Prøv å se saken fra den andre siden. Hvorfor i alle dager skal veilederne legge masse arbeid i å veilede når de ikke får bestemme forskningstemaet til studenten? Den ene studenten etter den andre får lov til å begynne på masteroppgaver med tåpelige temaer. Uselvstendige og delvis kunnskapsløse studenter med stor og uberettiget selvtillit finner på mastertemaer som er banebrytende og morsomme (tror de) og så blir de tildelt en professor/amanuensis i faget som veileder. Og stakkaren (proffen/amanuensen altså - ikke studenten) får nok en "idiot"oppgave å forholde seg til. Å skulle veilede en student som kommer med et selvvalgt og ofte banalt og uinteressant tema og som studenten forventer at den store guru i faget skal legge sjela si i - det vil si i ting som i utgangspunktet er ugjennomførbart - det er ganske drøyt.

Humsam-miljøenes tradisjon hvor studenten velger oppgavetema er ganske enkelt forfeilet og egentlig en eneste stor systemsvikt. Hva venter studentene seg egentlig? At en stor kapasitet i faget skal kunne trylle og få fram mening i noe som det ikke er vits i å forske på? Mangler studenten i tillegg motivasjon og evne til å løfte seg selv etter håret er prosjektet dømt til undergang helt fra starten av.

På "Humsam" får veilederne tildelt alt for mange studenter og så får studentene lov til å bestemme selv hva de skal forske på - det er bare tragisk. Den eneste måten å få veilederne til å bli interessert på er å la veilderne bestemme masteroppgavetemaene og også sette en grense for hvor mange studenter hun/han skal måtte forholde seg til. Ofte er grensen 5 studenter, veiledere med enorm arbeidskapasitet kan klare 10. I tillegg vil en veileder ha mer igjen enn man invisterer i en student - det er som når man invisterer penger - prosjektet må gå med (intelektuelt) overskudd - veilederene ønsker seg selv-motiverte medarbeidere som kommer løpende med nye og uventede resultater som er til nytte for veilederen. Og veiledere finner ganske raskt ut om en student er en middelmådighet som ikke bør veiledes for mye - "det blir jo ikke noe ut av dette uansett" - bortsett fra en "fake" mastergrad en gang inn i fremtiden.

På slutten i artikkelen som dette debattinnlegget bygger på - står det: "Professorene får penger per veiledning og da bør det stilles klare krav". Det er mulig at det er slik noen steder, men på matnat går oftest de 10.000 (?) kronene i stimuleringpenger for en fullført mastergrad rett inn i instituttenes annum/driftsbevilgning. Men det er mulig at denne smøringen avhjelper situasjonen i humsamfag siden kontante penger kan gjøre en trist og lei veiledningsoppgave litt hyggeligere.

Jeg har selv nylig fullført et hovedfag. Jeg fikk god veiledning og har lite å klage på i denne sammenhengen. Men tror det er viktig å bemerke at problemet ikke er fraværende på MatNat heller. Jeg kjenner til flere eksempler av dårlig veiledning og manglende interesse for oppgaven selv om veileder har hatt mye å si for utformingen av den. Ser ikke helt hvorfor du antar at dette er hentet fra HumSam når det like gjerne kunne kommet fra flere jeg kjenner på MatNat.

Dermed blir det litt for enkelt å avfeie problemet med at det er dumme studenter med for høy selvtillit som krever å få gjøre kjedelige oppgaver. Poenget må isåfall være at veileder på et tidlig tidspunkt sier ifra om at oppgaven ikke holder mål og anbefaler en dreining av innholdet. Det er i den sammenheng viktig å huske at mastergraden ikke skal være selvstendig forskningoppgave, men er en del av en utdanning.

At problemet må tas på alvor er ihvertfall sikkert. Tror også det er viktig at UiO blir flinkere til å behandle studentene som enkeltindivider og ikke bare tenke på dem som en gruppe som stadig fornyer seg.

Klaus Magnus sier: "Ser ikke helt hvorfor du antar at dette er hentet fra HumSam.."

