I artikkelen "Kun n av 75 masterstudenter som begynte ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi høsten 2003 fullførte i tide. På statsvitenskap leverte 14 av 120 på normert tid " virker det som om det er kurant å levere masteroppgaver for seint. Dette synes helt merkelig. På Mat. Nat. er det å ikke innlevere oppgaven til korrekt tid det samme som stryk - med karakteren F som resultat. Dokumentert sykdom og på forhånd godkjent deltidstudium (hvis man kan dokumentere lønnet arbeid)kan rett nok forlenge studiet. Hele poenget med kvalitetsreformen på masternivå forsvinner hvis det ikke er faste rammer. Hovedoppgaver under de gamle gradene dro ut i all evighet og det var værst for de svakeste studentene som trodde de kunne forbedre karakteren med en tiendedel eller to ved å holde på et par tre semestre til. Det eneste de oppnådde i mange tilfeller var å få et større studielån. Med fast sluttdato 2 år etter start får man slutt på dette tullet. Er det virkelig fortsatt fakulteter pa UiO som tillater denne menneskelige ressurssløsingen? Det er ubegripelig at det gamle somlete hovedfaget hvor studentene studerte/forsket 50 eller mindre får fortsette under nytt navn. Høyt tempo og det å bli ferdig i tide er en kvalitetsfaktor i seg selv.

Erfaringer fra Mat. Nat. kan ikke overføres direkte til HF og SV, til det er forskjellene for store. Selv om en del masterprosjekt på HF og SV med fordel kan bli noe mindre i forventet arbeidsmengde, og man kan gjøre en del positive tiltak for å stimulere progresjon, ville Mat. Nat.-opplegget etter min mening kunnet bli katastrofe på fagområder med såpass ulike tradisjoner og typer forskning. Se debattinnlegg i Studvest i vår etter at det hadde blitt hevdet at det kunne være lurt å overføre en tilsvarende (prøve)ordning som den Frode skisserer for UiO, til andre fakultet:

Leserbrev av meg: www.studvest.uib.no/ytringar.php?seksjon=lesarbrev&art_id=2517

Leserbrev av masterstudentene Øygunn Skodvin Prestegård og Ingvild Kleiveland Vevle: www.studvest.uib.no/ytringar.php?seksjon=lesarbrev&art_id=2486
Ann-Kristin Molde, nå nyutdannet med høyere grad i nordisk språk

Tror Molde vi bare sitter og regner regnestykker på vår master kanskje? Og så limer vi inn noen plott av fine grafer? Vi må faktisk alle sette oss i nytt stoff, noe ganske omfattende også. Og, ja, vi finner til og med ut ny kunskap.. -Terje Hoel, Masterstudent i Elektronikk og Data

Det var da enda godt :) Nei, jeg har aldri trodd at masteroppgaver på Mat. Nat. ikke innebærer et godt stykke arbeid - og mulighet for ny kunnskap. Men jeg har inntrykk av at både masteroppgaveprosjekt og forskningen ved Mat. Nat. er mer prosjektorientert og med noe mer klare prosedyrer osv., slik at studentene i større grad kan følge en "mal " for arbeidet, og at dette gjør prosjektene mer håndterlige. På HF og SV derimot må hver person i større grad finne hele veien selv, selv de som er på prosjekter, og det kreves til dels også en personlig modningsprosess som går ut over det å faglig sett innse flere sammenhenger. Dette gjelder selvfølgelig bare gjennomsnittlig (forskjell på fagmiljøer innenfor fakultetene), og det er litt klisjemessig beskrevet, men jeg tror det er noe i det.

Samtidig er det nok også litt ukultur på HF og SV koblet til at det i enkelte miljø er så akseptert å være forsinket at man i hvert fall ikke motiveres til å prøve å fullføre normert.

