I Stockholm har feministene begynt å trene for seg selv.

Moa Kange, Annika Linberg og deres medsammensvorne orker ikke å oppholde seg på vanlige treningssentra.

De har fått nok av speilene på alle vegger, instruktørene som velger seg ut den allment akseptert vakreste i rommet som mønsterelev, at en ikke kan løfte en finger uten å få et entusiastisk «bra!» eller «kom igjen, prøv litt hardere!».
– Det kjennes som at veldig få trener for sin egen kropps skyld. Eller, «gjør svetteaktivitet» foretrekker vi å kalle det. Vi vil bort fra alle forventninger som ligger i begrepet «trening». Dagens treningsnorm handler om at kroppen ikke er til for deg selv. At du skal bygge en kropp som passer en samfunnsnorm. Men vi vil altså trene for vår egen skyld. Og utforske samfunnsnormen samtidig.

Trene på egne premisser

Dermed opprettet de sQFetT! (som uttales «svett» og står for svett, queer, feminisme, fettaktivisme og transaktivisme) – et såkalt trygt rom hvor formålet er at en skal kunne trene mer på sine egne premisser.

–Før hver trening har vi en workshop hvor vi snakker om hva som gjør et rom utrygt, og hvordan vi kan forhindre det. Vi håper på å kunne skape en trygghet og et fellesskap i forkant, i motsetning til på SATS, hvor du går inn i et rom med fremmede og må bevege deg med en gang. Vi har for øvrig ingen speil der vi bedriver svetteaktivitet. Det skal være gøy å svette sammen!

Men det er kanskje vanskelig å tenke seg å skulle trene for noe annet enn bikinisesongen?
–Jeg vil lære min kropp å ta plass i ulike situasjoner. Jeg som ciskvinne føler veldig ofte at...
– ciskvinne?
– Det finnes ulike definisjoner, men jeg sikter til en kvinne hvis biologiske og sosiale kjønn samsvarer med det juridiske. Mange cispersoner vet ikke om ordet cis, ettersom de passerer uten å måtte definere seg. Men det er ingen grunn til at bare transpersoner skal være tvunget til å presisere hva de er hele tiden.

Treningsmotivasjonen

Vi vender tilbake til motivasjonen for å trene.
–I samfunnet forminskes visse kropper veldig mye, og jeg vil jobbe med fysisk styrke som en motreaksjon. Jeg kan ikke komme bort fra at jeg er vant til å bli dømt for min egen kropp, og har et eller annet mål med å svettes. Men vi vil jo bort fra normen om å hele tiden skulle ville bli penere og bedre. Om vi snakker om den, kanskje vi kan finne nye grunner til å trene?

Les mer om feminister i Stockholm i neste ukes Universitas.