Kastet blindernmaska

STUDERTE: Mellomfag filosofi, grunnfag psykologi, mellomfag sosiologi

NÅR: 1987-1994

AKTUELL MED: All Star Teatersport under STUDiO-festivalen 21. august

– Filosofi var kongefaget. Da jeg gikk på Blindern, var det legitimt å bli filosof. Men jeg fant fort ut at hvis jeg skulle overleve i verden, var det lettere å bli sosiolog. I begynnelsen av studiene tenkte jeg at Blindern var en utdanning til arbeidsledighet, men etter hvert som jeg begynte å bli ferdig, fant jeg ut at det finnes uendelig mange rare jobber. Jeg var nok litt naiv.

Dermed begynte teatersporter Jan-Paul Brekke på sosiologi.

– Grunnbøkene i sosiologi var stappfulle av ting vi mente var selvfølgeligheter. De viste blant annet noen informasjonsfilmer, hvor det som skjedde var så selvfølgelig at det var til å besvime av. «Er det mulig!» tenkte vi. Det var ting som «enten er du inne eller så er du ute av motorsykkelgruppa», liksom. Men etter hvert forstod vi at dette var basisbegreper som faktisk hadde noe for seg.

Som hovedfagstudent i sosiologi var Brekke med på å arrangere studietur tur til kulturhovedstaden Paris.

– Franskmennene kunne så mye mer enn oss, og var utrolig kule. Likevel følte vi oss overlegne. Franskmennene, de var bare jålete. Bourdieu er jo kultursosiologen fremfor noen, men franskmennene sleit med å uttale det engelske ordet culture. Vi lo så mye at vi holdt på å besvime, flere ganger var det så ille at vi nesten måtte gå ut fra forelesningene. Det var en fin tur.

Interessen for teatersport kom mens han tok hovedfag i sosiologi.

– Der traff jeg Harald Eia. Vi gikk på en forestilling, syntes det så kult ut, og bestemte oss for at dette ville vi prøve ut. Så gikk vi på kurs med Tony Totino, og dermed var det gjort.

Sammen med Eia, Helen Vikstvedt og Torbjørn Harr skal Brekke nå spille teatersport for oslostudentene for tredje år på rad.

– Vi håper alltid at publikum holder med oss. De gjør det i varierende grad. Studenter er et utrolig takknemlig publikum. Når de ler, føles det bra å stå på scenen. Vi møter en vegg av forventningsfulle ansikter, og får utrolig mye igjen.

– Har du noen tips til dagens studenter?

– Da vi var i Paris, gikk vi på Derrida-forelesning. Han var jo den store stjerna på den tida. Men vi gadd ikke høre på hva han hadde å si, vi gikk bare innom for å kunne si at vi hadde vært der. Som teatersporter har jeg lært at det ikke alltid lønner seg å være så innmari ovenpå. Man blir sliten av å gå med blindernmaske hele tida. I stedet for å si «Ja, det og det og det har jeg lest», kan man heller si «Nei, det har jeg faktisk ikke peiling på». Det er mye kulere.