Var det virkelig ingen som var kritiske til statsbudsjettet for høyere utdanning, eller var mediene bare for late til å finne dem?

2008-10-17

«Studentene vant budsjettet» var overskriften i morgenutgaven av Aftenposten tirsdag i forrige uke, samme dag som forslaget statsbudsjettet for neste år ble lagt frem. «Jaaaa!», jublet studentlederne Ingvild Reymert og Øistein Svelle, og var åpenbart strålende fornøyd med budsjettet Tora Aasland hadde kjempet igjennom for forskning og høyere utdanning, blant annet med et tilskudd på 220 millioner kroner til å bygge 1000 nye studentboliger og en tilbakeføring av «hvileskjæret» til Djupedal.

Det er i og for seg vel og bra at studentlederne i media uttrykker at de er fornøyde med å få nye studentboliger. Det har vært deres hovedprioritering det siste året, og det må føles som en stor seier å få 220 millioner til studentboliger etter å ha lagt såpass mye arbeid bak. Samtidig må det nesten føles litt rart å for en gangs skyld få muligheten til å rose regjeringen, når de hver dag ellers i året klager over hvor lite som satses på studentene.

Men problemet oppstår når mediene heller ikke finner noen andre med tyngde som kan uttale seg kritisk til budsjettet. For fra opposisjonen på Stortinget var det nesten merkelig stille, og når kritikken kom var den dvask og rutinepreget. «Krafttaket på høyere utdanning de skryter av nå, er jo bare et krafttak for å komme ut av hvileskjæret Djupedal ble pålagt å ta.», sa Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, til Adresseavisen. Det er det man kaller en lompe på fotballspråket, og resten av opposisjonen sa stort sett akkurat det samme. Litt pirking borti forskningssatsingen her, litt dulting borti brutte løfter om tusen nye studentboliger årlig der. Og Rødt-leder Torstein Dahle da, som kanskje ikke hadde fått med seg at det skulle bygges tusen nye studentboliger i det hele tatt da han kritiserte regjeringens manglende satsing på sosial boligbygging overfor NTB.

For å få litt mer tyngde i argumentene sine kunne de heller for eksempel tatt tak i den latterlig lave studiestøtten som gjør at studenter må bruke tid de egentlig skulle brukt på å studere til å sitte i kassa på Kiwi for å klare å betale løpende utgifter. Flere av opposisjonspartiene har dessuten programfestet å øke stipendandelen. Hvor blir det av kritikken mot at regjeringen ikke har gjort noe med dette?

Fra akademia var det ikke stort bedre. Det skarpeste UiO-rektor Geir Ellingsrud klarte å komme opp med til Uniforum var «Dette er et svært grått budsjett for Universitetet i Oslo» og «Vi har aldri fått kompensasjon for lønns- og prisstigning, og de gangene vi har fått en økning i bevilgningene, har denne regjeringa alltid øremerket dem. Det går hele tiden utover andre deler av universitetet.».

Hvorfor tok ikke Ellingsrud her tak i regjeringens mangelfulle støtte til universitetets vedlikeholds- og oppgraderingsetterslep på fire milliarder kroner? Det at UiO får 50 nye stipendiat- og post.doc.-stillinger er vel og bra, men det er begrenset hvor god forskningen kan bli når utstyret og byggene hvor de skal holde til er utdatert for lengst.

For ikke å skyte meg selv i foten skal det også sies at Universitas tross fyldig dekning både på papir og nett heller ikke hadde de helt slående kritiske uttalelsene på trykk. Men heller ikke når opposisjonen på Stortinget har fått en uke ekstra til å fordype seg i budsjettet klarer de å komme opp med noen tyngre kritikk i sine to innlegg i onsdagens Universitas. Ine Eriksen Søreide (Høyre) kritiserte i sitt innlegg regjeringen for å kun rette opp egne kutt - nøyaktig det samme som hun og hennes partifeller har kritisert siden statsbudsjettet ble lagt frem. Hvorfor hun ville ha spalteplass for å si det samme igjen en uke etterpå, uten å lansere noe eget alternativ, kan man jo bare lure på. Odd Einar Dørum sa også i sitt innlegg så å si det samme som han har gjort hele uka, men han skrev i det minste hva Venstre ville gjort annerledes om de hadde hatt makten.

Så hvor var de kritiske røstene som skulle skrike ut at statsbudsjettet for forskning og høyere utdanning er den reneste galskap? De som skulle skrike at studentene ikke trenger småkjipe hybler som ligger langt utenfor der studenter til vanlig ferdes, men heller en reelt økt studiestøtte for at de skal ha råd til å være heltidsstudenter? De som skulle komme med en oppriktig slående kritikk av bevilgningene til høyere utdanning annet enn at «de holdt ikke løftene sine». Her har mediene et ansvar for å sikre at de som faktisk er oppriktig misfornøyde kommer til orde, for å skape en større balanse i dekningen av statsbudsjettet. Om ikke opposisjonen og rektorene ved utdanningsinstitusjonene kommer opp med noe slående, hvorfor ikke la en student eller en professor som er oppriktig irritert få litt spalteplass? Det krever litt mer arbeid, men det gjør også at den vage kritikken fra politikerne og de rektorene kan bli forsterket og gyldiggjort av mennesker som merker satsingen på forskning og høyere utdanning på kroppen til daglig.

For det er medienes ansvar å stå for en kritisk og balansert dekning av store hendelser i inn- og utland. I forbindelse med årets statsbudsjett for høyere utdanning har dekningen vært langt ifra kritisk nok, og her må mediene gå i seg selv for å sikre at fremtidig dekning ikke blir like ensartet og blass. I verste fall kan nemlig dette på lengre sikt bli et demokratisk problem, og hva skal vi egentlig med dekning av slike saker da?

Anders R. Christensen, redaktør for Universitas.no