;)
Turbulens og folkeskikk
HVEM: Tone Hansen
STUDERTE: Kunsthøgskolen i Malmø 1995–1996 og Kunstakademiet i Oslo (ved KHiO) 1996–1998.
AKTUELL: Nyansatt direktør ved Henie- Onstad Kunstsenter.
«Den friheten har dessverre blitt litt borte i kunstutdanningene i dag.»
– Nei altså, jeg har egentlig ingen morsomme historier fra studietiden. Eller jo, kanskje. Vi hadde en foreleser fra Sveits en gang, og han, ehm. Nei. Det er ikke noe morsomt hvis du ikke var der.
Det var jeg dessverre ikke, og det var ikke du heller. Tone Hansen, derimot, var der. På Kunstakademiet i Oslo på midten av 90-tallet. Ikke akkurat noen topplederfabrikk, men det finnes unntak.
Tone med Norges vanligste etternavn har nemlig akkurat blitt ansatt som direktør for landets mest bejublede samling moderne kunst. Nerdrum. Munch. Matisse. Picasso. Hansen. Navnet skjemmer ingen.
Den tidligere studenten ved Kunstakademiet i Oslo overtar fra høsten av sjefsstolen ved Henie-Onstad Kunstsenter, selve krumtappen av norsk finkultur. Dessuten kan hun nyte godt av det som trolig er verdens mest ekstravagante personalkantine: Bølgen & Moi på Høvikodden.
– Studietiden min var på mange måter en svært turbulent tid. Jeg begynte tidlig å jobbe med formidlig og politikk, og var veldig engasjert i studentaktivitet.
Årsaken til turbulensen var en omstridt statsråd som mente å vite hvordan de unge kunstnerne best kunne skoleres. Men statlig innblanding i kunstnerisk utøvelse faller sjelden i god jord.
– Husker du Gudmund Hernes? Du gjør vel ikke det. Da jeg gikk på Kunstakademiet, grep han inn i kunstutdanningene og bestemte hvilken type kunst som skulle læres bort ved de forskjellige institusjonene. Det var ikke så veldig lurt.
Mannen bak Reform 94 bestemte at kunststudentene i Oslo kun skulle fokusere på figurativ kunst, klassisk avbildning, uten å ta seg bryet med å høre hva studentene mente om saken.
– Vi gikk i forsvar for den friheten Kunstakademiet sto for. Den friheten har dessverre blitt litt borte i kunstutdanningene i dag.
For å demonstrere organiserte studentene ved Kunstakademiet seg, og nektet å delta på mandagsmøtene med rektor. Det endte med at Hernes kom på skolen for å lære bort folkeskikk.
– Hjalp det?
– Nei. Vi hadde jo folkeskikk fra før. Det var veldig harde kamper, men jeg er stolt av at vi viste hva vi sto for. Det er fra de kampene jeg fikk den viktigste lærdommen fra akademiet. Jeg lærte å diskutere i offentligheten, og å ikke være redd for motstandere.
– Så du levde ikke det klassiske bohemlivet man gjerne forbinder med unge kunstnere?
– Jo, jeg gjorde kanskje det. I hvert fall i større grad enn jeg gjør i dag. Men jeg opplevde det som en veldig alvorlig tid, og vi hadde et voldsomt engasjement. Når det er sagt, tror jeg bohemlivet er mer eller mindre en myte. Hvis man ser på hva de gamle bohemene, som Kristian Krogh, fikk utrettet i samfunnet, sier det seg selv at de ikke bare har sittet og drukket øl.
Anders Fjellberg
