VIL HJELPE: Hun har pause nå, men Monica har i to år vært med i Forandringsfabrikken, en stiftelse som arbeider for at barn og unge skal kunne være med på å utforme hjelpetilbudene i samfunnet. Monica synes det er fint å kunne bruke erfaringene sine til noe konstruktivt, forteller hun. – Det er også viktig for meg at jeg kan føle at ikke alt er forgjeves, og at det jeg gjør kanskje hjelper den personen som kommer etter meg.
VIL HJELPE: Hun har pause nå, men Monica har i to år vært med i Forandringsfabrikken, en stiftelse som arbeider for at barn og unge skal kunne være med på å utforme hjelpetilbudene i samfunnet. Monica synes det er fint å kunne bruke erfaringene sine til noe konstruktivt, forteller hun. – Det er også viktig for meg at jeg kan føle at ikke alt er forgjeves, og at det jeg gjør kanskje hjelper den personen som kommer etter meg.

Et rop om hjelp

Hvordan er det å ha det så vanskelig at man ikke lenger orker å leve, og det man frykter mest er å snakke med noen om det?

– Jeg følte meg verdiløs, og helt ubrukelig og bare som en byrde. Og jeg følte det var best for alle at jeg opphørte å eksistere.

Hvert år registreres mellom 500 og 600 selvmord i Norge, hvorav nesten 400 begås av menn, viser tall fra Folkehelseinstituttet (FHI). I 2010 kunne kommunikasjonsansvarlig for Mental Helse Ungdom (MHU), Adrian Johannes Lorentsson, selv blitt en del av denne statistikken. 30-åringen har vist vei inn i et lite kott av et kontor innerst i MHUs lokaler, og vi sitter klemt rundt et smalt hvitt bord mellom matchende vegger.

Leder: – Derfor skriver vi om selvmord

To år tidligere, da han var 21 år gammel, døde broren i en motorsykkelulykke. Adrian klarte ikke snakke med noen, men begravde seg i jobb og alkohol. Etterhvert tok alkoholen overhånd, og da han ikke klarte å prestere på jobb, følte han at han mistet mer og mer verdi.

Det å tørre å si at man ikke mestrer livet, krever ganske mye, og det fikk jeg ikke til. Jeg hadde ikke et vokabular for å kunne beskrive de følelsene»

Adrian Lorentsson (30)

Adrian forsøkte å ta livet sitt, to ganger i løpet av to måneder. Da han ikke klarte det, forteller Adrian at han skammet seg. Han skammet seg å over å ha mislyktes, og han skammet seg over å ha forsøkt å ta selvmord. Han skammet seg fordi foreldrene allerede hadde mistet én sønn, og han var det eneste gjenlevende barnet de hadde. Og han skammet seg fordi han ikke hadde «mestra livet».

– Det å føle at du ikke er verdt noen ting, men bare er til bry, det er ganske skamfullt. Det å tørre å si det til noen krever ganske mye, og det fikk ikke jeg til. Jeg hadde ikke et vokabular som kunne beskrive de følelsene.

KLAR FOR DE NESTE: -Jeg har brukt altfor mye tid i stummende mørke, og ikke klart å nyte hvert eneste sekund av livet. Om det blir tretti, førti eller femti år til, det vet jeg ikke. Jeg har statistikken mot meg på levealder, men jeg skal nok klare minst tredve år til. Jeg røyker, og jeg er overvektig – alle sånne parametere tilsier at jeg ikke blir hundre år gammel, sier Adrian Lorentsson.
KLAR FOR DE NESTE: -Jeg har brukt altfor mye tid i stummende mørke, og ikke klart å nyte hvert eneste sekund av livet. Om det blir tretti, førti eller femti år til, det vet jeg ikke. Jeg har statistikken mot meg på levealder, men jeg skal nok klare minst tredve år til. Jeg røyker, og jeg er overvektig – alle sånne parametere tilsier at jeg ikke blir hundre år gammel, sier Adrian Lorentsson.

Det tok lang tid før Adrian klarte å snakke med noen om selvmordsforsøkene. Til slutt fikk han en psykolog som tvang ham til å snakke om følelsene sine.

– Hun var brutal, hver gang jeg prøvde å spore av gikk hun ikke med på det. Det var veldig vondt, kjipt og veldig, veldig skamfullt:

– Og da vi først kom inn på skam, altså følelsen skam, han ser opp og forsikrer: Ja, dette var før TVserien Skam.

