Kathrine Nedrejord har skrevet bok om traumene etter voldtekt

–⁠ Skulle ønske han var død

–⁠ Det skjedde meg, det ødela meg, men ikke fullstendig og ikke for alltid, sier Kathrine Nedrejord (30). Nå har hun skrevet boken Forvandlinga, om en overfallsvoldtekt en vinternatt i Paris. Det med litt hjelp av Franz Kafka.

Mars 2017. Det er en regnfull natt til lørdag, og forfatter Kathrine Nedrejord går hjemover etter en kveld ute i Paris. Byen hun har drømt om å flytte til, som så mange før henne med kunstnerdrømmer. Nå bor hun her. Kathrine har vært på byen med en kamerat, og skal ta flyet til Oslo på en jobbtur dagen etter.

Nesten vel hjemme, utenfor sitt eget hus, blir hun voldtatt og ranet på åpen gate av en fremmed mann.

Uten mobil eller nøkler står hun igjen alene utenfor inngangsdøren med klærne sine i hånda. Hun trykker koden for å komme seg inn, men lengre kommer hun ikke uten nøkler.

I fire timer sitter hun i trappeoppgangen, før hun omsider banker på hos naboen som ringer etter hjelp. Når låsesmeden kommer, spør han om hun har grått. Hun rister på hodet, så låser han henne inn.

Det går 12 timer før hun tør å fortelle det til noen.

Kroppen som åsted

Dette skriver hun om i boken Forvandlinga, som kom ut i august.

–⁠ Fjeset hans er som spikra, men det er veldig vondt å gå inn i det minnet. Det føles for forferdelig til at det kan ha skjedd, sier Nedrejord. Hun sitter i en beige skinnsofa i foreldrenes leilighet på Bislett, der hun bor når hun ikke er i Paris. På veggene i leiligheten henger malerier og grafikk. «Itʼs a crazy world», står det skrevet på et av bildene.

Han blir ikke mindre et menneske ved å kalle ham «individet»

–⁠ Jeg har grublet mye over hvorfor jeg ikke betrodde meg til noen før etter hele 12 timer. Jeg tror jeg tenkte at hvis jeg ikke innrømmet det for meg selv så ville det forsvinne. Men jeg var jo omringet av bevis på kroppen min, og det overmannet meg plutselig fullstendig. Det var da jeg ringte bestevenninnen min i Norge, forteller Nedrejord.

KAFKAPROSESSEN ER IKKE OVER: --Jeg håper egentlig at han dør, så jeg slipper å måtte forsvare meg overfor folk som skal så tvil i en senere rettsprosess, sier Nedrejord. Hun gruer seg til etterforskningen hun har i vente, dersom de finner gjerningsmannen.
KAFKAPROSESSEN ER IKKE OVER: –Jeg håper egentlig at han dør, så jeg slipper å måtte forsvare meg overfor folk som skal så tvil i en senere rettsprosess, sier Nedrejord. Hun gruer seg til etterforskningen hun har i vente, dersom de finner gjerningsmannen.

–⁠ Voldtekt er et ganske heftig ord å si, sier hun mens hun tenker på første gang hun sa ordet – som om hun ikke hadde lov til å si det. Med tiden har det blitt enklere og enklere å legge ordet i egen munn.

Nedrejords bok er vond lesning, men for henne var den god å skrive.

–⁠ Jeg hadde aldri opplevd et lignende traume og hadde mange spørsmål til meg selv. De færreste opplever et overgrep slik jeg gjorde, som så tydelig ligner klisjeen av hva voldtekt kan være, sier hun.

Les også: Den usmakelige sannheten

Måtte sette punktum

12 år gammel var Nedrejord på ferie i Paris. Om hun hadde sett seg selv 11 år frem i tid, som student ved det prestisjetunge universitetet Sorbonne, hadde den unge jenta i Eiffeltårnet gledet seg over sitt voksne «jeg».

–⁠ Jeg er jo en levende klisjé, ler Nedrejord og legger ansiktet i hendene mens hun rister på hodet.

–⁠ Jeg stod i Eiffeltårnet og kikket utover byen og tenkte «her skal jeg bo».

