennom eksportstøtte og skatteordninger - i tillegg til det faktum at våpeneksporten i Norge har økt jevnt med cirka 20 prosent i året, synes det opplagt at også FoU-innsatsen i sektoren er økende, sier Harang.

Tredjedel til våpen

FFI er den eneste offentlige institusjonen i Norge som driver med denne typen forskning. Av de ikke-statlige institusjonene er Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) og Nammo de to største innen forsvarsindustrien i Norge. Ifølge Bjarne Haugstad, forskningssjef i FFI, er en del av forskningen rettet direkte mot våpen.

- Men forskning rettet direkte mot våpen utgjør langt under en tredjedel av vår totale virksomhet, understreker han.

Haugstad vil heller kalle forskningsvirksomheten for «forsvarsforskning» enn «våpenforskning».

- Hva er så forsvarsforskning?

- Det er et bredt begrep, og omfatter blant annet forskning som bidrar til nye og bedre våpen, våpenkontrollsystemer, hvordan forsvaret skal utvikles, organiseres, til hvor stor den skal være. FFI forsker også på beredskap og krisehåndtering med det formål å beskytte samfunnet mot trusler.

- Men hva slags forskning knyttet konkret til våpen driver FFI med?

- Et konkret eksempel er Nytt Sjømålsmissil (NSM). Det er viktig å understreke at utviklingen har tatt mange år, og at det ikke bare er FFI som har jobbet med dette prosjektet. Vi samarbeidet med KDA, og det FFI bidro med var i den tidlige fasen hvor vi måtte finne ut hva slags rekkevidde NSM skulle ha, hvor skjult den skulle være, unnvikelsesmanøvrer, den type ting.

Et annet eksempel Haugstad nevner er MicroElectroMechanical systems (MEMS).

- MEMS er et buzzword ikke bare i forsvarsforskning, og går i hovedsak ut på å kombinere elektronikk og mekanikk i små enheter, som for eksempel ammunisjon. Dette gjør vi i samarbeid med Nammo.

666 ansatte

Det er 666 ansatte på FFI, hvorav bare seks er offiserer. Flere enn 450 er forskere og ingeniører, hvorav de fleste utdannet fra universiteter og høgskoler i Norge, samt noen fra utlandet. I tillegg har enkelte forskere som er tilknyttet ulike universiteter og høgskoler også bistillinger hos FFI - såkalte toerstillinger. Finn Knut Hansen, professor i overflatekjemi ved Universitetet i Oslo er en av dem.

- På FFI jobber jeg med adhesjon, det at stoffenheter blir holdt sammen av molekylkrefter som virker i kontaktflatene mellom dem i en slags liming. Jeg har jobbet opp mot problemstillinger med adhesjon i rakettmotorer, som for eksempel NSM, hvor det er viktig at komponentene i motorene ikke støter fra hverandre.

- Plager det deg at forskningen din kan ha bidratt til utvikling av våpen?

- Hvis du har det som problem bør du ikke jobbe i forsvarsindustrien. Det må man akseptere, forsvaret er en del av samfunnet. Det er en dobbelmoral ute og går, men skal man ha et forsvar må man akseptere alle konsekvensene det innebærer, sier Hansen.

Pål Aas er på sin side ansatt i FFI og har en professor II stilling i Universitetet i Bergen, hvor han underviser i nevrobiologi. På FFI jobber han med forsvarsforskning av såkalt «preventiv karakter».

- Forskningen jeg gjør brukes til beskyttelsesformål. Jeg jobber blant annet med å utvikle en bedre medisin mot kjemiske våpen, og hvordan vi kan oppdage og beskytte oss mot disse. Forskningen min bidrar og gjør også nytte for forsvarspersonell og sivilbefolkningen forøvrig.

- Verdensledende

Stortingspolitiker Bjørn Jacobsen (SV), som sitter i Stortingets forsvarskomité, mener Norge bruker for mye penger til forsvarsindustrien.

- I forhold til innbyggertallet er Norge verdens største våpeneksportør, og myten om at vi er en fredsnasjon kan nå bli erstattet av et bilde av Norge som krigsprofitør. Generelt vil jeg si at våpenindustrien i Norge har for gode kår.

- Vi sier vi skal forske på fornybar energi, men det gjør vi ikke, i stedet øser vi penger ut til forsvar og våpenteknologi, mens miljø får lommerusk. Det er den politiske situasjonen i dag. Folk på gata opplever miljøproblemene, ikke en eventuell krig, som en trussel. Dette gjenspeiler seg ikke i forskningsinnsatsen, mener Jacobsen.

Kjell Inge Bjerga, leder for Seksjon for sivil-militære relasjoner ved Institutt for forsvarsstudier, er ikke nødvendigvis enig i at det er problematisk at Norge bruker ressurser på våpenforskning.

- Jeg må understreke at våpen og våpenhandel generelt er et kjempevanskelig etisk problemstilling, men når Norge har valgt å ha et forsvar og samtidig er medlem av NATO, er det en konsekvens at vi må drive med forskning og produksjon av våpen. Å eksportere våpen er også en naturlig konsekvens når vi er med i en forsvarsallianse. Det ville vært rart om Norge ikke ønsker å bidra til å utvikle våpen som de andre landene i NATO kan bruke, sier Bjerga.

King Ho Wong