HVEM:Cato Zahl Pedersen STUDERTE: Helselære og idrettsbiologi ved Norges idrettshøyskole, og markedsøkonomi ved Norges markedshøyskole.
NÅR: 1981-1987 AKTUELL MED: Svinger seg på parketten hver lørdag i programmet «Skal vi danse» på TV2.

2010-09-22

–Kravene man stiller seg selv er avgjørende. Det handler om vilje og motiv. Hvem skulle trodd at det i en armløs 14-åring bodde en fjellklatrer og polfarer. Jeg føler en sterk trang til å utfordre meg selv, sier Cato Zahl Pedersen.

Vi sitter på Baker Hansen i Nydalen. Cato har tatt seg en times pause fra de intense øvingene til Skal vi danse for å snakke om studietiden ved Norges idrettshøyskole. Treningsklærne, og det våkne blikket, vitner om at det er en aktiv fyr vi har med å gjøre. Et viktig element skiller seg allikevel ut. Den høyre armen hans er nemlig erstattet av en klo. Den venstre er helt borte.

Mye har endret seg siden den maikvelden i 1973, da den 14 år gamle odelsgutten fra Nesodden fant ut at han ville se Oslo fra toppen av en høyspentmast i skogen. Han hadde sett for seg et rolig liv som bonde, og følte ikke han trengte noen formell utdannelse.
– Men et par armer er elementært i gårdsarbeid, sier han.
– Jeg måtte gjøre noe annet, og aller helst noe hvor jeg kunne kombinere teori med fysisk trening.

Men etter ulykken opplevde Cato at forventningene til ham ble senket betraktelig. Alle syntes synd på ham, og det ble ikke stilt noen krav. Det var da behovet for selvrealisering vokste frem. Han ønsket å utnytte andre deler av seg selv. Hadde lyst til å bruke hodet mer. Løsningen ble studier i helselære og idrettspsykologi ved Norges idrettshøgskole.

– Det som er så fint med idrett og studier er at det stilles krav. Systemet er bindende og støttende, og man slipper ikke billig unna fordi man er handikappet, sier Cato.

Allikevel opplevde han at det ble satt i gang tiltak da han, som første handicappede skulle begynne på NIH. Ledelsen ved skolen ønsket at alt skulle være tilrettelagt ham. Det ville han ikke ha noe av.

–Trenger jeg en håndsrekning er det mitt ansvar å sørge for at noen gir meg den. Sånn er det jo for alle. Jeg fikk gode venner der, og vi stilte opp for hverandre når det trengtes.

Årene på NIH beskriver Cato som en periode preget av trivsel og vennskap, og NIH arrangerte stadig turer for studentene. Men den mest utsvevende studentfylla uteble.

– Som idrettsutøver ble det mindre trang til å feste. Noe ble det, selvsagt, men vi var seriøse og tok den ikke helt ut, sier han.

Om det ble tid til noe flørting oppe i all idretten? Han smiler. Tar en slurk av smoothien, og sjekker mobilen sin.

– Min første og eneste kjæreste traff jeg to år før jeg begynte å studere, i 1979. Hun er fortsatt min kone.

Da Cato i 1984 fullførte studiene ved NIH var han ennå ikke fornøyd. Han ville mer, og i 1987 gikk han ut som markedsøkonom fra Norges markedshøyskole. Likevel var det idrett han ville holde på med, og siden har han utmerket seg med 13 gull og ett sølv i Paralympics. I tillegg har han dratt på ekspedisjon til Sydpolen, besteget fjell, deltatt i 71 grader nord, og er nå aktuell i Skal vi danse. Til vanlig jobber han som coach på NIH.

– Motivet mitt når jeg utfordrer meg selv til å gjøre ting jeg kanskje ikke har de beste forutsetningene for å gjøre, har alltid vært å fullføre, sier Cato.

Slik var det også med studiene.

– Fokuset mitt var ikke på det å være en fremragende student, men å gjennomføre med greit resultat. Man må vite hva man vil, og man må skaffe seg et motiv for å gjøre det.

Stella Heieren • Åse Holte (foto)