Hvem: Jan Egeland, generalsekretær i Norges Røde Kors

Studerte: Spansk grunnfag, offentlig rett mellomfag, magistergraden i statsvitenskap

Når: 1977–1985

Studiegjeld: 0,–

– Jeg levde et trippelt–liv.

Som formann i Amnesty Internationals norske avdeling, og etter hvert også viseformann i den internasjonale hovedorganisasjonen, hadde studenten Egeland 200 reisedøgn i året. På toppen av det hele finansierte han studiene med å jobbe kveldvakter som journalist i NRK.

– Det var i høyeste grad faglig relevant, sier Egeland, som mener engasjement er viktigere enn lesing for studenter som vil ha gode jobber.

Spanskstudiene hans gikk det verre med. Grammatikken krevde pugging. Det Egeland hadde lært seg som frivillig arbeidende 19–åring i Colombia holdt ikke til laud. Men han reiste videre, på utveksling til Jerusalem og Geneve – og Berkeley.

– Der hadde jeg eget kontor, trengte ikke ta eksamen, universitetet hadde 13 nobellprisvinnere på campus og større budsjett enn hele det norske utdanningsbudsjettet. Og så var det kort vei til San Francisco, sier Egeland med drømmende stemme.

– Studietiden var de beste årene i mitt liv.

Men arbeidsgiverne brydde seg altså ikke om hva han hadde studert: Takket være Amnesty–vervene fikk han sin første jobb med å bygge opp et studiesenter for Røde Kors i Sveits. Takket være Røde Kors–jobben fikk han jobb i UD. Og takket være det igjen begynte han i FN.

Når Egeland kommer til Blindern denne uka for å snakke under fredsfestivalen, kommer imidlertid magisteroppgaven «Impotent super powers, potent small states» til nytte.

– Jeg skal faktisk snakke om det jeg skrev den gangen. Jeg husker jeg ble kritisert for dårlig empiri, da jeg hevdet at Norge hadde mulighet til å påvirke i verden. Men etterpå har jeg bevist tesen. Jeg har vært med på å skape empirien selv.