Forskjellen på masteroppgaver på mat. nat. og i humsam miljøene er vel at på mat. nat. får studentene veiledning av sine veiledere og det gjør kanskje studentene nesten ikke i humanistiske- og samfunnsvitenskaplige miljøer?? På mat. nat. (og medisin) arbeider yngre forskere (master- og doktorstudenter) som del av et team og studentenes forsker på deler av veilederenes forskningsområder. I humsam miljøene er vel studentene ofte mer en ren byrde for veilederne? Siden veiledernes forskning der er oftest er definert som kun er det de gjør selv og ikke det studentene arbeider med/på?. Studentene får jo dessuten lov til å definere oppgavene selv på HF og SV ikke sant? Det fører til mye rot og surr tror jeg. Alle masteoppgavetemaer over hele universitetet burde egentlig springe ut av de vitenskaplig ansattes interesser og ikke ut fra hva en fersk student måtte finne på av temaer. Men her er tradisjon og kultur definitivt forskjellig og vanskelig å endre på er jeg redd. Men en absolutt sluttdato burde uansett innføres i alle fag for å få fart på masterstudiet!

Studiene på hele universitetet skal være forskningsbasert, og i masteroppgaveprosjektene skal studentene selv få erfaring med forskningsarbeid. Siden forskerne på mat. nat. i større grad enn på HF og SV jobber i team og organiserer større prosjekt der alle gjør sin avgrensede del, påvirker det hvordan masteroppgavearbeidene blir. Progresjon på masternivå er slik koblet til arbeidsmåter blant forskerne. Man sosialiseres gjennom masterstudiet inn i hvordan forskning foregår. Det finnes en del prosjekt på HF og SV, men studentene står normalt sett friere i forhold til å velge om man vil være med på dem. Prosjektene er også gjerne litt "løse ", slik at man kan definere eget prosjekt ganske fritt innenfor noen overordnede rammer.

Det å skrive oppgave innenfor et prosjekt sikrer spesielt at noen forskere er interessert i hva man finner ut, men mange temaer har ingen større, organiserte prosjekt, og forskerne som jobber med disse temaene, ønsker selvfølgelig også rekruttering til sine felt. Fagmiljøet vil dessuten gjerne fordele veiledningsressursene best mulig, og da er det viktig at studentene sprer seg på en rekke fagområder, slik at hver veileder ikke får for mange studenter. Jeg er derfor ikke enig i at det er så mye "rot og surr " her, hvis vi ser bort fra at mange bruker mer enn normert tid. En strammere ordning ala mat. nat. ville nok fått opp progresjonen, men jeg tror det vil være uheldig forskningsmessig å gjøre det fordi man da vil hindre mengden grunnforskning på mange felt, felt som mange forskerne også er interessert i at det skal skje noe på.

Jeg vil gjerne gripe fatt i to av poengene til Molde: 1. "Fagmiljøet vil dessuten gjerne fordele veiledningsressursene best mulig, og da er det viktig at studentene sprer seg på en rekke fagområder, slik at hver veileder ikke får for mange studenter. " Det er nå ikke sikkert at det er konsensus rundt dette - at det er enighet om å fordele studentene. I miljøer som ønsker studentene velkomne er det kamp om å få veilede så mange studenter som mulig. Det er om å gjøre å ha så mange studenter som mulig selv - for da får den som har studentene hos seg utført mer forskning enn vedkommendes kolleger. På mat. nat. er det i de fleste fag for liten tilgang på nye masterstudenter. Dersom det i andre fagmiljøer (HF SV?) er interesse for å fordele studentene likelig mellom veilederne så tyder nok det på at det er et ønske om å fordele veiledningsbyrden seg i mellom så jevnt som mulig fordi studentene muligens ikke bidrar med så mye - "de arbeider jo med stoff vi ikke er interessert i "? 2. "En strammere ordning ala mat. nat. ville nok fått opp progresjonen, men jeg tror det vil være uheldig forskningsmessig å gjøre det fordi man da vil hindre mengden grunnforskning på mange felt, felt som mange forskerne også er interessert i at det skal skje noe på. " Rett og riktig, men en masteroppgave er i første rekke ment å gi metodeopplæring. Forskningen skal i første rekke skje på doktorgradsnivå. På den gamle cand. scient. graden og den urgamle cand. real. graden på mat. nat. tok hovedfagstudiet fort 4-6 år og dette var kjempebra for veilederen og vitenskapen så sant studenten sto på og produserte resultater hele tiden. Veilederen (og studenten) fikk da gjerne fra en til tre originalpublikasjoner på en hovedoppgave. Med tidsbegrenset masteroppgave vil det nok bare komme en originalpublikasjon ut av de gode masterstudentene og ingen fra de andre. Og dette er jo synd for forskningen som sådan, men sett fra en studentvinkel behøver ikke studentene lengre dekke opp for den konstante underfinansieringen av forskningen i Norge ved å arbeide gratis i mange år. Men i humsam-miljøene ser det nå ut til at studentene etter innføringen av kvalitetsreformen fortsatt bruker for lang tid og kanskje heller ikke bidrar så mye til forskningen (med dette mener jeg professorenes og førsteamanuensenes forskning) - og dette blir jo dobbelt ille..