I dag har Nedrejord bodd i Paris i syv år, og eier en leilighet nord-øst i byen, i et jødisk kvartal. Leiligheten hun bodde i da overgrepet skjedde, har hun flyttet fra.

– Å komme tilbake dit, etter at jeg ble i Oslo noen måneder for å komme meg etter hendelsen, var tøft. Jeg kjente på et ulogisk hat, og gaten jeg bodde i ble medskyldig i alt sammen. Jeg kjente også en sterk redsel for at overgriperen kunne bevege seg fritt i nærheten.

Å IKKE BLI TRODD: Som Josef K. i Prosessen venter også Nedrejord å bli sluppet fri på et vis i påvente av rettslig undersøkelse og dom. --Man skal ikke dømme noen urett, men det koster allerede så mye å fortelle en sånn historie -- i hvert fall å ikke bli trodd, vil jeg tro.
Å IKKE BLI TRODD: Som Josef K. i Prosessen venter også Nedrejord å bli sluppet fri på et vis i påvente av rettslig undersøkelse og dom. –⁠ Man skal ikke dømme noen urett, men det koster allerede så mye å fortelle en sånn historie – i hvert fall å ikke bli trodd, vil jeg tro.

Men etter fem år i nabolaget rakk hun likevel å bli godt kjent med området og dets gode restauranter. Disse besøker hun fortsatt.

–⁠ Det går bra å være der nå, men nå drar jeg dit frivillig. Jeg vil ikke bo der og bli tvunget til å være der. At jeg ikke kom inn i leiligheten den natten var ganske heftig. Å flytte var nesten magisk, selv om det ikke var så langt. Da satt jeg punktum og forlot kulissene.

Les også: Løvetannbarnet

–⁠ Bare vær sterk

Det tok tid før Nedrejord forstod at hun var i sjokk. Dagen etter overgrepet i Paris satt hun på flyet til Oslo. I dag skjønner hun ikke at hun klarte reisen, eller at hun klarte å bevege seg.

–⁠ Jeg følte at det sto klistret til ansiktet mitt at det hadde skjedd meg noe alvorlig, men jeg skulle liksom være verdensmester. I stedet ble jeg apatisk og nummen. Jeg tenkte at «dette går bra, jeg er ikke trist eller lei meg». Jeg hadde så lyst til å takle det så godt, være sterk, sier Nedrejord som beskriver seg selv som et konkurransemenneske – sin egen konkurrent.

De færreste opplever et overgrep slik jeg gjorde, som så tydelig ligner klisjeen av hva voldtekt kan være

Ukene gikk og så traff det henne: Hun fungerte ikke. Hun måtte sette ord på det.

–⁠ Hva er styrke egentlig? Jeg fant ut at å ta hendelsen innover meg var styrke. Hva er sterkt med å tie om urett? For å få forandring må man sette ord på det. Det har også #metoo-bevegelsen vist.

I boken omtaler Nedrejord ofte overgrepet som «det inntrufne» eller «det underlige» – en måte å fjerne seg fra ordet og leke med språket.

–⁠ Det er mye punch i ordet voldtekt, men det er ikke alltid jeg vil bruke det. Til å begynne med føltes det galt å si ordet i det hele tatt, men det føltes enklere å si det da jeg først hadde sagt det én gang.

I møte med politiet, etterforskere og leger ble Nedrejord fascinert av hvordan det var som om de tok på seg språklige plasthansker når de snakket om overgrepet. Konsekvent kalte de gjerningsmannen for «individet», forteller hun. Der og da syntes hun distansen i ordene var deilig, men hun kunne bli sint.

–⁠ Han blir ikke mindre menneskelig ved å kalle ham «individet», sier Nedrejord. Hennes måte å ta tilbake kontrollen over ordene og over historien ble gjennom romanskrivingen.

–⁠ Til å begynne med følte jeg meg helt forandret – dum. Jeg klarte ikke å lage en hel setning. Vokabularet var borte. Jeg klarte ikke å sette ting i system eller forklare hvordan jeg følte meg. For meg som har et yrke som krever at jeg tenker og reflekterer opplevde jeg at jeg mistet mye av det som var meg. Så tittelen Forvandlinga kom ganske tidlig, sier Nedrejord.

