Illustrasjon: Lise Blekastad
Illustrasjon: Lise Blekastad

Frykten for sånne som meg

En venn var en fremmed som du møtte mange ganger.

Som norsk-somalier har jeg ofte kjent på følelsen av hva det vil si å være fremmed i Norge. Et land jeg er født og oppvokst i, og som jeg anser som mitt hjem. Jeg har opplevd at mennesker ikke vil sette seg ved siden av meg på den stappfulle bussen, selv om det er et ledig sete. På den andre siden har jeg også blitt fortalt at jeg er «et prakteksempel» på hva det vil si å være «godt integrert». Ingen av delene faller i særlig god jord. «Men du er ikke som alle andre innvandrere, de som kommer til Norge for å snylte på staten», fikk jeg høre på en fest en gang. Vedkommende fortsatte med å si flere ganger at det selvfølgelig ikke gjaldt «sånne som meg», for sånne som meg var et unntak. Et unntak. Et ikke-problem. En målestokk alle andre skulle bli vurdert ut ifra. Jo flere bokser jeg kan krysse av, jo mer fullverdig borger av dette landet blir jeg. Dette er ikke et fenomen jeg er alene om å oppleve.

Les mer: Dette frykter studentene

Kriminolog og samfunnsdebattant Nora Mehsen tok opp dette temaet i en kommentar i Morgenbladet i februar. Der forteller hun om sin far, som ofte får høre at han ikke er som alle andre utlendinger, ettersom han er «hardtarbeidende og lovlydig, og fordi han ikke tvinger døtrene sine til å gå med hijab». Han er visst en som ikke helt passer inn i det negative narrativet av innvandrere. Narrativet som reduserer innvandrermenn til kriminelle, trygdesnyltere, og kvinneundertrykkere. Faren til Mehsen tok det hele som et kompliment, mens Nora mente unntaks-kommentaren var en fornærmelse i forkledning.

Å «utmerke seg» er å implisitt gjøre noe som er uvanlig. Holdningen om unntakstilfellet kan ofte bunne i fremmedfrykt»

Abdirahman Hassan, journalist i Universitas

Tidligere i år kunne vi lese i VG om studenten Amira Ibrahim som får høre at «hun er så intelligent til somalier å være» samt at hun «lukter så godt til å somalier å være.» Hvor stammer denne type «komplimenter» fra? Min teori: når ulike individer med minoritetsbakgrunn fraviker fra den stereotypiske framstillingen av ulike folkegrupper får de slike «komplimenter», som en slags poengtering av deres reise fra det dårlige til det bedre. Det er ikke før det siste året at jeg har sett det underliggende problematiske premisset som indirekte nedverdiger en person som får slike kommentarer. Å «utmerke seg» er å implisitt gjøre noe som er uvanlig. Holdningen om unntakstilfellet kan ofte bunne i fremmedfrykt. Den svenske professoren og sosiologen Mikael Hjerm har definert begrepet fremmedfrykt som en negativ holdning til, eller frykt for enkeltpersoner eller grupper som i en viss forstand er forskjellig fra en selv eller den gruppen man tilhører. Fremmedfrykt handler ofte om at man ikke ser menneskets helhet, men at man konsentrerer seg om de små trekkene ved individet som skiller deg og vedkommende fra hverandre. Man lar fordommene være førende for hvordan man opptrer overfor det andre mennesket. Men hvem er egentlig «fremmed»?

Leder: – Derfor skriver vi om selvmord

En frykt for «våre nye landsmenn» er vanlig gjenganger, og kommentarer som hevder at «de truer norske verdier og norsk kultur» eller «svenske tilstander vil vi ikke ha» er normalen. Lukkede Facebook-grupper og kommentarfelter er fremmedfryktens boltreplass, hvor innvandrere, asylsøkere, muslimer og andre minoriteter utpekes som motpolen til vårt siviliserte, demokratiske samfunn. I disse lukkede forumene blir også aktive samfunnsdebattanter og politikere med minoritetsbakgrunn hengt ut. Et velkjent eksempel er den unge samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, en modig stemme som stadig knebles. Hun har flere ganger opplevd å få tilsendt trusler og hatbrev, kun fordi hun benytter sin ytringsfrihet til å avdekke urett i majoritetsmiljøer og minoritetsmiljøer. Hun har faktisk måttet ta en pause fra sosiale medier på grunn av all hetsen hun har fått tilsendt i innboksen.

I det offentlige ordskiftet skapes det også en «oss mot dem»-forestilling hvor man legger mer vekt på forskjeller enn likheter. Da den amerikanske presidenten Donald Trump tidligere i år innførte et innreiseforbud som gjaldt borgere fra syv land med hovedsakelig muslimsk befolkning, vakte det sterke reaksjoner og utløste massedemonstrasjoner. Men fremmedfrykten lever i beste velgående også her i Europa. Det siste året har vi vært vitne til en høyrepopulistisk bølge som har spredt seg rundt kontinentet. Blant annet har Marine Le Pen i Frankrike ønsket å forby religiøse symboler som hijab på offentlige steder, og Geert Wilders i Nederland har tatt til orde for å forby Koranen og stenge moskeer. Begge politikerne bruker fremmedfrykt og islamofobi som et middel for å fremme sine politiske interesser. I Tyskland fikk det innvandringsfiendtlige partiet Alternative für Deutschland (AfD) en valgoppslutning på 12,6 prosent og ble dermed landets tredje største parti. Under valgkampen hang partiet opp plakater i hovedstaden Berlin, som avbildet en gravid dame prydet av teksten «Nye landsmenn? Nei takk, de lager vi selv».

Jeg håper og tror at det kommer en dag, hvor sånne som meg, ikke lenger trenger å få høre at de er et unntak»

Abdirahman Hassan, journalist i Universitas

Selv her hjemme i Norge ser vi en økende grad av fremmedfrykt. Enkelte norske politikere danner grobunn for fremmedfrykt når de fører en retorikk som bidrar ytterligere til splittelse. Når innvandring og integreringsminister Sylvi Listhaug krever at man «skal spise svin, drikke alkohol og vise ansiktet sitt» for å bli en del av det norske samfunnet, så har vi faktisk et stort problem. En slik retorikk bidrar kun til å fremmedgjøre og mistenkeliggjøre en gruppe individer i samfunnet, fordi de ikke følger «norske tradisjoner» mange hvite nordmenn ironisk nok heller ikke utøver. I fremmedfryktens tidsalder blir det desto viktigere at vi som enkeltindivider står sammen på tvers av etnisitet, hudfarge, religion, seksuell legning og politisk tilknytning, og viser solidaritet for enhver som er offer for den giftige fremmedfrykten. Jeg håper og tror at det kommer en dag, hvor sånne som meg, ikke lenger trenger å få høre at de er et unntak.

Les også: Første gang Monica forsøkte å ta sitt eget liv var hun 13 år gammel