En fri mann
Nils Christie er stadig i fengsel, men har bare sittet inne noen timer. Han ville ha stemt Tilbakeskrittspartiet om det fantes, innført årslønn på 150 000 kroner og tillatt hasjsalg på apoteket. Men viktigst av alt er det å prøve å forstå.
– Jeg må først få lov å takke, for prisen, for æren, for musikken, for de gode ord, for de som har kommet hit i dag.
I en lang tarm av et rom på Kunstindustrimuseet sitter mennesker i nesten femti rader. Kåre Willoch sitter der. Kaare Norum sitter der. Jusprofessorene Anders Bratholm og Ståle Eskeland likeså. Kolleger, barn og barnebarn sitter der. Og hustru Hedda Giertsen, også hun kriminolog. Han har visst om det i et par uker, men først for noen minutter siden har Nils Christie mottatt Fritt Ord-prisen.
Fremst i rommet står han nå, foran talerstolen med blomster, et sort flygel og en firearmet lysestake med tykke, hvite lys. Humanisten med den vuggende gangen og den blide og muntre stemmen, som alltids kunne sikret ham en jobb i barnetimen for de minste. Christie lar han hånden gli gjennom det stålgrå håret og fortsetter.
– Jeg vil si det slik at jeg har aldri behøvd å løfte en finger. Og så får jeg attpåtil en pris for å ha levd dette livet.
På bakrommet venter kanapeene.
Kapitalistenes nekrologer
«Jeg er lettest å finne
her på ettermiddagene
og det er også den tid
jeg liker å få besøk.
Velkommen etter kl. 14!
N. C.»
Lappen står på døra til Christies kontor på Institutt for kriminologi. Det lille instituttet har bare fem professorer etter at 73-åringen gikk av med pensjon for tre år siden. Skjønt gikk av: Christie bruker fortsatt kontoret i 7. etasje i Domus Nova så og si hver dag, så sant han ikke er ute på en av sine mange reiser.
– Den tida du er pensjonist og ennå har helsa er jo usedvanlig fin. Du slipper å drive med administrativ virksomhet, og kan gi etter for det du måtte være interessert i for øyeblikket. Men jeg prøver å få bevart morgenstundene til arbeid og skriving. Det er da jeg arbeider best, sier Christie.
Det er dagen før prisutdelingen, søndag morgen klokken 11. Christie glemte vår avtale fredagen før, men i dag er han her, mellom cannabis-demonstrasjon foran Rådhuset, foredrag om «hva kapitalistene vil at det skal stå i sine nekrologer» i Bergen og en forestående California-tur. I San Francisco skal Christie møte helserebellen og tenkeren Ivan Illich som har skrevet bok om de lidelser helsevesenet påfører oss.
Mistillit og spreke utspill
Å si at Christie er kontroversiell er en kraftig underdrivelse.
– Det beste Verdikommisjonen kan foreslå er at alle går ned i en årsinntekt på 150 000 kroner, sa han i 1999.
– Det bør ikke framstilles som Mekka å få bo i Holmenkollåsen, dersom man
da blir den eneste innvandrerfamilien i området, sa han i 1995.
Dersom skolen ikke fantes heter en bok han ga ut i 1971, der han hevder at skolen tar barndommen fra ungene, og at den er en interneringsleir for den oppvoksende slekt.
– Det er nok ganske mye av det jeg sier som blir sett på som rart og kontroversielt, og det har vært mange hårde slag opp gjennom årene. Noen har for eksempel foreslått at jeg ikke burde være professor lenger. Men heldigvis er det sånn i det norske samfunnet at man kan synes standpunktet er merkverdig, uten at man behøver å forkaste bæreren av det. Det er fryktelig hyggelig å få denne prisen, for det er på et område som står meg nært, sier Christie.
For nå har altså mannen som gjerne ville stemt Tilbakeskrittspartiet, dersom det fantes, blitt anerkjent med Fritt Ord-prisen – en statuett av Nils Aas, blomster og 350 000 kroner.
Selv begrunner han utspillene sine med at han vil synliggjøre at noen mener noe annet enn den offisielle sannheten, og at friske utspill ofte kan sette i gang en debatt.
Monstere finnes ikke
Men selv om utspillene går i mange retninger, er det kriminologien som er Christies hjertebarn og hovedfelt.
– Jeg synes avviksspørsmål er helt sentrale. For min del gir det et veldig viktig inntak til å forstå samfunnet, sier han.
Kriminologiprofessoren er internasjonalt kjent særlig for bøkene
Kriminalitetskontroll som industri, Den gode fiende og Pinens begrensning. Et felles tema for disse bøkene og resten av forfatterskapet er at menneskene ikke er født onde. Mye av årsaken til kriminaliteten ligger derfor i det samfunnet vi har.
Christie ønsker seg et tettere samfunn med større grad av sosial kontroll. Han mener at også du og jeg kunne blitt drapsmenn dersom situasjonen gjorde det nødvendig.
– Selv i de mest grufulle handlinger er det vanskelig ikke å få øye på et
menneskelig trekk hvis man går i dybden, uttalte han til NTB i anledning Baneheia-saken.
Standpunktene hans blir ofte kritisert for å være naive.
