; "<b>GÅR TIL HØYESTERETT:</b> Tidligere professor Arnved Nedkvitne tar saken mot UiO til Høyesterett etter ikke å ha fått medhold i Lagmannsretten.")
GÅR TIL HØYESTERETT: Tidligere professor Arnved Nedkvitne tar saken mot UiO til Høyesterett etter ikke å ha fått medhold i Lagmannsretten.
Nedkvitne anker til høyesterett
Arnved Nedkvitne fikk ikke medhold i lagmannsretten, og ble dømt til å betale sakskosnadene. Nå anker han oppsigelsen fra UiO til høyesterett.
– Flere enn jeg mener at det ikke er noe samsvar mellom det som foregikk i rettssalen og det som sies i lagmannsrettens dom, skriver Arnved Nedkvitne i et skriv til Universitas.
Derfor har han nå valgt å anke dommen i saken mot Universitetet i Oslo, etter hans oppsigelse, der han ikke fikk medhold.
Med seg som vitner i lagmannsretten hadde Nedkvitne blant annet flere professorer fra universitetet.
Disse fikk ifølge Nedkvitne stort gjennomslag i pressen og hos de som var til stede i rettssalen, uten å bli nevnt i dommen.
– Derimot gjengis motpartens vitner, skriver Nedkvitne.
– Dommerne har til og med funnet for godt å nevne en udokumentert usannhet fra tidligere dekan Rogans side. En forventer at dommere holder partenes vitner opp mot hverandre på en kontradiktorisk måte. Det er for enkelt å frita seg selv for det ved å unnlate å nevne ene partens vitner, skriver han.
– Feilaktig grunnlag
Anken, som sendes til Høyesterett i morgen, har den påstand at dommen mot Nedkvitne er ugyldig, og at Universitetet skal betale erstatning og oppreisning til Nedkvitne, samt dekke sakskostnadene.
– Lagmannsretten har feilaktig lagt til grunn at ytringene må være den «hovedsakelige» begrunnelse for avskjeden, og at de ikke er det. Derved har lagmannsretten unnlatt å vurdere Nedkvitnes ytringer, sammen med unnlatte møter, i lys av prinsipper om ytringsfrihet og akademisk frihet, heter det i anken.
En slik vurdering viser ifølge advokat Vidar Strømme at Nedkvitnes samlede handlinger ikke er rettsstridige, og ikke kan danne grunnlag for avskjed.
– Selv om lagmannsretten uttaler at de nevnte møtene er det sentrale i saken, viser retten gjennomgående til Nedkvitnes ytringer, men da som en form for bakgrunn for møtene. Dette har medført at det ikke er foretatt noen reell vurdering av professor Nedkvitnes ytringsfrihet, selv om retten på et helt generelt nivå uttaler at ytringsfriheten må stå sterkt ved universitetene.
Prinsipielle spørsmål
– Mer enn halve hensikten med å fremme saken var å få kastet lys på prinsipielle spørsmål, skriver Nedkvitne.
Retten har ifølge ham gjort saken enkel for seg selv ved å si at hovedgrunnlaget for universitetsstyrets vedtak ikke var hans ytringer, men at han ikke møtte opp på møter.
– Akademia trenger svar på de spørsmålene lagmannsretten skyver fra seg, avslutter Nedkvitne.
Mikael Lunde2 kommentarer
Om essensen i saka hans, dvs. forstått som hans eigen ambisjon om å utvikle fagområdet middelalderhistorie, kan ein undre seg i etterhand - dette nedteikna den 5. juli, altså etter at Högsterett forkasta anken - at han ikkje lukkast å samle seg om akkurat dette prosjektet. Det logiske burde jo ha vore å grunne og dokumentere fagområdets behov gjennom eit strikt logisk utforma dokument, noko ein professor burde vere ekspert på, og deretter innhenta kollegial stötte frå inn- og utland. Kunne eit slikt dokument leggjast fram, og Nedkvitne sjölv hadde heldt seg i eksemplarisk ro, og berre strategisk innventa rett tidspunkt for avgjerande vedtak som ga den önskja push for saka, er det vanskeleg å sjå korleis leiinga ved universitetet skulle kunne finne saklege motargument. At det heile tilsynelatande fortapte seg i spörsmål om banalitetar, attyder og god/dårleg oppförsel, er tragisk om ein ser til det så skjellsetjande, å berge eller styrkje ein grunnleggjande del av vår historie.
Eg tek vel og merke ikkje her opp det Nedkvitne og hans advokat tok opp, kriteriet for yttringsfridom, den så prinsippielle sida som UiO avviste med rettens medhald.
Det du skriver er vel og bra, men du glemmer at det er Nedkvitnes motpart som scorer høyest på irrasjonalitetsskalaen. Du synes også å forutsette at rettsapparatet bare tar hensyn til 100 pst rasjonell argumentasjon, hvilket selvsagt ikke er tilfelle. Det ligger mange makthensyn bak utfallet i denne saken.
