VITRORDEG: Andrea Voll Voldum tar livet en dag av gangen etter det som skjedde i 2014. Hun prøver å fullføre videregående og jobber med stiftelsen #Vitrordeg som jobber for å forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser, styrke rettssikkerheten og ivareta voldtektsofre og deres pårørende.
VITRORDEG: Andrea Voll Voldum tar livet en dag av gangen etter det som skjedde i 2014. Hun prøver å fullføre videregående og jobber med stiftelsen #Vitrordeg som jobber for å forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser, styrke rettssikkerheten og ivareta voldtektsofre og deres pårørende.

– Min største frykt er at de skal finne meg

Vi har snakket med fire modige mennesker om hva de frykter aller mest.

Andrea Voll Voldum vokste opp i det frodige og eventyrlige lokalsamfunnet Lærdal. Langt inne i Sognejorden ligger bygden med stavkirker og hvite trehus i sveitserstil, med bringebærrader og morelltrær i hagene. Andrea var aktiv i idretten og gikk idrettslinje på Sogndal videregående skole. De som kjente henne kalte henne en sprudlende og vital jente. På dette tidspunktet var det verst tenkelige hun kunne se for seg at hun mistet noen i familien, eller at hunden skulle dø. Ganske typiske ting å frykte for en vanlig norsk jente.

En natt i 2014 skulle idyllen brytes. Andrea var i Hemsedal og sto på ski. Etter en dag i bakken dro hun på afterski og ble med tre ukjente menn på nachspiel. I retten ble det slått fast at Andrea hadde en dødelig dose med MDMA i kroppen. Så ble hun voldtatt, forteller hun. Etter episoden sluttet hun å spise og klarte ikke å sove – angsten tok overhånd. Mennene innrømmet overfor retten å ha hatt sex med Andrea, men nektet strafskyld for voldtekt, og ble først dømt i tingretten, for så å bli frikjent i Borgarting lagmannsrett etter å ha anket dommen.

– Jeg ble sint og tenkte at denne dommen er ikke rettferdig. En journalist i Hallingdølen skrev en veldig god kommentar som traff meg, som forklarte veldig godt hva jeg følte om dommen. Jeg la ut et innlegg på Facebook med navnet på de tre frikjente mennene og hva jeg følte og linket til artikkelen, sier hun.

Jeg tror alle har den viljestyrken hvis de må bruke den»

Andrea Voll Voldum

Innlegget ble delt to tusen ganger og det ble arrangert demonstrasjoner i flere byer rundt om i landet. Andrea ble kritisert

for å legge ut navnene til de frikjente, men forsvarer seg med viktigheten av at andre kvinner blir advart mot mennene. Alt Andrea har gått gjennom har gitt henne en tung redsel. Hun er redd for at de tre frikjente mennene skal finne henne og utsette henne for vold.

– I tre år har jeg kjent på denne frykten, og jeg tror den er ekte. Jeg har vært redd dem helt fra det skjedde. Jeg tror ikke det er noe som kommer til å gå vekk.

Hjemme i leiligheten sjekker hun alltid at dørene er låst, slik at hun er sikker på at hun hører en dør hvis den blir åpnet. Hun har alltid kontroll på hvor ting er i leiligheten, slik at hun kan se det hvis

noe er lyttet på. Etter at Andrea sto frem med sin historie, ble hun truet av ukjente med å bli voldtatt, forteller hun. Frykten for å bli utsatt for overgrep vil ikke gi slipp, men hun nekter å la den vinne.

– Tror du det krever et visst mot å stå frem med en sånn sak, slik du har gjort?

– Jeg tror alle har den viljestyrken hvis de må bruke den.

Advokat Arne Seland, som representerte en av de tiltalte i Hemsedal-saken, opplyser overfor Universitas at hans klient ikke har noe ønske om å skade Andrea. Seland understreker derimot at hans klient ønsker at hun får hjelp. Advokat Elisabeth Myhre, som representerer en annen tiltalt, sier følgende til Universitas:

– Min klient er frifunnet, og han har heller ingen tanker/ønske om å gjøre Voldum vondt. Han ønsker ikke å ha noe med henne å gjøre, og håper å at han kan legge saken bak seg. På grunn av den omtale saken nå gis finner jeg grunn til å minne om Dagbladets artikkel av

april i år hvor det ble avdekket at den rettsoppnevnte sakkyndiges uttalelse knyttet til rusinntak ikke hadde støtte i forskningen. Dette synes viktig å ta med seg i den videre omtale av saken.

