Hvordan sjekke opp kunstnerjenter
HVEM: Erling Lægreid, kommentator, NRK-mann og forfatter
STUDERTE: Fransk, norsk og hovedfag i litteratur
NÅR: «På 60-tallet»
AKTUELL MED: Boka Han
;)
FOTO: Robin Røkke Johansen
Erling Lægreid var en sint, kåt og doven student som prata som en bygdetulling og brukte mye, mye mer tid på «målsak og politisk raddiseri» enn han gjorde på noe som var i nærheten av pensum. Likevel klarte han å lande seg en hybel på Beste Vestkant, i en tid da det å snakke dialekt alene stengte mange dører.
- Jeg svarte på en annonse i Aftenposten om en hybel på Uranienborg, og skrev på nynorsk at jeg røyka og drakk og ville ha jenter på rommet. Mannen var losjemann, og passet ikke helt med mitt grunnsyn, men det var kona som var sjef, og hun hadde bestemt. Det var over 340 søkere, men det var jeg som fikk. Jeg bodde der hele studietida, sier Lægreid.
Og han holdt hva han lovet: Jenter på rommet.
- Ja, masse. Jeg hadde egen inngang fra bakgården, så det var bare å komme og kaste på ruta.
Mange studentjenter ble det derimot ikke. Siden unge Lægreid bodde rett overfor restauranten Krølle, som masse kunstnere gikk på, var det både praktisk og mer interessant å henge i kunstnermiljøet. Heller dem enn studenter, som han innerst inne avskydde.
- Jeg unngikk studenter så godt jeg kunne, og var aldri på Blindern. Jeg mislikte studenter, de prata bare fag og sladder og baksnakking, så jeg var heller i lag med kunstnere og tullet rundt.
Men han lærte litt av å studere. Han gjorde det. Og han er ikke fremmed for å øse av sin visdom til dagens studenter: Det vi trenger, er å bli aktive, opphissa, sinna og forbanna.
- Da jeg var ung student, var Vietnam på sitt verste, og jeg hisset meg så opp over det at jeg hadde problemer med å sove. Da må man gjøre noe, jeg var med å starte bladet For Vietnam. Når det gjelder matematikk og slikt, er jeg ikke så sikker, men studenter på humanistiske fag må lære seg opp til å bruke både følelser og intellekt, det er minst like viktig som å lese pensum.
Dessuten må vi for all del ikke lese hele pensum.
- Jeg ser på dovenskap som min viktigste styrke, jeg er så doven at jeg ikke gidder å drive på med unødvendige ting. Herregud, det pensumet på hovedfag var så enormt at det bare var idioter som orka å lese alt, det var hundretusenvis av sider. Jeg leste ikke mye. Jeg ble bedt om å skrive hovedoppgaven min på nytt, men jeg greide meg.
- Og disse kunstnerjentene, hvordan sjekka du opp dem?
- Nei, du veit, det eneste som fungerer er å legge merke til folk. Hvis ei dame ser at du ser henne, så liker hun det. Og jeg er nå god i språk, da, veit du. Du kan prøve på denne: «Du har den mest fordelaktige bakdelen jeg vet om.» Den er både sjekkereplikk og en liten intelligenstest. Skjønner hun poenget, kan du satse på henne.
