Rema–rail
Det er meningsløst å ruinere seg på utenlandsreiser når man kan krysse verdener med sporveiene. Disentrikken, enkeltbillett og et lite overfall.
Det er ikke uten reisenerver at jeg klatrer opp til trikkeføreren og ber om en enkeltbillett. Den neste timen skal jeg suge inn inntrykk fra nye kulturer og streife innom menneskeskjebner som ligger uvirkelig fjernt fra min egen hverdag. Trikken rykker i gang.
Valkyrie plass
Et minutts trikketur fra Majorstua ligger denne nyrestaurerte parkperlen. Valkyrierne er travle og innesluttede og har lange handelstradisjoner. I løpet av en dag på Valkyrie plass bytter hundre tusener av kroner eiere. I en av de lokale skobutikkene møtes kvinnene for å snakke om løst og fast.
– De fleste her er veloppdragne. 90 prosent er veeldig søte mennesker. Vi har også en del studenter her, sier Sidsel Sæthre og holder frem et par sko i krokodilleskinn.
– Har dere studentpris?
– Nei, vi er ganske dyre.
Så må Sæthre forlate meg til fordel for en av kvinnene i butikken. Sammen utfører de et ritual der ordet «lekker» repeteres i en manende sang.
Stortorvet
Sporvognen glir ut av parfymetåken på Valkyrie plass og dukker ned mellom tutende ambassadebiler i Parkveien. Vi passerer Tinghuset og jeg merker at jeg begynner å bli sulten. Vognen stopper på Stortorvet, dørene åpner seg, og inn siver en duft av kanel og sukker. Jeg reiser meg instinktivt og går av. Nesen leder meg til et mobilt kjøkken utenfor det lokale kjøpesenteret «Glassmagasinet», der Svend Løvstad står og brenner mandler i store tinnfat.
– En lokal spesialitet her på Stortorvet?
– Nei, nei. Dette er en sydlandsk rett, forklarer han.
Jeg svelger og noterer meg retten for neste reise til sydligere strøk som Vippetangen eller Nesodden.
Løvstad er innflytter fra Danmark og synes lokalbefolkningen på Stortorvet er upersonlige og distanserte.
– Folk går på trikken fornøyde og når de kommer ut igjen er de like alle sammen. Uten smil eller andre uttrykk i ansiktet, sier Løvstad.
Det skal ikke mer enn et raskt blikk til siden for å konstatere at Løvstad har rett. Trikkestoppbefolkningen på Stortorvet holder blikket festet i brostenen foran seg.
Sandaker senter
Det nærmer seg slutten av reisen. Jeg trekker i snora for Torshov, men glipper. I stedet stopper vi på Sandaker. Her er gatene tomme for liv. En Rema–pose danser uforstyrret over hovedgaten og bort til en gammel mann som står ved trikkeholdeplassen på andre siden av gaten. Han peker på en høyreist bygning – Sandaker senter.
– Jeg kan ordne allting her på senteret, sier Leif «Jeia» Schei.
Han sitter sammen med en litt kranglete Willy Dahlbak og nyter øl på Smaksmester\'n i Sandaker senter. Det virker som mesteparten av aktiviteten på Sandaker foregår i denne allsidige bygningen som er boligkompleks og kjøpesenter i ett.
Schei og Dahlbak forteller at de tidligere på dagen har «vanka» på Café Roma på andre siden av bygningen. Når jeg forteller at jeg kommer fra Majorstua skvetter Dahlbak til.
– Døh, døh. Det heter ikke Majorstua. Det heter Majoooorstuen, brummer han og vifter unaturlig kokett med en rullingsbrun finger.
Jeg skjønner at det er et følsomt tema og forsøker å la det ligge. Men Dahlbak vil ikke det. Han griper tak i notatblokken min og river den ut av hendene mine.
– Døh, døh. Hva er\'e du skriiiiver her\'a? Døh? Du kan\'ke skrive sånn? Jeg skjønner ingen ting av detta jeg. Skjønner du noe av detta? grynter Dahlbak forvirret.
Med ønske om ikke å forvirre Dahlbak ytterligere, takker jeg for praten og forlater senteret.
Trikken er nesten tom idet den sliter seg oppover de siste bakkene mot Storo og Disen. Jeg er sliten i beina og mett av inntrykk. Over meg henger et kart over Sporveienes rutetilbud. Alt dette for 20 kroner. Jeg lurer på hvilken linje jeg skal ta neste gang.