Det er selvfølgelig bra å ha masterstudenter, men hver masterstudent i humsam innebærer bl.a. mye tekst å lese, slik at et høyt antall lett går utover den tiden man har til egen forskning. Frode skriver (punkt 1) at det å ha mange masterstudenter likevel vil være bra, fordi man da får utført mer forskning til sammen. Men det forutsetter videre så vidt jeg kan se enten a) at forskerne trenger direkte "hjelp " til ting som egner seg som masteroppgaver (utvidelse av deres prosjekt), eller b) at selve masteroppgavene er egne, selvstendige forskningsbidrag av relevans for forskernes forskning. Førstnevnte er ikke alltid tilfelle, for eksempel trenger ikke forskerne "hjelp " til å analysere en litterær bok av en viss forfatter, men kan derimot ønske at studenter analyserer andre bøker av samme forfatter. Sistnevnte forstår jeg Frode dit hen at man ikke skal kreve at masteroppgaver er (punkt 2). Men hvis masteroppgavene ikke skal være dyptpløyende/omfangsrike nok til å kunne spille en selvstendig rolle forskningsmessig, samtidig som de ofte ikke kan være en direkte utvidelse av forskernes forskning, hva er de da? Metodeopplæring er det vanlige svaret, men hvordan kan man si at noen har lært metoder uten at de har fått noe forskningsmessig relevant resultat?

Et eksempel på hvordan masterstudenter kan lære metoder og samtidig bidra forskningsmessig, er innen talemålsforskningen ved at de har feltarbeid et sted og finner ut om hvordan en viss dialekt endrer seg. Til sammen blir da langt flere dialekter kartlagt enn forskerne ville klart alene, og forskerne får et bredere empirisk grunnlag til å uttale seg om utviklingstendenser i dag. Innen humsam er det nemlig slik at masteroppgaver godt kan ha relevans for forskernes forskning uten at de av den grunn blir diktert , for det er ikke slik man jobber. Masteroppgavene kan også bidra positivt ved å fremme nye perspektiv på etablerte emner. I et progresjonsperseptiv bør en del prosjekt som tidligere ble gjort på høyere grad, ikke lenger tillates, fordi de er for store for formatet, i tillegg til at man bør satse på god starthjelp, fremdriftplaner, aktiv veiledning osv., for å holde oppe effektivt arbeid. Men prosjektene bør fortsatt være så "frie " at man ikke kan garantere normert tid. Det er svært mye som kan forsinke prosessen, for eksempel i forbindelse med feltarbeidet, eller i arbeidet med å utvikle gode analyseferdigheter, og studentene bør ikke straffes for det ved å stryke dersom de ikke leverer etter to år på mastergrad