Universitas har vært i kontakt med advokat Håkon Duesund, som representerer den siste tiltalte i Hemsedalsaken. Klientene deres ønsker ikke å uttale seg i saken.

Essayet: – Frykten for sånne som meg

– Det blir fort klissete å fortelle om psykisk helse

25-ÅRSGRENSA: Jeg har jo flydd verden rundt, vært høyt og lavt; på lastebåter, når det har vært brann i atlanteren og krasjet med motorsykkel i Spania. Jeg har gjort det meste jeg altså. Helt fryktløst. Men etter at man fyller 25 blir man mer bekymret for noen ting.
25-ÅRSGRENSA: Jeg har jo flydd verden rundt, vært høyt og lavt; på lastebåter, når det har vært brann i atlanteren og krasjet med motorsykkel i Spania. Jeg har gjort det meste jeg altså. Helt fryktløst. Men etter at man fyller 25 blir man mer bekymret for noen ting.

Noe av det politikeren og faren Fabian Stang frykter mest er situasjonen dagens unge tilsynelatende ser ut til å befinne seg i.

– Jeg synes vi har utviklet et veldig bra samfunn, men jeg er bekymret for at det nå er så mange muligheter for unge mennesker at det lett kan bli til at man oppfatter seg selv som mislykket hvis man ikke er helt på topp. Stang mener vi lettere må la oss tilfredsstilles med egen innsats og legge vekk perfeksjonismen.

– Håpet mitt er at vi klarer å få gjennomslag for at unge mennesker kan gjøre veldig mye forskjellig og likevel være hundre prosent vellykket, selv om man ikke er advokat eller lege.

Når jeg har malt ferdig en vegg på hytta, og har satt meg i sola med en øl og sett på den veggen, så har jeg prøvd å kjenne på at det er bra»

Fabian Stang

Løsningen, tror Stang, er å skjære ned til de grunnleggende verdiene. Han bruker et eksempel fra eget vedlikehold av hytta ved sjøen:

– Når jeg har malt ferdig en vegg på hytta, og har satt meg i sola med en øl og sett på den veggen, så har jeg prøvd å kjenne på at det er bra. Selv om det ikke er helt perfekt malt, så er det i hvert fall helt fint malt. I stedet for å si «Det skulle ha vært finere og jeg skulle ha malt hele hytten».

– Sikter du deg inn på å bli vår nye Per Fugelli?

– Nei, men han var god til å formulere seg! Vi hadde mange gode diskusjoner.

Les mer: Dette frykter studentene

Skamløshetens forkjemper

FRIHET: Nancy Herz forteller at arbeidet med boken inngår i en kamp for frihet for alle, ikke bare folk med arabisk eller muslimsk bakgrunn. – Ute på turne møter jeg særlig damer som forteller om sine opplevelser og som har andre religioner eller etniske bakgrunner.
FRIHET: Nancy Herz forteller at arbeidet med boken inngår i en kamp for frihet for alle, ikke bare folk med arabisk eller muslimsk bakgrunn. – Ute på turne møter jeg særlig damer som forteller om sine opplevelser og som har andre religioner eller etniske bakgrunner.

Latteren blir til små pustepauser mellom setninger om alvorlige temaer. Nancy Herz sitter ved vinduet på stamkafeen Ugla og ser sesongens første snøfnugg legge seg på bakken. På denne utvalgte kafeen rett ovenfor to av Norges største forlag, Aschehoug og Gyldendal, hvorav en av dem har publisert hennes nyeste bok, sitter Nancy til stadighet og skriver, tenker og i blant, nyter. Det hun liker med Ugla er at de har tre av hennes favoritt-ting der: Kaffe, cocktails og alle bokhyllene med bøker. Boken hennes «Skamløs» kom ut i høst og ble skrevet av Nancy selv, Amina Bile og Sofia Srour. Nancy omtaler boken som en opplysningsbok om negativ sosial kontroll, skam og æreskultur. Åtte jenter har delt historier fra virkeligheten om disse temaene.

