Kvinnelige ansatte ved mannsdominerte institutter må ta på seg ekstra arbeid slik at kjønnsbalansekravene overholdes.

SJELDEN REALIST: Førsteamanuensis ved Matematisk institutt, Ingrid K. Glad, er en av fire vitenskapelig ansatte kvinner ved instituttet. Her er hun flankert av (f.v.) Inge Helland, Bent Natvig, Jørund Gåsemyr, Sven Ove Samuelsen, Ørnulf Borgan og Nils F. Haavardsson.
FOTO: Anne Ogundipe

ØNSKER DEBATT: -- Vi må spørre oss hva vi vil at kvinnene skal brukes til, sier Ingrid Uldal, seksjonssjef og likestillingsansvarlig ved MatNat .
FOTO: Anne Ogundipe

Ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat) ved Universitetet i Oslo finnes det flere institutter med få eller ingen kvinner. Likevel er det krav til at de skal ha en kvinnelig representant i bedømmelseskomiteer av doktorgradsstipendiater, ved siden av et generelt ønske om balanse i styrer og ansettelsesutvalg.

- Det er få kvinner i mitt fagfelt i Norge, så belastningen er kjempestor, sier Ingrid Glad, førsteamanuensis ved Matematisk institutt.

Ved Glads institutt er det bare fire kvinner blant de 41 vitenskapelig ansatte. Glad har sittet som opponent i flere bedømmelseskomiteer, og sier at hun bruker to uker på å forberede seg til hver disputas. Det kommer i tillegg til en fulltidsstilling som forsker.

Ingrid Uldal er seksjonssjef ved MatNat, og ansvarlig for likestilling ved fakultetet. Hun forteller at representasjonskravet fører til en overbelastning på de få kvinnene som er.

- Det er klart at når administrative oppgaver faller på våre kvinner får de arbeidsoppgaver som går på tvers av hva de ellers ville prioritert, nemlig forskning og undervisning, sier hun.

Stor belastning

I skrivet «Veiledning om bedømmelse av norske doktorgrader» heter det i punktet om oppnevning av bedømmelseskomiteer at «Komiteen skal såfremt mulig være sammensatt slik at begge kjønn er representert, og det skal begrunnes særskilt dersom dette ikke lar seg gjøre».

Ifølge Ragni Piene, professor ved Matematisk institutt, må man gi en god begrunnelse for eventuelle avvik fra denne normen. Hun sier at hun selv får en rekke henvendelser fra bedømmelseskomiteer og andre utvalg i både inn- og utland, og at det ville vært helt «urealistisk å skulle si ja» til alle sammen.

Piene er imidlertid positiv til at det er ønskelig å ha kvinner i komiteene.

- Men jeg synes det blir absurd å ha det som et absolutt krav når det er så få kvinner å ta av. Det viktigste er å få en god komité, sier hun.

Uldal tror alle er innstilt på at de må ta noen administrative oppgaver, men på grunn av kravet i bedømmelseskomiteer blir det en opphopning av den administrative delen. Hun mener belastningen lett blir for stor i fagmiljøer hvor kvinner er underrepresenterte.

Glad sier at hovedpresset kommer i forbindelse med oppnevnelse av bedømmelseskomiteer.

- Å sitte i en doktorgradskomité og være opponent er en veldig stor jobb som ikke gir noen uttelling i tellekantsystemet, sier hun.

Hun har fått fem slike forespørsler de siste tre månedene.

Overforbruk

Piene tror også kvinner kan bli brukt for mye, eller at kravene ikke kan oppfylles fordi det ikke er nok kvinner.

- Når det gjelder stillings- eller doktorgradskomiteer, og det eneste alternativet er å ta med en kvinne fra et annet fagfelt, velger vi heller å ikke ha med en kvinne, sier hun.

Uldal tror løsningen kan være å bli mer selektiv i når man skal kreve en kvinnelig representant.

- Der det bare er mannlige søkere bør kravene til kvinnelige representanter være mindre. Man kunne også vurdere mindre undervisningsbelastning for kvinner, sier hun.

Uldal ønsker representasjon av kvinner der hvor det er viktig, som for eksempel i styrer og forskning og undervisning. Hun ønsker en mer åpen diskusjon rundt hvordan fellesoppgavene på instituttene skal fordeles.

Glad har på sin side bestemt seg for å bli flinkere til å si nei, og tror ikke det nødvendigvis hadde behøvd å være et krav, men heller et generelt mål om å få til en kjønnsbalanse.

- Flere kvinnelige kollegaer hadde vært drømmeløsningen på dette problemet, sier hun

Kvinneløs astrofysikk

Institutt for teoretisk astrofysisk er det eneste instituttet ved MatNat som aldri har hatt en fast kvinnelig vitenskapelig ansatt.

Instituttleder Per Lilje forteller at de må til utlandet for å finne kvinnelige representanter til sine bedømmelseskomiteer. Ifølge ham har det vært kvinnelige søkere, men ingen av disse har vært konkurransedyktige nok.

Instituttet er nå det eneste ved MatNat som har egen handlingsplan for likestilling.