Forbrødring foran fjernsynet
Så du skyskraperne styrte sammen med andre? Ringte du mamma eller kjæresten? Det gjorde også medieprofessor Daniel Dayan, som har studert hvordan vi oppfører oss når verdenshistoriske begivenheter fyller tv–skjermen.
– New York er i flammer, du må komme hjem og se på tv, sa søsteren min da hun ringte meg på kontoret.
– Hva? sa jeg.
– Jeg tror det er terrorister som står bak, fortsatte hun.
– Du tuller. Har du ikke hørt om Orson Welles og «War of the worlds»? sa jeg, og var sikker på at hun var blitt lurt.
– Nei, det er helt sant!
– Jeg var fremdeles ikke helt overbevist, og gjorde ferdig kontorarbeidet før jeg satte meg i bilen og kjørte hjem til henne. En helg gjeng var samlet foran fjernsynet. Like etter så jeg at det andre tårnet kollapset. Det var sant.
Telefoner om terror
Da terroren rammet New York, fulgte Daniel Dayan (58) sin egen oppskrift for seeratferd. Franskmannen og professor II ved Institutt for medievitenskap har tidligere skrevet boken Media events, som tar for seg direkteoverføring av historiske begivenheter.
– Når det inntreffer begivenheter av dette slaget, får folk et veldig behov for å dele seeropplevelsen med andre. Bildene på skjermen er så utrolige at man trenger bekreftelse fra andre på at det faktisk er sant, sier Dayan.
Etter en stund ringte Dayan sin sønn, også det i tråd med oppskriften i boken hans.
– Vi ringer fordi vi er redde, telefonsamtalene skaper en slags familiær referanseramme. Traumaet blir mindre når man deler det med noen, på samme måte som når et barn tåler større doser vold på tv dersom en voksen person sitter ved siden av og gir trygghet.
– Hvem er det vi ringer i slike situasjoner?
– De du ringer er de du føler deg nærmest knyttet til. En undersøkelse fra USA viser at det er familie, venner og personer du kan tenke deg å dra på ferie med du ringer, med andre ord: mennesker du stoler på. Mediebegivenheter av denne typen bidrar ofte til å gjenopplive gamle sosiale nettverk.
Terror og spørsmålstegn
Da John F. Kennedy ble skutt, var det for eksempel en nyhetshendelse, mens begravelsen noen dager seinere var en mediebegivenhet. Dayan gir i boken sin en grundig definisjon av hva en mediebegivenhet egentlig er. Kronprinsbryllupet var en klassisk mediebegivenhet. Men passer USA–terroren egentlig inn i denne definisjonen?
– Det er to ting som skiller denne terroren fra min definisjon av en mediebegivenhet. For det første var ikke begivenheten planlagt fra medienes side, slik for eksempel kronprinsbryllupet var. For det andre er hendelsen konfliktorientert, ikke konsensusorientert slik de fleste mediebegivenheter er, forklarer Dayan
Professoren mener vi ikke har ord til å kategorisere den begivenhet vi har vært vitne til, og at det bør være en av sosiologenes viktigste oppgaver å lage en ny begivenhetstypologi.
– Mitt forslag er å kalle dette hermeneutisk terrorisme. Du har bare teksten, forfatteren er forsvunnet. Denne blandingen av terror og spørsmålstegn virker derfor ekstra skremmende, sier Daniel Dayan.
Fakta
Dayans fem viktigste mediebegivenheter før terrorangrepet mot USA:
Foreningen av splittede familier i Korea 1983, som ga håp om forening mellom Nord– og Sør–Korea.Pavens besøk i Polen 1979, som førte til at flere kommunistregimer falt.
Anwar Sadats besøk i Jerusalem 1977, som ga håp om fred i Midtøsten.
Første mann på månen, 1969.
Dreyfus–affæren 1898, en jødisk kaptein ble uskyldig dømt, men reddet gjennom kritikk i media.
Hvordan opplevde du terrorangrepet?
Åse Vendil (29), medievitenskap – Jeg var på instituttet og så på tv, sammen med en helg gjeng studenter og lærere. Etterhvert sendte jeg en SMS til faren min og ba ham se på tv. Kjæresten min ringte meg.Karoline Berg (25), medievitenskap – Jeg var utenfor HF–bygningen da jeg hørte av en kamerat hva som holdt på å skje. Jeg gikk inn i SV–bygningen og så tv der, masse folk var samlet. Deretter ringte jeg to venninner som jeg visste fløy fra USA den dagen, og om kvelden ringte jeg foreldrene mine.