– Jeg har aldri møtt noe monster, kanskje med ett unntak.
– Jeg har aldri møtt noe monster, kanskje med ett unntak, sier Christie i dag.
– Hvem da?
– Nei, det er uvesentlig. Men det som er typisk er at den jeg tenker på, kjenner jeg veldig dårlig, sier Christie.
Fra sosiologi til kriminolgi
Borgersønnen vokste opp på Nordberg i Oslo, med en far som var butikksjef og mor som var hjemmeværende.
– Jeg fikk absolutt ikke noen streng oppdragelse. Jeg husker mine foreldre som snille og greie, sier han smilende.
På folkeskolen likte ikke Christie seg noe særlig. Her var han etter eget utsagn nokså dum. Etter artium begynte han som korrekturleser og senere kulturjournalist i VG, «den gang VG ennå var en seriøs avis». Senere ble det sosiologistudier, helt til professor i strafferett Johs. Andenæs tidlig på femtitallet ga ham i oppgave å se nærmere på de 47 norske fangevokterne som var dømt for grusomheter mot jugoslaviske krigsfanger i Nord-Norge under krigen. Slik ble Christie penset inn på kriminologien.
– Du har jobbet med kriminologi i en mannsalder, og du er gift med en kriminolog. Blir du aldri lei?
Christie ser opp i luften med gledessmale øyne og smiler. Hendene har han foldet bak hodet, brillene balanserer på kneet.
– Nei, for kriminologien handler jo om de store problemer i livet, om grunnleggende samfunnsproblemer, sier han.
Hippier, blitzere og Nils
Et samfunnsspørsmål Christie har engasjert seg i nylig, er debatten om legalisering av hasj, eller cannabis, som han faglig korrekt betegner det. Dagen før intervjuet holdt Christie appell foran Oslo Rådhus under demonstrasjonen arrangert av Normal – Norsk organisasjon for revurdering av marihuanalovgivningen. Tilhørerne var 1400 heavyrockere, hippier, blitzere og hip hop\'ere
– Cannabis bør ikke være totalforbudt. Når vi har et totalforbud blir det umulig å gi opplæring og regler for bruken. Det synes jeg er uheldig, sier Christie, som ønsker å tillate hasjsalg fra apoteket.
Han har to døtre i førtiårene som begge er sykepleiere, og syv barnebarn mellom ett og 17 år.
– Hva sa du til dine egne barn om hasj?
– Jeg sa at propagandaen mot cannabis er helt overdrevet. På den annen side er det ulovlig, og jeg sa at de ville få skrekkelig mye trøbbel hvis de ble tatt for dette.
– Så du respekterer loven?
– Ja, eller som jeg sa under demonstrasjonen i går: Det er skadelig med cannabis for noen. Men det er også meget skadelig å sitte i fengsel. Jeg ville heller ikke stilt opp i går dersom møtet var ulovlig.
– Men det kan vel finnes situasjoner der det er riktig å bryte loven?
– Ja, man må avgjøre i hvert tilfelle om det er berettiget å sette seg opp mot samfunnsmaktene. Det er et spørsmål hver enkelt må finne sine egne svar på.
La elva leve!
Selv ble Christie arrestert to ganger for sivil ulydighet da han demonstrerte mot Alta-utbyggingen tidlig på åttitallet.
– Sant å si var det en lettelse å bli arrestert, for det var så kaldt å sitte ute.
– Jeg ble båret vekk av politiet og lempet inn i bilen. Men da jeg var kommet inn i bilen, satte jeg meg på en benk frivillig. «Nei, dette hadde jeg ikke trodd om deg, Christie», sa en av politimennene, som nok regnet med at jeg kom til å yte mest mulig motstand. Jeg følte meg litt sjenert, der og da. Men sant å si var det en lettelse å bli arrestert, for det var så kaldt å sitte ute.
Celletilværelsen den gang ble meget kort. Men Christie har tilbragt mye tid innenfor murene.
– De siste årene har jeg vært opptatt av å sammenligne fengselssystemet i de ulike land. Da kan jeg jo ikke sitte her, da må jeg jo reise rundt og besøke fengsler, forklarer han.
De siste to månedene har han besøkt Albania, Hviterussland og Brasil.
– Hver eneste gang jeg er på et fengselsbesøk i utlandet, tenker jeg: Tenk om jeg ikke kommer ut igjen!
Du skal ikke plage andre...
Christie er mild, snill og dannet. Og han har et stort hode, så stort at sykkehjelmen må spesialbestilles i størrelse XXL. Det er vanskelig å forestille seg ham sint. Noen ganger minner han litt om Politimester Bastian fra Kardemomme by, og Christie får til stadighet høre at han er så blid når han snakker om alvorlige temaer. Men hva gjør han hvis han blir provosert?
– Det er klart at man er nødt til å ty til maktmidler noen ganger. Jeg hadde en gang en forelesning der en student forstyrret veldig mye. «Enten må du stoppe, eller så må noen av dine medstudenter følge deg ut», sa jeg. Det aksepterte hun, og vi fikk snakket ut om det etterpå, sier mannen som regnes som konfliktrådenes grunnlegger.
– Men jeg vil alltid streve mot å forstå, legger Christie til, før han kikker opp i luften og smiler.
