Blikkfanget

:- Vil du se noe morsomt? spør mannen. Han står på bussholdeplassen og ser på meg med en krokete rullings klemt mellom leppene.

Publisert Sist oppdatert

Mannen bor i bygården på den andre siden av gaten. Hver dag sitter han foran kjøkkenvinduet med den ene hånden begravet i det sorte, krusete håret og rullingsen i den andre. Han har direkte innsyn i leiligheten min fra kjøkkenvinduet sitt.

Jeg føler meg overvåket. Jeg har persiennene nede når jeg kan og beveger meg langt fra vinduene. Når jeg har dusjet krabber jeg naken ut av badet for å hente undertøy. En stund vurderte jeg å installere enveisspeil i vinduene. Den første panikken la seg imidlertid raskt. Likevel kan jeg ikke unngå å bli påvirket av situasjonen. Du oppfører deg annerledes når du vet du blir betraktet. Bevegelsene dine blir unaturlige og planlagte. En enkel middagsforberedelse kan raskt bli et fjernsynskjøkken med et kritisk publikum.

Utfordringen

@txt- Nå, hva blir det til, spør han og retter på den trange turkise boblejakken.

Den har små brente, hull fra sigarettglør.

Det er lørdag formiddag og alle vennene mine har reist hjem for helgen. Jeg har ingen planer, vil bare sitte et sted hvor jeg ikke ser så ensom ut.

– Jeg er med, sier jeg.

Den lille, mørke mannen smiler bak rullingsen og begynner å gå.

Jeg følger etter.

Retningen skulle tilsi at vi er på vei tilbake til nabolaget. Og riktig nok, etter å ha passert en nedlagt aviskiosk står vi i det som må være bakgården i bygningen over gaten. Min nye venn i turkis akryl nøler ikke. Han låser seg inn utgangsdøren og skritter inn. Etter to etasjer stopper han ved en respatex-bekledt dør.

Forundringen

I leiligheten lukter det sagmugg. Veggene er kledt med strie og er uten bilder. Jeg følger etter ham inn på kjøkkenet.

– Nå? spør den lille og smiler forventningsfullt.

Det første som slår meg er hvor forunderlig det er å se leiligheten min fra andre siden. Det er slik han ser meg hver dag. Som en nipsgjenstand i en settekasse.

– Se på hun som står og lager mat. Hun vet at jeg ser på. Akkurat som deg blir hun helt underlig.

Berit i etasjen under meg står bøyd over en plastfjøl. Blikket hennes hviler ikke på kniven og de oppskårede grønnsakene, men er som meislet i veggen foran henne. Det må gå galt. Med et rykker Berit til. Hun griper seg til fingeren og styrter ut av kjøkkenet. Så ser jeg at det er flere. Steinar i fjerde, Dag i første, og en hel del jeg ikke kjenner. De står alle som fanget i sirupaktige og trege bevegelser. Jeg klarer ikke å holde latteren tilbake.

– Sitt, sier min nabo fra den andre siden og skyver en stol bort til meg.

Powered by Labrador CMS