Noen avsluttende kommentarer på denne debatten og noen forslag til hvordan masterstudiet kan effektiviseres og bli gjennomførbart på normert tid. Masteroppgavetemaene på hele Universitetet må i fremtiden defineres og bestemmes av det vitenskaplige personellet. Studentene må gjerne få to-tre oppgaver å velge mellom av den enkelte amanuensis/professor. Hvis studentene selv velger temaer blir forskningen amatørmessig i de fleste tilfellene. Liker ikke studenten oppgavene går studenten videre til neste lærer og hører hva hun har av oppgaver som hun har behov for å få utført. Veilederne må velge ut temaer som er en del av deres egen forskning. Hvis læreren er interessert i det studenten holder på med blir det bedre veiledning. Hvis veilederen ikke er interessert i hva studentene holder på med er studentene bare en pest og plage for læreren. Masteroppgavene må være en del av veilederens egen forskning – på hele Universitetet - ikke bare på mat. nat. fak. og på med. fak. Når studenten jobber med lærerens forskning blir veilederen interessert i at studenten får til noe! Når en professor/amanuensis får unge, entusiastiske og arbeidsvillige personer til å undersøke/skape noe hun selv er opptatt av er det antallet arbeidstimer som setter begrensning på veiledningsvolumet. Det skulle bare mangle at læreren ikke vil veilede masterstudenter som utfører hennes egen forskning - som hun er brennende opptatt av. Som veileder får læreren gratis og i de fleste tilfellene veldig god hjelp til gjennomføre prosjekter hun selv brenner for. Tradisjonen på "humsam" hvor lærerne setter den faglige selvstendigheten til studentene veldig høyt er en del av en kulturell tradisjon som det er vanskelig å endre på, men hvis studentens forsking ikke blir integrert mer i det professoren/amanuensen holder på med vil masteroppgaveforskning i stor grad fortsette å være dilletantisk og kanskje meningsløs? Lærene bør bruke mange masterstudenter i datainnsamling/datagenerering av små temaer som inngår i større studier og skriv så sammen vitenskaplige publikasjoner eller monografier (bøker) med studentene som medforfattere når arbeidet en gang er fullført. Studenter og veileder må publisere sammen – det er fellesarbeider som (bør) produseres. Innfør absolutte innleveringsfrister for masteroppgaven (2 x 365 dager) etter at masterstudiet startet. Ikke gi tillegg i tid hvis studenten stryker på deleksamener underveis, da må studenten istedet arbeide hardere i resten av den tilgjengelige tiden. Tillat kun unntak for forhåndsdokumentert lønnet deltidsarbeid (f.eks. hjelpelærerjobber), dokumentert sykdom, militærtjeneste/siviltjeneste og svangerskap/fødsel og pappa/mammapermisjon. Med fast studietid vil ikke "dårlige" studenter studere i all evighet med et fåfengt håp om en god karakter som de uansett aldri vil få.

Les også kronikken i Forskerforum 8/2005 av Curt Rice.

"Kronikk: (3+2)+3 er ikke lik 3+(2+3): Jakten på forskerutdanning i verdensklasse"

"(Forskerforum 8/2005) Hva er galt med forskerutdanningen i Norge, spør Curt Rice i månedens kronikk. Han mener strukturelle hindringer gjør det umulig å utvikle forskerutdanning i verdensklasse i Norge."

Rice diskuterer i hovedsak det lave faglige nivået på PhD utdanningen i Norge, men ser dette i sammenheng med hvordan Mastergraden er organisert:

"Det som kalles for forskerutdanning i Norge i dag kan egentlig ikke sies å være det. I dag skal en doktorgradsstudent i sin phd-utdanning plukke opp noen få studiepoeng, bl.a. ved å delta på såkalte forskerutdanningskurs. Disse er som oftest kortvarige kurs undervist av gjester som krever lite av deltakerne. Utover disse småkursene brukes perioden som phd-student hovedsakelig til arbeid med det prosjektet man la frem i søknaden. Veiledning er noe som skjer en gang iblant, og daglig eller ukentlig samarbeid mellom veileder og kandidat er unntaket heller enn regelen – i hvert fall i humanistiske fag. Kombinasjonen av noen få 1-ukes kurs og tilfeldig veiledning betegner neppe noe som fortjener å kalles for en utdanning."

Se www.forskerforbundet.no/templates/Page.aspx?id=16914 for hele artikkelen.

Denne debatten kan settes inn i en større sammenheng.

David Hamilton i Umeå har skrevet en artikkel i "Nordisk Pedagogik":

"Time and tradition: resolving tension in the organisation of doctoral training in Sweden"

Artikkelen kan lastes ned ved å sette inn følgende i en browser.

www.onlineassessment.nu/onlineas_webb/contact_us/Umea/David/nordic020502.pdf

Du må ha stilt inn browseren slik at .pdf dokumenter lastes ned til PCen/MACen din automatisk og du må ha Adobe Acrobat på maskinen for å kunne lese artikkelen.

Artikkelen beskriver de to tradisjoner i doktorgrads"utdannelsen" i Sverige tilbake til Carl von Linnes grad på 1700-tallet. I Norge har vi jo en tradisjon med en lilledoktorgrad som før het hovedfag og som nå er omdøpt til mastergrad. Konflikten mellom de to synene om hvordan graden(e) skal organiseres settes i perspektiv i denne artikkelen.

