HVEM: Camilla Susann Haug
STUDERTE: Klassisk sang ved Norges musikkhøgskole
NÅR: 1994-1999
AKTUELL MED: Platen Noen ganger blått

2007-01-23

Som sangere flest, valgte ikke Camilla Susann Haug sangen så mye som sangen valgte henne.

- Interessen for å synge har alltid vært der, men akkurat det med å begynne på klassisk sang, har vel mer med at jeg ble rådet til det opp igjennom årene av diverse sangpedagoger. Jeg trodde vel, da jeg begynte, at klassisk sang var noe man kunne leve av. Det er det riktignok også, men det er ytterst få som får det til, sier hun.

Haug sang hver eneste dag i fem år, men er ikke så sikker på om det hjalp henne noe særlig.

- Jeg tror faktisk at jeg ble litt dårligere til å synge etter utdannelsen. Det ble veldig mye prestasjonsangst knyttet til studiet. Noe av det jeg mislikte mest ved utdannelsen, var at det var så stort fokus på teknikk, heller enn musikk.

I ettertid vedgår hun at hun kanskje jenket seg for mye.

- Jeg gjorde den feilen at jeg prøvde å tilpasse meg skolen, heller enn at skolen skulle være til for meg. Jeg skulle ha tatt flere valgfag som ikke var så relevante for det jeg studerte. I det hele tatt skulle jeg ønske at jeg hadde stolt mer på hva jeg selv ville ha ut av det.

Likevel: Haug tilbrakte fem fine år ved Norges musikkhøgskole.

- Jeg trivdes veldig godt sosialt, og møtte veldig mange spennende mennesker. Jeg syntes kanskje det var vanskelig at jeg ikke alltid klarte å mestre de kravene som ble stilt til meg. Det har nok mer med meg å gjøre enn med skolen og miljøet. Men jeg synes uansett det var helt herlig å være student. Jeg kunne godt tenke meg å studere ennå, jeg, men så har man jo dette med studielånet da, som bare vokser og vokser ettersom tiden går.

I studietiden bodde Haug trangt. Hun hadde dessuten ikke alt for mye penger, og måtte fint finne seg i å ha deltidsjobber.

- Jeg hadde mange vaskejobber på si. Det var ikke spesielt kjekt, men noe jeg gjorde for å få det til å gå rundt. Jeg bodde i et lite rom på omtrent 10 kvadratmeter, men badet var stort. Sannsynligvis større enn selve rommet.

Ellers gikk dagene med til musikk. Selv det sosiale var styrt av musikkmiljøet hun vanket i.

- Omgangskretsen min bestod stort sett bare av folk fra samme studie. En hel haug med sangere.

- Sang dere mye?

- Joda, men det var vel ikke akkurat det at vi sang hele tiden som isolerte oss fra omverdenen. Det hadde nok mer å gjøre med den høye latteren vi irriterte resten av kantinen med.

At noen lot seg irritere av bråkete sangere som satt og skrek av latter rundt det ene bordet i kantinen kan så være, men ikke alle utenforstående så på dem med skepsis. Da er det jo som regel snakk om denne ene, han som klarte å se forbi den mest åpenbare støyen, han som trosset enhver frykt for å utvikle tinitus; Camillas nåværende ektemann.

- Jeg møtte ham ikke før helt på slutten av studietiden. Han spilte tuba på jazzlinja. Vi hadde ikke så mange timer sammen, men ble utrolig nok kjent likevel. Han var en av de få som ikke lot seg irritere av den høylydte latteren vår, he he.

Frank Lande