– Da sprakk det en byll, da satt jeg der og grein som en drittunge, hulket så jeg ristet.

Velferdstinget: Studenter er utsatt for alvorlige psykiske plager

Adrian dro til en kompis. Da kompisen fant ham gråtende på trappa, begynte han å smile. Senere fortalte han Adrian at det var fordi han visste at det var et vendepunkt. Nå kom det til å gå bra.

– Så det var på en måte min vei til helvete og tilbake igjen. Han strekker hendene over bordflaten, skyver på noen papirer som ligger der.

– Men den verdiløsheten har bare fortsatt med meg. Jeg har fortsatt ingen iboende følelse av å være verdt noe uten å prestere. Det er skammen og verdiløsheten jeg har forsøkt å tematisere. Det er verdt å snakke om.

Da Adrian skulle begynne på videregående, flyttet familien fra Oslo til Hamar. Gjennom barneog ungdomsskolen hadde han blitt mobbet, men Adrian følte ikke at hendelsene var alvorlige nok til å si fra.

– Samtidig tok mobbingen fra meg litt av min egen verdi, for hver eneste dag som gikk. Selv om jeg var født, hadde jeg ikke nødvendigvis noen grunn til å leve.

Adrian meldte seg inn i MHU. Han forteller at han følte han hele tiden måtte lære seg nye ting og prestere, for å bevise for seg selv og andre at han var verdt noe.

Det var en som spurte meg en gang: ‘Men ville du være død for alltid, eller ville du være død akkurat da?’ Og svaret på det var jo sistnevnte. Når du tenker over det, har du ikke lyst til å være død for alltid»

Adrian Lorentsson (30)

Etter hvert som han steg i gradene i organisasjonen, snakket han mye om psykiske lidelser, selvmord, og åpenhet rundt temaene i mediene, i tillegg til å delta på diverse talkshows, som «Hva skjer’a?» på TV2.

– Jeg ble på mange måter en sånn posterboy for åpenhet, sier han og smiler litt. Åpenhet er noe 30-åringen er svært opptatt av. Han mener samfunnet har en «berøringsangst for negative følelser», og at mange som sliter, for eksempel med selvmordstanker, ikke har et vokabular til å snakke om hvordan de har det. Adrian tenker seg om, lener seg tilbake i stolen:

– Det var en som spurte meg en gang: «Men ville du være død for alltid, eller ville du være død akkurat da?» Og svaret på det var jo sistnevnte. Når du tenker over det, har du ikke lyst til å være død for alltid. De aller fleste har jo ikke det. Så det handler om å finne ord for det, for skam for eksempel, at det er noe du skammer deg over.

LE AV DET: -Det er altfor lite humor om psykiske lidelser. Man skal kunne kødde med det meste. Jeg prøver å få det inn i foredragene jeg holder. Det er ikke bare sorg, det er mye humor også. Hvis man har valget mellom å le eller gråte over ting, så velger jeg å le. Dette bildet har Adrian hengende på kontoret sitt i Dronningens gate i Oslo. Foto: Shkleqim Bunjako for =Oslo.
LE AV DET: -Det er altfor lite humor om psykiske lidelser. Man skal kunne kødde med det meste. Jeg prøver å få det inn i foredragene jeg holder. Det er ikke bare sorg, det er mye humor også. Hvis man har valget mellom å le eller gråte over ting, så velger jeg å le. Dette bildet har Adrian hengende på kontoret sitt i Dronningens gate i Oslo. Foto: Shkleqim Bunjako for =Oslo.

Tretti prosent av dødsfallene som skjer i aldersgruppen

20 til 24 år, skyldes selvmord, ifølge tall fra FHI. Man regner dessuten med at det skjer omtrent ti selvmordsforsøk per selvmord. Hva gjør at unge mennesker som lever i et samfunn hvor den underliggende holdningen sier at alt er mulig – ikke lenger ønsker å leve?

Det finnes ingen fasit, men det er noen risikofaktorer som kan øke sannsynligheten for at unge tyr til selvmord. Psykologspesialist Gine Mekjan lister opp noen av dem:

– Rus, brudd i nære relasjoner, selvmord i nære relasjoner og psykiske lidelser som depresjon eller personlighetsforstyrrelser er noen av dem, sier hun. Mekjan forklarer at et sosialt nettverk, altså venner, familie og eventuelt barn, er det man kaller beskyttende faktorer.

