Dette er jo åpenbart bare høyreekstreme grupper som ideologisk står for det samme som Anders Breivik Breivik, Gisèle Littman, Fjordman, Document.no og Alan Dershowitz. Hvorfor bryr noen seg om hva de høyreekstreme mener?

Fordi den Israelske regjeringen er høyreekstrem.

Jeg forstår at akademikere gjerne er antisionister. De fleste burde jo forstå at en ideologi som opphever noen mennesker over andre er urettferdig, og krenker menneskeverdet.

Ad sionisme.

Det finnes sionister som er rasister (f. eks. mange av de ekstremistiske nybyggerne i Hebron og andre steder på Vestbredden) og det finnes sionister som ønsker et Israel innenfor 1967-grensene der forskjellige folkeslag kan leve i fred med hverandre. Sionisme som sådan er ikke rasistisk, men betegner simpelthen den jødiske nasjonale selvstendighetsbevegelse som vokste opp på slutten av 1800-tallet og som kjempet for, og fortsatt hevder, at jødene skulle få sin nasjonalstat slik andre folk hadde sine nasjonalstater.

Mulig det. Nå er det ikke slik at jeg liker nasjonalbevegelser eller stater heller. Det er vanskelig å finne noe grunnleggende som skal legitimere at vi har rett til å gjøre noen ting på noen geografiske områder, men ikke på andre. Det er hvis vi annerkjenner at mennesker har samme verdi...

Sionisme er en av mange former for rasisme. Sionisme er helt uakseptabelt her ved UiO.

Interessert i forholdene ved universitetene i Israel? Mandag 6.februar kl.12-14 skal den israelske historieprofessoren Ilan Pappe og Øystein Gudim som har erfaring fra Sør-Afrika-boikotten, snakke om "Akademisk boikott av staten Israel" i Sophus Bugges Hus, Auditorium 1. Den politiske sionismen er fundamentet for staten Israel. Den sier at jøder over hele verden har større rett enn alle andre til å bo og eie jord i dette området, også større rett enn de bodde i landet og måtte flykte for å gi plass for sioniststaten som ble opprettet i 1948. Politisk sionisme betyr diskriminering av alle ikke-jødiske statsborgere. Det var derfor den ble stemplet som rasistisk av FN i 1975. (USA og deres allierte fikk omgjort dette vedtaket på 90-tallet, men det endrer ikke innholdet i den politiske sionismen.)

Det forekommer meg at å sette likhetstegn mellom sionisme og rasisme, er et ledd i en strategi for å benekte jødenes rett til å bo og leve i en egen nasjonalstat. Å hevde dette argumentet er jo som å si at den kampen europeiske jøder kjempet fra slutten på 1800-tallet for å unnslippe den europeiske antisemittismen, som faktisk utgrenset den jødiske befolkningen fra de enkelte nasjonale fellesskap, var og er illegitim. Dette er historisk og moralsk sett et grotesk argument (antisemittismen var-og er-dessverre reell).

Når det gjelder den jødiske statens opprettelse og utvidelse i 1948/67 og hvordan dette skjedde på bekostning av den arabiske befolkningen i Palestina, så er det klart at Israel her har sitt eget historisk-moralske problem. At arabernes flukt i 1948 delegitimerer Israels opprettelse og eksistens er imidlertid et lite overbevisende argument all den tid det var det kompromissløse palestinskarabiske nasjonale lederskapet (og senere omkringliggende araberstater) som besluttet å bekjempe den jødiske staten med makt etter et internasjonalt anerkjent vedtak om å dele Palestina i to stater. I mine øyne er ikke 1948-flyktningene noe mer deligitimerende for Israel enn 1947-flyktningene er for Pakistans og Indias stater eller de østeuropeiske tyske flyktningene fra kjølvannet av 2. verdenskrig for Polens og Tsjekkias stater.

Likhetstegnet mellom sionisme og rasisme skyldes sionismens krav om særrettigheter i Israel for alle jøder, uansett nasjonalitet. De fleste jøder er ikke israelere, og mange protesterer selvfølgelig kraftig på at Israel forsøker å snakke på deres vegne. Kanskje du burde høre litt mer på hva de sier, og ikke bare på hva Israels ambassade påstår. Den sionistiske, israelske staten, gir landets 80 % jøder privilegier som de nekter landets 20 % ikke-jøder. Med hvilken rett? De europeiske antisemittiske regjeringene diskriminerte på motsatt grunnlag, de nektet europeiske jøder de rettighetene som alle ikke-jøder hadde. I begge tilfeller snakker vi om rasisme, eller mer presist om diskriminering på grunnlag av religion eller biologisk opphav. Begge deler, sionisme og antisemittisme, er like forkastelig.

Det er slik at de fleste nasjonalstater gjør krav på visse særrettigheter for den nasjonale gruppen staten er ment å være til for. At sionismen, og staten Israel som kulminasjonen på sionistenes kamp for jødisk selvråderett, foreskriver jødiske særrettigheter i Israel burde ikke være mer oppsiktsvekkende enn at Bulgaria foreskriver visse særrettigheter for etniske bulgarere. Dersom man kaster et aldri så lite blikk på den historiske bakgrunnen for sionismens oppkomst og utbredelse i Europa, så skal det i tillegg være mulig å forstå den tunge symbolske betydningen--og nødvendigheten--av Israels lov om jødisk "tilbakevendingsrett".

Rasismebeskyldningen mister for øvrig en god del av sin kraft når man ser på hvordan jøder av forskjellige "raser" (f. eks. etiopiske) har blitt integrert og tatt opp i det israelske samfunnet, selv om også dette har vært en problematisk og ikke diskrimineringsfri prosess. Videre finnes muslimske arabere i forskjellige offentlige posisjoner: blant den israelske hærens offiserer, blant landets diplomatkorps, blant høyesterettsdommerne, i parlamentet og i regjeringen.

Det burde gi "sionisme=rasisme"-anklagerne grunn til ettertanke at den arabiske minoriteten i Israel har, tross en del institusjonell diskriminering, bedre muligheter på de fleste områder i livet -- utdanning, økonomisk utvikling, kvinne- og homorettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet, etc -- enn arabere i nabolandene.

Situasjonen i de okkuperte områdene er naturligvis radikalt annerledes; her er det jo en slags permanent unntakstilstand og det er åpenbart for alle at palestinerne på Vestbredden og Gaza opplever en omfattende undertrykkelse og daglig ydmykelse. Med tanke på forholdet mellom livsvilkårene til bosetterne på Vestbredden og deres palestinske naboer, synes endog apartheid-analogien å gi mening, med det viktige forbehold at diskrimineringen her foregår på grunnlag av nasjonalitet, ikke "rase".

Det finnes åpenbart rasistisk sionisme, men at sionisme som sådan--i alle sine historiske, individuelle og institusjonelle avskygninger--er rasistisk, det er en påstand som tjener politiske demagogers sak mer enn noe annet.