HVEM Unni Wikan, professor i sosialantropologi og sakkyndig i tvangsekteskapssaken i Drammen tingrett i mai.

STUDERTE – Forberedende filosofi og latin og grunnfag sosiologi.

NÅR – 1965 til 1967.

STUDIEGJELD – Den er nedbetalt.

Unni Wikan mener hun er født med reisetrang, noe som først førte henne til USA som utvekslingsstudent, deretter til Alexandria i Egypt. Grunnen til at det ble Egypt var fordi hun hadde en grandonkel i FN som hadde lovet henne at om hun tok en god artium, skulle han invitere henne til det stedet han arbeidet da.

– Jeg hadde klisterhjerne, så skolen var som en lek, jeg fikk toppkarakterer uten å jobbe.

Altså ble hun invitert til Alexandria. Etter ett år i USA og ett år i Alexandria, ble Norge et antiklimaks.

– Oslo var en fremmed klode i forhold.

– Hadde jeg kommet rett fra Harstad hadde det nok blitt en større opplevelse, men Oslo var dønn kjedelig, altså.

Men selv om Wikan beskriver de to årene hun studerte i Oslo som de to kjedeligste i sitt liv, trivdes hun svært godt, både som student og som kollektivboer på Sogn studentby. – Sosiologi holdt til i en gammel ærverdig villa i Niels Juels gate, det var trygt og godt, og mens Oslo var en fremmed by, ble Sogn hjemlig, forteller Wikan.

– Jeg er jo nordlending, og da hørte man ikke hjemme i Oslo på den tiden. Vi følte det som vi var en annen art; vi var de «usiviliserte nord for moralsirkelen» som de kalte oss. Derfor søkte vi sammen i studentbyen, vi nordlendingene.

Etter Oslo studerte hun antropologi i Bergen. Deretter dro Wikan tilbake til Egypt for å studere arabisk. Selv den dag i dag føler UiO–professoren og osloboeren seg mer hjemme i Egypt enn i Oslo.

– Satt på spissen er egyptere og nordlendinger akkurat makne. Egyptere har den samme spontaniteten, varmen og åpenheten som det er mer av nordpå, mener Wikan.

Wikans skoleflinkhet brakte henne til Egypt, men den brakte også med seg en av de største aha–opplevelsene hun har hatt. Det var da hun som fersk student oppdaget «å lære å tenke».

– På Universitetet skjønte jeg at andre visste og kunne mer enn meg, og jeg lærte at jeg måtte lære heller enn å huske. Og jeg elsket det.