Går det bra, gutter?

Slåsskamper finner sted på konsert, i Holmenkollen og på T-banen. Hva kjennetegner disse kamphanene?

–⁠ Hva faen ser du på, glefser den mest aggressive av guttene mot oss. De er unge, men mange flere enn oss. Han går opp i ansiktet til kompisen min. Det ser ut som han er ett sekund fra å eksplodere. Alt den truende gjengen er ute etter er litt respons, så de får en grunn til å starte bråk. Endelig en situasjon der knepene fra mindfulness faktisk byr på en konkret fordel i livet, tenker jeg. Vi beholder roen til banen stopper på Majorstuen. Lederen i gjengen spytter mot oss på vei ut, men treffer bare glasset over setene. Ethvert respektabelt medlem av Facebook-gruppa «Fedrelandet viktigst» ville fått sine fordommer bekreftet av at bråkmakerne hadde innvandrerbakgrunn.

Enig?: Boys don't cry!

Noen dager senere er jeg på hip hopkonsert. Flere ganger begynner store guttegjenger i publikum å slåss. Mange av tilskuerne i den tette folkemengden går også i bakken. Hvem er disse idiotene, tenker jeg der jeg ligger på det klissete gulvet med tre svette kropper over meg. Klesstilen indikerer Oslo vest, ansiktene så vidt gamle nok til å dra på fest. Store guttegjenger med Uggs og sveis lik Skam-William, forsøker å finne ut hvem som er den rike delen av Oslos tøffeste. Så klart blir de raskt kastet ut, og går glipp av en konsert til 300 kr, men hvem bryr seg?

Med en promille tilsvarende karaktersnittet fra høstsemesteret sjangler de hjemover mot Holmenkollen og så er det på’n igjen neste helg. Er det tilfeldig at jeg opplevde to hendelser som dette på kort tid? Tall fra Oslo politidistrikt viser at ungdomskriminaliteten i Oslo har økt kraftig de to siste årene. Fra 2005 til 2015 ble antall straffbare forhold siktet under 18 år halvert. Så skjedde det en brå vending. Fra 2015 til 2017 økte antallet med hele 45 prosent.

I tiden frem mot kvinnedagen har det vært et stort fokus på viktige samfunnsproblemer som går verst utover kvinner, som seksuell trakassering og æreskultur. Kan grunnen til den økende kriminaliteten være samfunnsproblemer som på tilsvarende måte særlig rammer menn? Hele 95 prosent prosent av innsatte i fengsel er menn, viser tall fra SSB. Menn har 20 ganger høyere testosteronproduksjon enn kvinner, og utgjør omtrent alle de som besitter arvelige personlighetstrekk som sterkest korrelerer med kriminell oppførsel. Fra naturens side er menn, kan man kanskje si, mer tilbøyelige til å bli kriminelle. Likevel er organiseringen av samfunnet avgjørende for hva som skjer videre med guttene som blir født. Jeg tror det er to svært viktige måter å forhindre kriminalitet på. God sosialisering og tilhørighet til et felleskap som legger til rette for mestring og arbeid med meningsfulle mål, kan gjøre underverker selv for de mest aggressive. Hvordan står det egentlig til på denne fronten i Norge?

Gutter gjør det betydelig dårligere enn jenter på videregående skole og utgjør flertallet blant dem som dropper ut. Dessuten har de mannsdominerte yrkesfaglige utdanningene lav status blant unge. Kun 40 prosent i høyere utdanning er nå menn. Ifølge forskning fra psykiatriprofessoren Dr. Dewey Cornell ved University of Virginia hadde 72 prosent av amerikanske mordere på 90-tallet vokst opp uten kontakt med sine fedre. Det samme gjaldt 60 prosent av voldtektsmenn. Gode mannlige rollemodeller ser ut til å være svært viktig for sosialiseringen av gutter i oppveksten. Derfor er det bekymringsfullt at omtrent halvparten av alle norske ekteskap ender med skilsmisse, og mange gutter vokser opp uten kontakt med sin far. Uten gode rollemodeller, suksess på skolen eller følelse av tilhørighet er veien kort til destruktiv atferd. Neste gang jeg sitter på T-banen på Majorstuen funderer jeg over mitt møte her med den aggressive ungdomsgjengen. Hendelser som dette kan fort resultere i utviklingen av fordommer mot andre menneskegrupper. Nøkkelen til å unngå dette tror jeg er den samme som kan løse problemene mange unge gutter opplever, nemlig å styrke individet. Ethvert individ bør behandles selvstendig med den friheten og ansvaret som følger med, uavhengig av bakgrunn. Selv om man blir urettferdig behandlet av samfunnet eller stiller med et svakt utgangspunkt har man valget mellom å forsøke å forbedre verden eller ikke.

Grunnen til at jeg ikke lot meg provosere av gjengen på T-banen handler ikke om at jeg er født annerledes eller verdsetter en intakt tanngard høyere enn provokatørene. Valget var kanskje enkelt for meg som følge av min oppvekst og strukturene jeg har i mitt eget liv, likevel mener jeg et slikt valg er noe alle kan og bør forventes å ta. Jeg tror enkeltmennesker er i stand til å starte bevegelser som kan tilby de rundt seg muligheter og en opplevelse av å være i et felleskap. Enten det er gjennom å gi råd, organisere idrettsaktiviteter eller så enkelt som å leve på en positiv måte, slik at de rundt blir inspirert til det samme. Så har samfunnet ansvaret for å legge best mulig til rette for sterke familieenheter, solide fritidstilbud og en skole der alle opplever mestring. Gjøres dette blir fremtiden lys, og spytting på T-banen blir kanskje historie.