Møbelvelde
På Frysja venter et univers av ting på nye eiere.
– Kommer du tilbake om tre år, så står det nok her, sier Rune Greaker (32).
Han er formann på Budsentralen og står ved siden av ett trampeorgel.
– Et par hundre kilo vil jeg nok tippe at det veier.
Orgelet, noe større enn bedehusvarianten, er ett av tre som står på Universitetes møbellager på Frysja.
– Kunne noen lånt det?
– Ja, ja. Hvemsomhelst.
– Hvem er det sitt, da?
– Det spiller ingen rolle hvor det kommer fra, så lenge det står her.
Om bilpark og kadavre
Noe før. Vi satt på med Rune oppover til Frysja i en Toyota HiClass Hiace, oppstilt i 180.
–Hvilke andre biler har dere på Budsentralen?
– Vi har vel fem andre Hiacer, en lastebil og et par Golfer, sa Rune.
Budsentralen har ansvaret for bilparken. De bringer ting fra A til B. Mest post, stundom levende rotter, akvarievann eller kadavre.
– Har dere nye Golfer, eller?
– Ja, ja. Eldste bilen vi har er vel fra \'94. Bortsett fra bilen til direktøren, da.
– Direktøren?
– Norum.
Kåre Norum disponerer en svart Toyota Camry fra 1987.
– Klart at i 1987 var dette en fin bil. Men den har bare gått tredve tusen, så den er som ny, sa Rune.
Ting søker hjem
Lageret på Frysja er som et fosterhjem for møbler. Her kommer ting som noen ikke vil ha lenger. Du kan adoptere hvis du er ansatt ved Universitetet. Adopsjonsprosessen er kort; ring Budbilsentralen, og du får bli med en sjåfør og en hjelpemann opp til lageret for å se om det er noe du vil ha.
Hvis du ikke er ansatt, men er med i en forening eller gruppe som er tilknyttet Universitetet, kan du fortsatt få bruke det som er her. Men da får du bare låne.
– Skal noen ha en tilstelning, og trenger bord og stoler og sånt, og trenger å låne noe over helga, stoler eller noe, så kan de bare ringe oss, så bringer vi, sier Rune.
På transferlista
Lageret ligger i et rødt industrilokale oppe ved Frysja. Å komme inn her er som å komme inn i et sommerhus hvor solen hviler over alle møblene som har ventet siden ifjor.
Her finnes: En sykeseng, et kjøleskap, noen safer uten nøkler, garderobeskap, bord (oppmonterte, demonterte, løse og pallepakkede), et stempel, stoler (en fin, de andre i fargeskalaer du hadde glemt eksisterte), et bordtennisbord, en vaskemaskin, et kjøleskap, hyller (noen til å ha på veggen, noen BBB–reoler), dekk, en fotografisk storformatforstørrer (– Du, den kjørte vi hit på sensommeren ifjor, de prøvde visst å selge\'n, men det er ingen som trenger en sånn, vet du) og bakdøren til en Toyota Hiace. Og mye annet.
Dette finnes ikke: Skuffeseksjoner.
– De er det venteliste på. Helst på hjul, da vet du, det er populært, sier Rune.
Drøm om nye tilhørere
– Jeg skulle gjerne kunne ha spilt, sier Rune.
– Hvorfor det?
– Veldig sosialt, vet du, det er jo ikkno\' som når noen setter seg ned og drar en låt.
Fotografen setter seg ved orgelet.
– Jøss, du kan jo spille du.
– Klart gutten kan spille. Han har musikklinje og greier. Men gitar hadde vært bedre.
– Hvorfor det?
– Lettere å ta med rundt, vet du.
Orgelet tilhører ikke noen. Det kan bli ditt.