– Det er viktig å snakke med noen hvis man mistenker at de har selvmordstanker, og stille opp som medmenneske:

– Men det kan også være nødvendig å oppfordre vedkommende til å få profesjonell hjelp, understreker Mekjan.

– Du! Det var 12. november 2012, da har jeg snart femårsdag. Monica Helene Nordvik Udø sitter på en utekafe langs Akerselva. Under varmelampene har hun tatt av seg skjerfet og åpnet den store parkasen med pelshette. Ved siden av henne står en treningsbag, hun skal på en boksetime med en venninne på Sats Elixia senere. De har visst blitt treningsvenner, sier hun.

– Men det er ikke min fortjeneste!

Jeg følte at det ikke var noen vits å leve. Jeg følte at jeg bare var en byrde for andre mennesker. Også hadde det vel litt med at jeg ikke klarte å leve med meg selv å gjøre også, fordi ting var så vanskelige og skikkelig vondt»

Monica Helene Nordvik Udø (20)

Hun ler. Noe hun gjør ofte, mellom dragene hun tar av den lilla e-sigaretten hun har i hånda. Monica skarrer på r-en og har bløte konsonanter. Hun er fra Kristiansand og kom til Oslo som 15-åring. Nå er hun 20.

– Jeg flyttet fordi familiesituasjonen var vanskelig. Jeg hadde ganske mye problemer med selvskading, og drev og stakk av og prøvde å ta livet mitt i hytt og vær, forteller hun.

Da var hun 13 år gammel. Monica husker at hun sto opp om natten og gikk ned på kjøkkenet til moren mens søsknene, moren og stefaren sov.

– Jeg følte at det ikke var noen vits å leve. Jeg følte at jeg bare var en byrde for andre mennesker. Også hadde det vel litt med at jeg ikke klarte å leve med meg selv å gjøre også, fordi ting var så vanskelige og skikkelig vondt. Jeg tenkte at det kanskje var min utvei:

– Men etterhvert freaket jeg ut. Tenkte at jeg ikke ville dette likevel, jeg ville jo leve. Monica klarte å ringe en ambulanse, og hun og moren kjørte til sykehuset. Siden har 20-åringen forsøkt å ta livet sitt fem eller seks ganger, hun er litt usikker. Tre av gangene var i løpet av halvannen måned, mens hun var innlagt på psykiatrisk.

Så fylte hun 16 år, og en venninne begikk selvmord. Hun hadde møtt henne på legevakten bare noen måneder tidligere. Etter det har hun aldri forsøkt å ta livet sitt igjen.

– Da skjønte jeg hvor vondt det er å sitte igjen:

– Selv om jeg egentlig ikke vil innrømme det, så har jeg veldig mange rundt meg som er glade i meg. Så jeg vil liksom ikke påføre dem den smerten. De siste tre månedene har to andre Monica kjente også begått selvmord. E-sigaretten ligger i hendene hennes, hun fikler med den, trykker på den så den lyser.

– Jeg føler at alle rundt meg bare dør. Det jeg har slitt mest med er at jeg har følt at jeg kunne gjort så mye mer for dem som er borte. Jeg kunne vært der enda mer for dem, og ikke tatt et svar for et svar, men fortsatt å spørre.

Monica ble mobbet fysisk og psykisk gjennom hele barneskolen. Det verste var da sosiale medier kom, forteller hun.

– For da fulgte det med deg hjem. Først var det bare på skolen, og så kunne jeg slippe unna det da jeg dro hjem, men så kom MSN – husker du MSN?

Hun ler.

– Da hadde jeg liksom ingen plasser som var helt frie.

Monica tar et drag av e-sigaretten, og luften fylles med tykk, hvit røyk. En liten stund etter det første selvmordsforsøket, var Monica på en fest hvor en eldre mann kom og satte seg med henne. Mannen bodde midt i Kristiansand, og skolebussen til Monica stoppet rett utenfor huset hans. Han pleide å stikke hodet ut da hun kom ut av bussen, forteller Monica, og be henne opp. Hun turte ikke å si nei. Monica forteller at han befølte henne.

– Jeg turte liksom ikke å sette mine egne grenser. Jeg hadde litt sånn, «det her er ikke min kropp. Det er jeg som har den, men folk kan gjøre som de vil med den», sånn at det...

Hun hoster, ser på hendene sine som fikler med e-sigaretten, trykker på den så den lyser igjen. Etterhvert anmeldte Monica mannen. Så ble hun lagt inn og så ham aldri igjen. Hvorfor ble hun lagt inn?

