Dette er jo selvsagt imponerende prestasjoner fra et barn, men å påstå at det bare er hardt arbeid som ligger bak, tyder på dårlig selvinnsikt. Det er selvsagt ikke slik at talent er det eneste som har bragt denne guttungen så langt. Talent i seg selv er aldri tilstrekkelig for å oppnå veldig gode resultater i noe. Det kreves alltid hardt arbeid, men å si at talent derfor er unødvendig, blir like galt. For å oppnå en bachelorgrad i sitt fjortende leveår, må man ha både stort talent og stor innsatsvilje. Det finnes barn som blir prima ballerinaer tidlig i tenårene eller vinner ol i turn, men alle disse er håndplukkede talenter som foredles med intensiv og barndomsberøvende trening. Alle disse har det ikke nødvendigvis vondt, men det er et stort offer. Dette offeret må likevel ikke overskygge det faktum at det ligger et uvanlig talent i bunnen, både fysisk og psykisk. Dette som denne gutten har gjort, er ikke noe alle kan gjennomføre mer enn vi alle kan bli ballerinaer og danse til vi er søtti som Fonteyn. Kanskje har denne gutten det samme behovet for å oppfattes som normal som andre tenåringer, men faktum er at han er ikke normal i intellektuell forstand og vil antakelig heller aldri bli det. Slike utsagn som de han kommer med i boken, er rett og slett usanne og selv om de kanskje inspirerer noen barn til å ville lære mer, vil det også tråkke dem ned når de oppdager at de ikke oppnår slike resultater uansett om de jobber til de spyr. Både den unge forfatteren selv og hans forlegger samt universitas som lar en slik påstand stå uimotsagt på trykk, utviser dårlig innsikt og liten ansvarsfølelse. Dersom dette var mulig for alle, ville ganske enkelt flere ha gjort det. Jeg mistenker her universitas for å være for opptatt av sensasjonspreget i denne historien, til å se hvor sprø denne påstanden er og hva konsekvensene blir iforhold til økt press på unger med foreldre som er ambisiøse på ungenes vegner, samt hva det gjør med selvbildet til de som aldri oppnår noe i nærheten av det denne gutten har gjort, selvom de gjør allt tid og krefter tillater dem. Den logiske følgen av en slik påstand blir nemlig at disse menneskene har vært for late og at de bare har seg selv å takke. Dersom man regner dette som oppnåelig for alle, ville det bli svært lett for samfunnet å forvente slike prestasjoner av alle. Dermed forflyttes også grensen for hva det vil si å lykkes med noe. Hele resonnementet som ligger bak denne Moshes bok er rett og slett mer farlig enn inspirerende, og det er på ingen måte verdig en person med en bachelorgrad og ikke en seriøs studentavis heller.