FOTO: Aslak Johannesen

HVEM: John Erik Riley, forfatter og redaksjonssjef for skjønn– og barne– og ungdomslitteratur i Damm forlag

STUDERTE: Hovedfag i litteraturvitenskap, bachelor i English and Scandinavian studies fra University of Wisconsin.

NÅR: – 1989 til … høsten 1998, hvis jeg ikke husker helt feil.

STUDIEGJELD: – Ikke så mye, faktisk. Tror jeg har 120.000.

John Erik Riley, «geniet» i den bejublede Blindern–kretsen som skulle løpe ut fra lesesalen og ta Litteratur–Norge med storm, skrev hovedoppgave om en mann med hukommelsestap som skriver sin selvbiografi. Selv husker han at han skrev enormt mange dårlige dikt, som nå ligger i en eske på loftet. På oppfordring fra Universitas går han derfor ivrig løs på å utforme en haiku om sin studietid. Men etter noen nette strofer om klatring og øl, sier det brått stopp.

– Du, dette går ikke. Jeg hadde en haiku–periode, det var helt forferdelig, og jeg klarer ikke å vende tilbake til den.

Før haiku–perioden, som aldri ble publisert, og som Riley ikke regner med vil føre til at noen etter hans bortgang oppdager en ukjent poetisk skatt på loftet hans, hadde han en periode som politisk aktivist.

– Campus i USA var veldig politisk delt. Enten var du Bush–tilhenger, altså av gamle Bush, eller utrolig leftwing. Men jeg hadde mitt eget parti, Action!–partiet, og okkuperte delstatsforsamlingen i Madison, Wisconsin på vegne av alle de hjemløse. Vi ble ikke valgt inn, sier Riley, som mener å huske at han lot seg piske ut fra lesesalen for å stemme i studentparlamentsvalg også på Blindern.

Men om verden mistet en husokkuperende amerikansk politiker, vant den en natteranglende norsk litteraturviter. Riley gjorde det bra på hovedfag, og endte opp rett i hælene på den aller beste i Blindern–gjengen. Hans oppskrift på suksess er følgende: studentarbeidsdagen begynte gjerne «en eller annen gang utpå dagen, ofte så sent som i ti–tida om kvelden», og varte til seks om morgenen, om han da ikke gikk ut og var sosial.

– Det er ikke så bra for helsa, men jeg tror ikke det er en dårlig faglig strategi. Man får konsentrert seg bedre når det ikke er så mye bra på TV.