– Jeg var en liten gutt fra Østfold med altfor mye penger mellom hendene, konstaterer Homsepatruljens kulturkonge, som vitterlig ikke var et eksempel på en gjennomsnittsstudent.

Som nervøs 19–åring fra Sarpsborg ble han stoppet i døren av en ”traktorlesbe” på sin første homsebartur, han smakte aldri et eneste stykke Pizza Grandiosa («spykake»), og leste Vogue på første benk i forelesningssalen.

– En venninne av meg hadde med to eksemplarer, så når det ble for kjedelig satt vi med ett hver og bladde oss side for side hardt og hintende gjennom.

Som fersk student startet John i det lille kriminologimiljøet i Professorboligen. Der fikk vorspiel førsteprioritet fremfor bøker av Nils Christie. Han var medlem i stedets festkomité da spritsponsing til studentfestene plutselig kom fra uventet hold.

– «Fest?» sa ansatte ved fakultetet. «Da må dere få drikkebidrag! Kall det bare noe annet!»

Med andre ord, i løpet av to terminer måtte John motstrebende innrømme for mor at eksamenene uteble.

– Det var en jævlig følelse, men uunngåelig. Jeg hadde jo ikke lest en bok.

Uten akademikerforeldre var nemlig overgangen til Universitetet stor.

– Kulturelt var det en enorm døråpner, men det tok tid å knekke den akademiske koden.

– Hvor mye tid?

John ler.

– Halvannet år.

Uten videre karriereplaner fortsatte Ødegård Jensen studieferden videre til Blindern og Litteraturvitenskap. Der trivdes han godt.

– Hver høst, når det er klart vær og tidlig morgen, savner jeg Blindern. Det å gå dit. Det råder en egen puls der oppe, en dagsrytme av kortintervaller som er utrolig deilig. Du leser en time, tar en kaffe med noen venner, går kanskje på en forelesning og leser pensumbøker på café.

Han blir myk i blikket, kjendishomsen som, tro det eller ei, selv som student kjørte slips og vest til hverdags.