Min private professor
Klokken er halv tre. Jeg ser ham sitte med røyken utenfor. Jeg konfronterer ham: – Hvorfor er ikke du på kontoret ditt i treffetiden? – Treffetid? sier Thomas Hylland Eriksen.
I
forelesningskatalogen under navnet på den vitenskapelig ansatte står
et tidspunkt, en time i uken: Treffetid. Det høres fint ut; stikke opp
og få løst opp i faglige problemer med din personlige professor.
Bedre enn å rekke labben i været i auditoriet eller å sitte
alene på hybelen.
En time i uken sitter de der: nobelpriskandidatene, forfatterne og rikssynserne og venter på studentbesøk. Men kjendisprofessor Thomas Hylland Eriksen er ganske overrasket over at Sosialantropologisk institutt har gitt ham en treffetid. Han har jo ingen forelesninger for dem dette semesteret. Uansett, han lover å vært til stedet de kommende mandager.
– Respekt for forelesningskatalogen, sier Hylland Eriksen.
– Tar du bare i mot studenter fra ditt eget institutt ?
– Jeg tror nok treffetidene er tenkt for dem, men jeg tar i mot alle slags folk, også i treffetiden, sier Hylland Eriksen.
Nært, men nifst
Selv har jeg aldri våget: I starten av semesteret tenker jeg at svaret kanskje kommer i neste forelesning, eller i neste kapittel, hvis stoffet får modne litt. Seinere tenker jeg at det sikkert ble sagt på forelesningen jeg ikke var på eller seminargruppen jeg skulket.
I uken før forrige eksamen var jeg så desperat at jeg nesten våget, men hva ville foreleseren tenke: At jeg er en lat lus som først nå har tatt en titt på stoffet? Havner jeg på svartelisten over studenter hun aldri vil veilede til hovedfag? Knurrer hun: Hysj, jeg forsker! Må jeg vente bakerst i en lang kø av medstudenter som har gått på treffetider hele semesteret uten at jeg visste det?
Pensum på en time?
Nå gjør jeg det: Jeg går til foreleseren min. Han er der ikke, bare en liten lapp på døren som forteller at treffetiden er flyttet til neste dag.
Langt nede i gangen ser han at jeg står utenfor døren hans.
– Treffetid ja, det hadde jeg glemt, sier Arne Strøm.
Sosialøkonomen låser opp, ønsker velkommen inn og rydder plass til meg på en stol full av bøker.
– Blir du sur om jeg spør om noe du alt har gjennomgått på forelesningen?
– Nei, vi opplever ofte at elever må få forklart ting to ganger før det synker inn. Men et skrekkeksempel er en professor på Økonomisk institutt som fikk besøk rett før eksamen. Studenten fortalte at han ikke hadde vært på noen forelesninger og lurte på om læreren kunne gjennomgå pensumet nå. Da ble han ikke spesielt blid, sier Strøm.
– Lov å spørre
Jeg bør ha prøvd å løse oppgaven selv først, kanskje spurt noen medstudenter også. Men så er jeg velkommen på kontoret til Strøm. Både i og utenfor treffetimen.
– Elever tar kontakt rett som det er, men sjelden i treffetiden, sier Strøm.
– Er det trist å sitte og vente en time hver uke uten å få besøk i løpet av et helt semester?
– Jeg har sluttet å ta sånt personlig, jeg har jo andre ting å gjøre, svarer Strøm.
– Vil du helst få forske i fred, har du annet å gjøre enn å hjelpe studenter med matteoppgaver?
– Morsommere ting kanskje, he he. Men det må være lov for studenter å spørre.
– Har det hendt det er kø foran kontordøren i treffetiden?
– Ja, en sjelden gang før eksamen, det er helt ålreit det også, sier Strøm.
En heistur for langt
– Treffetid? Om vi har tid til å treffe folk, eller? De i forelesningskatalogen, ja? Aldri tenkt på det, sier studenten Geir Anundsen.
I løpet av to år som student ved Universitetet har han benyttet treffetiden en gang. Lunsjkamerat Pål Skjedsmo mener det er lettere å spørre kollokviegruppen eller hovedfagsveilederen. Treffetid krever at du tar heisen opp mange etasjer en spesiell time i uka, forklarer han.
– Det er en terskel, hvis jeg skal gå vil jeg forberede meg. Jeg vil ikke gå opp og stille et ja–nei spørsmål, sier Skjedsmo.
Bak en lukket dør
En ringerunde til Studentparlamentet, noen institutter og Studie– og forskningsadministrativ avdeling avslører at ingen av dem har noe statistikk over hvor mye treffetidene er brukt, eller om foreleserne møter opp.
Heller ikke Universitetets høyprofilerte selvevalueringsprosjekt EVA har tatt opp treffetiden i intervjuene med studenter og lærere.
– Jeg ser det som et nederlag at man må sette av en tid for å spørre lærerne. Du bør kunne stille spørsmål i gangen, få feedback på oppgaver, spørre etter forelesningen. Undervisningen bør foregå i grupper som er så små at du kan få kontakt med læreren der, sier Christoffer Prescott, leder for faggruppen som vurderer studiekvalitet.
Han mener treffetiden bør være reservert tyngre spørsmål av typen: «Hva skal jeg gjøre med livet mitt?» eller «Jeg har 14 grunnfag, hvordan komme videre?»
Intervjuer med studenter har vist at kontakt med lærerne er det viktigste for studentens opplevelse av studiekvalitet. Prescott mener treffertider ikke er en særlig god måte å fremme den kontakten på:
– Det er ganske høy terskel før du går og banker på en lukket dør, er det ikke? sier Prescott.