Sjokktilstanden: I ettertid forstår ikke Nedrejord selv hvordan hun var i stand til å reise til Oslo dagen etter overgrepet. Hun forstår ikke hvordan hun klarte å bevege seg overhodet.
Sjokktilstanden: I ettertid forstår ikke Nedrejord selv hvordan hun var i stand til å reise til Oslo dagen etter overgrepet. Hun forstår ikke hvordan hun klarte å bevege seg overhodet.

Her i leiligheten på Bislett skrev hun noen av de første kapitlene til boken, fire-fem uker etter overgrepet, mens hun ennå var sykemeldt.

– Å regissere sin egen roman er jo den ultimate kontrollen. Jeg velger selv hva jeg vil si og hva jeg ikke vil dele. Derfor er det vanskelig å kalle boken selvbiografisk, for mye er forandret for at det skal passe inn i et romanformat. Familien min lurte på om jeg har begynt å drikke kaffe, men det gjør jeg altså bare i boken. Samtidig er handlingen tett knyttet opp mot virkelige hendelser.

Les også: Hva hadde du gjort om du ble kalt pedofil kvinnehater og skjult homofil?

Kafkaesk

I boka deler Nedrejord seg selv opp i gamle K. og nye K., inspirert av Kafkas karakter Josef K. i Prosessen, som i likhet med Nedrejords K. geleides rundt i det som oppleves som et absurd, labyrintisk byråkratisk system. Spørsmålet om hvordan man har endt opp her, melder seg i begge fortellingene.

I Forvandlinga smelter de to K.-ene til slutt sammen, som en del av prosessen i å finne tilbake til seg selv etter den traumatiske vinternatten i Paris.

Å ikke føle seg som seg selv har forfatteren klare minner om. En måned etter overgrepet var Nedrejord på teater i Oslo med foreldrene sine. Der måtte de sitte ved runde bord med noen fremmede. Gjennom hele forestillingen var Nedrejord kjemperedd for at de skulle spørre henne om hva hun het.

– Å si navnet mitt ville kjennes som en løgn. Så fjernt følte jeg meg fra meg selv at jeg ikke lenger kunne gå god for at jeg heter Kathrine. Det har gått over, men det var en underlig følelse.

Les også: Når ble seksuell krenkelse gøy?

En dag i morgen

Etter noen måneder i Oslo, valgte Nedrejord å komme tilbake til Paris. Et halvt år etter hendelsen møtte hun sin nåværende kjæreste.

–⁠ Hvordan var det å møte menn etter hva du har opplevd?

–⁠ Det var skikkelig rart. Overgrepet ble jo utført av en fremmed, så jeg var skeptisk til alle fremmede. Men jeg var klar for noe nytt. Jeg trengte et vendepunkt, noe fint. Da jeg følte meg klar for det, åpnet jeg øynene, og da møtte jeg ham. Han er en veldig fin fyr. Det var godt å se at det fortsatt finnes snille menn, sier Nedrejord, og gjentar seg selv:

–«Snille menn»... for et teit ord å bruke. Det var godt å se at det fortsatt finnes mennesker som synes voldtekt er like uforståelig.

Politiet i Frankrike fant gjerningsmannens DNA, som viste seg å allerede være registrert i deres system, forteller Nedrejord. De har imidlertid ikke funnet ham ennå, selv om forfatteren skriver det i boken. Nå trøster hun seg med at hun i det minste har gjort en innsats for å få ham bort fra gata.

I dag føler Nedrejord seg på noen måter svakere enn før overgrepet. Hun er mer engstelig, og det er ikke like lett å gå alene på gata som før. Da minner hun seg selv på at de fleste voldtekter skjer i nære relasjoner – de færreste slik hun opplevde.

–⁠ Det skjedde meg, det ødela meg, men ikke fullstendig, og ikke for alltid. Man tenker ofte at folk som har opplevd overgrep må være helt knust, og det var jeg. Men hvis du tar tak i det og tillater deg selv å gå gjennom prosessen, så er det en morgendag.