VISDOM I BLEKK: Tatoveringen til venstre har venninnen Emma gitt Monica i gave. Den andre er et dikt som minner henne om at en ikke er svak selv om en har det vondt.
VISDOM I BLEKK: Tatoveringen til venstre har venninnen Emma gitt Monica i gave. Den andre er et dikt som minner henne om at en ikke er svak selv om en har det vondt.

Monica mener det var som følge av andre selvmordsforsøk, men hun er litt usikker. Siden første selvmordsforsøk har 20-åringen vært innlagt på psykiatrisk sykehus rundt 80 ganger, tror hun. Mye på grunn av selvskading. Hun forteller at hun ikke klarer å slutte.

– Det har på en måte blitt en del av identiteten min. Og det er veldig vanskelig å legge vekk den. Jeg føler at folk bare forventer at «jaja, men hun gjør jo det». Men mest er det vel fordi ting er så dritt inni meg at jeg vil skade meg.

Kast Maska! Markerer verdensdagen for mental helse

Det er mange måter å få hjelp om man sliter med selvmordstanker. Mental Helse har både en telefonlinje, Hjelpetelefonen, og en skrivetjeneste, sidetmedord.no, på nettsidene sine. Daglig leder for Hjelpetelefonen, Aslaug Timland Dale, forteller til Universitas at de opplever nesten daglig at unge tar kontakt fordi de har selvmordstanker. Dale tror det kan være lettere for mange å ta kontakt med Hjelpetelefonen, enn å snakke om vanskelige følelser og tanker med familie og venner.

– Jeg kaller oss «de fortrolige fremmede». Det er mye lettere å snakke med noen du ikke behøver å se ansiktet til.

Både Adrian og Monica forteller at de fortsatt har selvmordstanker. Men de understreker at det er langt fra tanke til faktisk handling. Dale er enig i dette, og mener det derfor er viktig å snakke med noen om slike følelser.

– Jo mer de har lagt i planene, jo mer bekymret blir jo vi, sier Dale, og legger til:

– Det er ikke det at man ønsker å dø, men at livet her og nå oppleves som vanskelig å leve. Da kan det være at selvmord føles som en løsning. Vi vet og har stor erfaring med at det å stille direkte spørsmål om selvmordstanker hjelper personer i selvmordsfare til å snakke om det som er vanskelig. Ofte får de et pusterom fra tankekjøret, og muligheten til å se andre løsninger.

Monica skal snart på boksetime på Bislett. Kaffekoppene er tomme. Tidligere var hun med i Forandringsfabrikken, en stiftelse som jobber ut i fra en filosofi om at unge selv vet best hva som fungerer for dem. «Hvis vi lytter til hva barn og unge sier er nyttig, og hva som må forandres får vi systemer som gir bedre hjelp», heter det på nettsidene deres.

Hun har en pause nå, men 20-åringen har vært i Forandringsfabrikken i et par år. Som regel snakker hun for barnevern eller institusjoner som arbeider med psykisk helse. Hun synes det er fint å kunne bruke erfaringene sine til noe konstruktivt, forteller hun.

– Men det er samtidig ganske vanskelig. Man må liksom ikke normalisere det. For det er jo ikke normalt å skade seg selv, det er ikke normalt å prøve å ta livet sitt. Men det er fortsatt viktig å få en åpenhet rundt det, samtidig som du får den der at... Eh, åssen skal jeg forklare det?

Hun ser ut mot bakken som leder mot Akerselva, rynker brynene.

– Vi trenger en god form for åpenhet, samtidig som det ikke må bli en sånn ting som folk tar veldig lett på.

I EN NY BY: – Det var litt dritt. Jeg kjente jo ingen her og måtte skape et helt nytt nettverk og... så står du der liksom i en helt ny by, som er ganske stor. Men nå som jeg har fått masse venner og sånn her oppe, så er det egentlig ganske greit. I sofaen sitter Monica og ler sammen med venninnen Emma Renée Osnes (21). De møttes på Forandringsfabrikken.
I EN NY BY: – Det var litt dritt. Jeg kjente jo ingen her og måtte skape et helt nytt nettverk og... så står du der liksom i en helt ny by, som er ganske stor. Men nå som jeg har fått masse venner og sånn her oppe, så er det egentlig ganske greit. I sofaen sitter Monica og ler sammen med venninnen Emma Renée Osnes (21). De møttes på Forandringsfabrikken.