Forresten; Ann-Kristin du har falt ut av debatten? Hva med å komme med flere motinnlegg?

Jeg synes Frode kommer med lite spenstige forslag.

Hva er poenget med at studenten velger tema for Masteroppgave innen feltet veilederen jobber med, slik at de kan jobbe sammen med noe som gavner veilederen?

Dette er et syn som de vitenskapelig ansatte vil like, men som ikke er i favør for studentene. Vi bør kunne få velge helt fritt hva vi ønsker å skrive om, uavhengig av veilederens interessefelt. Mange av veilederne er ikke veldig inspirerende eller engasjerte uansett.

Kanskje noe av årsaken til at veilederne ikke virker veldig inspirerende eller engasjerte uansett er at de må veilede innenfor et felt de ikke er spesielt intresert i. Tror noe av frodes poeng var at en ny ordning kunne forandre akurat den situasjonen.

Og nå som de har strøket valgfriheten på lavere grad med innføring av bachelor programmer burde ikke innsnevring av frihet i masteroppgavene komme som det helt store sjokket.

I tillegg så har jeg følelsen av at det som er problemets kjærne er at det ikke en gang er en kultur for at veilederne tilbyr studentene en reel mulighet til å kunne jobbe med noe relevant for sin egen forskning. Dersom denne muligheten ble åpnet, kanskje det ville være endel som tok imot?

Det er tydligvis forskjell mellom fakultetene mhp hvordan man bestemmer temaer i mastergradssforskningen. På fakulteter hvor man bare sitter og tenker rundt temaer hvor konklusjonene ikke kan verifiseres/falsifiseres ved forsøk er det ikke så farlig at studentene selv bestemmer hva de skal sitte å tenke på, kanskje bortsett fra at de kan kaste bort to år av livene sine fordi de i sin iver etter å være selvstendige tenker omigjen gamle tanker eller gir seg i kast med noe de ikke mestrer eller begynner å fabulere på noe som reelt sett er vrøvl. Hvorfor ikke akseptere at de gamle og drevne i et fag faktisk kan ha lært seg noe? Eller har de gamle på HumSam ikke lært seg noe?
Selvsagt finnes det tullinger blant de vit. ansatte - og de synes det er fint at de slipper å involvere seg i studentens forskning - de slipper å vise at de ikke kan noe og ikke har interessante oppgaver å tilby. Kanskje hauses studentene selvstendighet opp som ideal på HumSam for at de vitenskaplig ansatte ikke skal utsettes for det pinlige ved å måtte innrømme at "jeg har ikke noe interessant forskningstema" å tilby deg? Derfor er det bedre at studentene velger tulletemaer og så kan de vit. ansatte toe sine hender og si at "når du ikke var god nok til å velge et fornuftig tema så gikk det som det gikk"...Sånn sett kan store deler av forskningen på Humsam være en slags "keiserens nye klær" forskning? Eller ikke? Jeg bare spør. På MatNat og andre steder (Med/Odont/og tekniske fag på NTNU) med reell forskning ville det være bare en katastrofe om studentene skulle komme og si" jeg vil forske på så og så", skulle man kjøpe utsyr i millonklassen, kjøpe kjemikaler i for 50.000 kroner eller finansiere feltturer i biologi for tusenvis på tusenvis bare fordi en student fikk et innfall? De fleste kunnskapsområder bygges opp langsiktig og metodisk og de store gjennombrudd (som kommer meget skjelden) skjer ved tilfeldigheter. Det er et ord på engelsk - serendipity - som beskriver hva som hender når noen forstår at de har oppdaget noe helt nytt og grunnleggende - det er et våkent sinn som kan mye og som har stor innsikt som ser noe nytt og uventet og som sier "jøss - er det sånn". Ingen setter igang masterprosjekter med slike mål for øyet, men veilederne håper jo at de våkne studentene snubler over nye ting, mens man venter på disse få tilfellene må jo studentene ha noe nyttig å jobbe med imens og dette kan iallefall folk som nesten ikke kan noe planlegge. En fersk bachelor har bare såvidt "lært å lese". Det er tull at studentene skal velge, kansje med unntak av fagmiljøer hvor forskningen er en bløff? Jeg er ikke fra HumSam men har en mistanke om at mye som skjer der er useriøst...