Jo fordi det er på disse fakultetene det går treigest med gjennomføring av studiene, se en halvgammel artikkel i Universitas; "Kun én av 75 masterstudenter som begynte ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi høsten 2003 fullførte i tide. På statsvitenskap leverte 14 av 120 på normert tid." ( universitas.uio.no/?sak=46622 )

Videre er det ikke ofte at matnat-veiledere får stikke stimuleringspengene i egen lomme. I den nye artikkelen sier hun eller han som har påstår å ha fått dårlig veiledning: "Professorene får penger per veiledning..." Så iallefall denne studenten ser ut til å høre hjemme pa humsam.

Vi bør ikke glemme at det er ganske sårt å innrømme for seg selv og andre at man er udugelig i noe og at det er mye hyggeligere å gi skylda på noen andre når livet går skeis - noe som det ganske ofte gjør under masterstudiet fordi det er for mange studenter med begrensede evner som tas opp til masterstudiene. Hvis "driven" og "gutsen" mangler hjelper det ikke med mye veiledning - tafatte individer setter seg ned og gjør ingenting av seg selv.

Hei Frode,

hele din teori er noe fucked up, om du virkelig tror at den eneste farbare vei innen akademias første stadier er å la fagets autoriteter diktere metodevalg og problemstilling. I og med at du virker troendes nok til å underkaste deg et hvilket som helst tilfeldig kunnskapsregime, formaner jeg deg herved til å tygge på følgende: finnes det farer ved ytterligere sentralisering av retten til å stille spørsmål inne akademia? Hvilken plass er levnet til fagkritikken innenfor ditt autoritesbejanede skjema? Og: kan virkelig folk i midten av tjueårene på generelt grunnlag kalles idioter uten evne til å stille interessante, relevante og kritiske spørsmål?

Rasmus spør: "Hvilken plass er levnet til fagkritikken innenfor ditt autoritesbejanede skjema?" Fagkritikk forutsetter at du vet hva du kritiserer, kan du lite om faget du studerer har du lite å kritisere. Og hvorfor skal du kritisere - hvorfor forsøker du ikke å finne ny kunnskap istedet for å klage på innholdet i den gammel kunnskapen? Finner du ny kunnskap som beviselig er rett - ved at du kan bevise det du påstår med empiriske fakta eller med verifisering ved forsøk (rett nok vanskelig å gjennomføre i humsamfag) har du gjort noe av verdi. Det virker som du tror at det å kritisere har en verdi i seg selv? Hvorfor har kritikk bare for kritikken skyld en verdi? Bortsett fra at det kan skjerpe tanken noen ganger - ved å være en slags intelektuell og livsfjern lek.

Du sier også: "... om du virkelig tror at den eneste farbare vei innen akademias første stadier er å la fagets autoriteter diktere metodevalg og problemstilling." Hvorfor skal fagets autoriteter kaste bort tid på deg hvis du finner på en problemstilling som er bare rør? Har du en kjempegod problemstilling griper 95% av proffene/amanuensene ideen din med glede. Metodevalg skal du være forsiktig med som nykommer, hvorfor skal du som for eksempel ny "feltbiolog" si at fagets autoriteter har valgt feil biotop å lete etter bestanden av fugler i - å lete etter kjøttmeis på dypt vann - det er slikt en nykommer i faget kunne finne på å definere som sin metode. Vil du lese gamle greske skrifter og så nekter du å bruke biblioteket og lesing av bøker som din "metode". Vil du lete etter nye kjernepartikler (fysikk) og nekte å bruke metodene faget anvender bare fordi du synes at å kollidere partikler ved høy hastighet ikke er koselig og du ønsker å gjøre det ved lav hastighet - og fagets autoriteter vet at da skjer ingenting fordi det er utprøvd for lenge siden? Vil du ikke ta med deg den kunnskapen som allerede finnes er du dum og burde gjøre noe annet - kanskje kjøre buss? Men kanskje ikke, du må kunne løfte blikket for å kjøre buss.