– Selv har jeg opplevd negativ sosial kontroll, i oppveksten i form av reguleringer på hvordan jeg skulle oppføre meg og hvordan jeg skulle være. Det var ikke bare noe som kom fra foreldrene mine men fremmede, for eksempel med arabisk bakgrunn, forteller Nancy.

Hun er født i Libanon av libanesiske foreldre, men er oppvokst i Haugesund. Den sosiale kontrollen Nancy har opplevd er ikke av den sorten som hun kategoriserer som det verste: æresdrap eller tvangsekteskap. Det er små korrigeringer som «Ikke snakk så høylytt» eller «Du kan ikke oppføre deg sånn når du er jente!». Slike små korrigeringer hele tiden mener hun er slitsomme fordi de forteller deg at det er noe galt med deg hele tiden.

Når andre unge mennesker ser opp til deg føler du et ansvar. Jeg pleier å si «Ikke ta alt jeg sier for god fisk, for det er mine opplevelser og du må lage dine»

Nancy Herz

Nancy tenker på to frykter hun har som er et resultat av den rollen hun har valgt å ta i offentligheten. Den første er det skal gå ut over foreldrene og familien.

– Foreldrene mine får telefoner av andre arabere som sier jeg ødelegger for miljøet og at jeg svartmaler.

Med å prøve å være et godt forbilde kommer også «Frykten for å fucke opp» som Nancy formulerer det.

– Når andre unge mennesker ser opp til deg føler du et ansvar. Jeg pleier å si «Ikke ta alt jeg sier for god fisk, for det er mine opplevelser og du må lage dine». Å være et forbilde er likevel noe av det mest verdifulle og det som gjør det verdt det.

En fryktløs oppdager

BORT FRA NATUREN: Jarle mener man har gått bort fra å bruke naturen, som stjerner, sol, strøm og vind når man navigerer på havet. Dessuten påpeker han at tungoljen som brukes i skipstrafikken er en stor miljøsynd.
BORT FRA NATUREN: Jarle mener man har gått bort fra å bruke naturen, som stjerner, sol, strøm og vind når man navigerer på havet. Dessuten påpeker han at tungoljen som brukes i skipstrafikken er en stor miljøsynd.

Du har to typer mennesker: De som er redde for å krysse veien og venter på grønt lys, og de som drar ut i det ukjente,» sier Jarle Andhøy.

40-åringen vil trolig plassere seg selv i den siste gruppen. Berserk- Jarle har nemlig seilt alene rundt Kapp Horn, vært inn i Kongos villmark og Antarktis. Han mener det står stor respekt av vikingene som reiste over havene, selv om menneskene på den tiden trodde jorden var lat. Disse mennene våget å lytte grenser mer enn allmennheten, og kom hjem med erfaringer som har ledet verden fremover, mener Jarle. Nå står sjømannen på rådhuskaia i Oslo. Med et viltert hår og kraftig skjegg minner han litt om en pirat, et inntrykk som bekreftes av den sorte bilen han kjører rundt i, som er prydet av et dødninghode og et anker.

Hadde Amundsen og Nansen fulgt byråkratenes begrensninger hadde de ikke kommet til hverken Arktis eller Antarktis i det hele tatt»

Jarle Andhøy

– På havet og i ekspedisjonssammenheng så gjør du alt du kan for å unngå farer og risiko. Og så lenge du vet at du har gjort riktige forberedelser og klargjøring så er det egentlig ikke noe å frykte. Verden er enklere å ferdes i, og livet er enklere å leve i dag enn på Amundsens og vikingenes tid.

Jarle mener at det moderne mennesket har blitt mer konformt og er blitt for trygghetssøkende. Mens mange kanskje vil kalle ham dumdristig eller uforsvarlig, velger han å se seg selv i historisk perspektiv og skrur tiden tilbake til forfedrenes hverdag, der risiko var en del av hverdagen.

– For hundre år siden hadde vi i Norge en sjømannskultur hvor det var vanlig at ungdommer på 13-14 år dro til sjøs. De reiste ut i verden for å tjene shilling til mat på bordet, og det kunne ta lere år før de ikk snakket med noen hjemme.

– I dag har paragrafveldet overtatt for fornuften og forskriftene sier at du må ha både sikkerhetskurs, tillatelser, og redningsvest for å mønstre på i det hele tatt. Hadde Amundsen og Nansen fulgt byråkratenes begrensninger hadde de ikke kommet til hverken Arktis eller Antarktis i det hele tatt.