- Et eksklusivt miljø
HVEM: Inge Hareide
STUDERTE: Ved Norges arkitekthøgskole under Sverre Fehn
NÅR: 1986
AKTUELL MED: Prosjektleder for Gyldendalhuset, som ble Årets bygg 2007
;)
FOTO: Brian Olguin
Inge Hareide bestemte seg for å dra fra arkitektlinja i Trondheim til Oslo da han var på Hamar.
- Vi hadde vært på studietur til Japan og Europa og sett mange bygg. På vei hjem til Trondheim, havna vi på Hamar. Der så vi Sverre Fehns restaurering av Storhamarlåven. Det var beskjedent og nøkternt, på mange måter karakteren vi lette etter, midt i Norge. Det var skjellsettende, og jeg ble veldig nysgjerrig på ham. Det bikka meg over, jeg dro til Oslo og fikk lurt meg inn på et kurs med ham.
Han tenkte seg at han flyktet fra teknokratiets høyborg til et sted hvor kunsten ble dyrket, og fant ut at ting ikke alltid er så enkelt.
- I Oslo markerte de seg på en måte bort fra de andre kunstfagene. De endte nesten opp med å bli mer teknokratiske i tankegangen.
Men forelesningene med den beundrede arkitekten innfridde.
- Det var veldig inspirerende. Han hadde en utrolig fin måte å formidle tankene sine på - ikke gjennom skryt, men heller inputen han hadde fått fra poesi og musikk. Mange forelesere ble dratt inn på grunn av det de hadde gjort, og det var ikke alltid så inspirerende, det kunne ende med skryting. Fehn var i grunnen mer populær i kraft av formidlingen sin enn byggingen på den tiden. Det var først fra slutten av 80-tallet han fikk bygget det han fortjente.
Hareide satte i det hele tatt pris på forandringen.
- Skolen var liten og lokalene var dårlige. Men lærermiljøet var veldig tett på. I Trondheim satt professoratet i høyblokka, mens elevene var nede på bakken. Skoleklassene var små i Oslo, det var et gunstig miljø å lære i. Det er fint at man har slike fluktmuligheter i Norge, med tre arkitekturlinjer.
Blant arbeidene han fullførte var et historisk museum ved vikingskipene på Bygdøy.
- Det var en veldig artig oppgave. Sverre var også veldig opptatt av museumsbygg, og jeg lærte masse av det.
I hovedstaden endte han opp i et kollektiv med andre arkitektstudenter.
- Det var livets glade dager, det, med mange lange hyggelige kvelder med meningsbrytninger, som det så fint heter. Det var et eksklusivt miljø, og jeg lærte kanskje like mye i kantina og på kafeer som på skolen.
Hareide prøvde ut andre ting enn tidligere - det ble betraktelig mindre fotballspilling. I stedet fulgte han lærerens råd om innhenting av impulser, og kastet seg rundt på konserter og utstillinger.
- Nå blir vel alt rosenrødt i ettertid, men det var en tid som var preget av alt man hadde foran seg. Man er litt verdensmester, og så kommer virkeligheten tungt inn. Man skulle kanskje ønske at man hadde lært andre ting, men så det er en viktig ballast.
Hareide har vendt tilbake til skolen som foreleser ved flere anledninger i ettertid.
- Skolen er jo helt ny, det er andre lokaler, men det er litt av den samme stemningen. Det er alltid veldig hyggelig å komme tilbake, jeg føler meg ung igjen.
