Gråt og sjenanse
HVEM: Birgitte Larsen
STUDERTE: Teaterhøgskolen (nå under Kunsthøgskolen)
NÅR: 2000-2003
AKTUELL MED: Filmen «Den Brysomme Mannen»
;)
FOTO: Sindre T. Lønnes
- Jeg kommer fra et lite sted med 700 mennesker, og er derfor vant til å forholde meg til folk jeg kjenner godt. Det var derfor en stor og skummel overgang å komme helt alene til Oslo, uten å kjenne en sjel, sier Birgitte Larsen.
Hun kom inn på Teaterhøgskolen som attenåring, på første forsøk, uten å ha hatt erfaring med teater tidligere.
- Skuespillerdrømmen har vært der siden jeg var liten. Jeg lekte med rolleleker til lenge etter at jeg burde ha vokst fra det.
Larsen følte seg ikke helt hjemme på utdanningen til å begynne med. Mange i klassen var eldre og hadde mye erfaring. Og Larsen var sjenert.
- Rollefaget var det største faget vi hadde, hvor vi i begynnelsen blant annet
spilte hverdagslige hendelser for hverandre, en og en måtte ut på gulvet. I begynnelsen syntes jeg det var helt forferdelig, og begynte å gråte hver gang jeg skulle vise noe. Til slutt gikk det så langt at jeg ble kalt inn til rektor, som sa at jeg måtte slutte på skolen hvis ikke gråtinga tok slutt. Så da slutta jeg med det.
- En annen gang hadde vi besøk av en afrikansk regissør, som viste seg å være en egyptisk prinsesse. Hun kom til meg etter besøket, og ba meg slutte å fnise. Så man kan si at skolen lærte meg dannelse, ler Larsen.
- Var det noe du ikke likte ved skolen?
- Sangtimene står for meg som et lite traume. Jeg liker å synge, men ikke foran folk. Vi hadde privatundervisning i sang én gang i uka, og fellessang én gang i måneden. Jeg likte det ikke, men det var bra trening, fordi du er så naken når du står der foran alle.
Fekting var også noe Larsen ikke var spesielt begeistra for.
- Vi trente fekting for å lære partnerkontakt. Men når du fekter, må du være utrolig presis, hver minste bevegelse må være perfekt. Det var en tålmodighetsprøve som jeg aldri ble god i, sier hun.
Derimot var det artigere å jobbe med roller og sette opp forestillinger.
- Et år lagde vi et program med sang og dans, hvor vi satte opp «Dogs», en egenprodusert hundemusical, med sanger av Tom Waits. Vi sang og danset i hundekostymer, og jeg spilte Bitch, med nettingstrømper og det hele. Hvor bra forestillingen ble, er det delte meninger om. Uansett var det gøy.
Ifølge Larsen finnes det mange regler å spille teater etter, men disse bør bare brukes når man står fast. Det viktigste er å åpne opp for nye impulser, og gjøre det man selv føler er riktig.
- Skolen lærte meg at jeg ikke slutter med det jeg holder på med selv om jeg blir nervøs og redd under en prøve. Å ikke gi opp, men fortsette, sier Larsen.
