Foto: Aschehoug/Olav Heggø

HVEM Unni Lindell, aktuell med kriminalromanen Rødhette

NÅR 1977

STUDERTE Ex.phil. og Fransk

STUDIELÅN Slettet, det lille som var

Unni Lindell fikk alltid høre at hun måtte skaffe seg en ordentlig utdannelse. Så hun gjorde et hederlig forsøk.

– Jeg tenkte jeg skulle bli adjunkt, og begynte på Blindern. Men så ble jeg gravid. Og jeg ble veldig gravid. Jeg husker jeg var kvalm og dårlig hele tiden. Det var da jeg sluttet å studere.

I sin studietid jobbet Lindell i bokhandel i Sandvika, i tillegg til at hun var servitør. Ved siden av dette fikk hun publisert kriminalnoveller i Aftenpostens magasin A–magasinet.

– Men det var sånt jeg ble fortalt at jeg ikke kunne leve av …

Lindells høydepunkter fra studietiden var Dagens på Frederikke; som regel bestod den av kjøttkaker. Et av de beste minnene er en Cornelis Vreeswijk–konsert på Chateau Neuf. Ellers så er hukommelsen noe vag, ettersom hun ikke likte seg spesielt godt på Blindern.

– Blindern var stort og skummelt. Og jeg var vel ikke den som engasjerte meg i studentmiljøene. Det ble brukt mye tid på lesesalen.

Så unge Lindell vandret rundt alene og ble aldri venn med Blinderns triste og grå betong–kulisser. Hun kjente ingen, og var aldri med på noen fester. Hjemmefra følte hun presset etter å fortsette, for å få en akademisk utdannelse. Lindell sier at det er noe hun er opptatt av, dette presset. Man bør heller gjøre det man har lyst til, konstaterer hun.

– Graviditeten gjorde at jeg sluttet å studere på Blindern, og det er jeg utrolig glad for i dag. Så ble jeg ikke adjunkt, men i stedet kriminalforfatter.

Svangerskapet satte stopp for en fremtidig adjunktkarriere for den 20 år gamle jenta, og hun fullførte aldri det påbegynte grunnfaget i Fransk. Men fransken gikk ikke tapt. Hun ble siden oversetter ved siden av skrivingen – naturligvis fra fransk.

– Livet mitt ville vært ganske annerledes om jeg ikke måtte slutte på Blindern, og jeg tror jeg lever mye mer spennende enn jeg ville gjort som adjunkt. Nå får jeg gjøre det jeg virkelig liker. Dessuten tjener jeg mye mer, sier hun og ler.

– Det er vel dette som kalles skjebnens ironi.