Intet serum, selv ikke hovedoppgaven ved navn «Noen alkyltiofener i plasma», var til hjelp da Pelle Parafin alias Arne Garvang holdt på å brenne Chateau Neuf til grunnen. Forkjærligheten for rykende reagensrør kom gjerne til syne på revyscenen.

– Jeg var nettopp ferdig med et stilig nummer med usynlig skrift i hvitt fosfor som selvantente etter noen sekunder. Så kom en fyr og fortalte at glasset med fosforoppløsning hadde velta mellom sceneteppene. «Gjør det noe», spurte han. Jeg måtte avverge brannen mellom sangene.

Det var på Chateau Neuf alt begynte for Tramteatret, som sprang ut fra Studentersamfundets teater.

– Vi bodde der, øvde, hadde forestillinger gratis, det var vårt sted. Rødfront syntes det var flotte greier det vi drev med, så vi fikk frie tøyler.

Tross «Røde revyer» der Hans Majestet den Gyldne Gris fikk malt hakekors på ryggen, var ikke Garvang egentlig så politisk selv.

– Jeg var med i Norges Kommunistiske Studentforbund en måneds tid, vi satt på et rom langt oppi fysikkbygningen og hadde dekknavn. Jeg tror jeg het Gisle faktisk. Det var jo latterlig, mener Garvang, til tross for at han vet telefonen til Tramteatret ble avlyttet.

– Det må ha vært utrolig frustrerende. Vi sa jo bare tøys.

Garvang likte det ikke–politiske studentmiljøet på kjemi, altså festene med fri flyt av labsprit. Best akustikk var det imidlertid i kjelleren på Mat.nat. Bortsett fra det rommet som var fylt opp av datamaskinen.

– Hvis jeg har heltestatus i dag, er det fordi jeg har lært å programmere i Fortran, sier Garvang, som jobbet som vitenskapelig assistent på kjemi fram til teaterkarrieren fikk overtaket.

– Da de begynte å svare «Garvangs forværelse» i telefonen på instituttet, var det på tide å gi seg.