Sorority-søster, den gang ei

Jeg var klar for å ta USA med storm, men fikk et hardt og brutalt møte med den amerikanske studentkulturen.

Høsten 2012 begynte min eksistens som college-student i USA. På et campus i Washington D.C. satt jeg på sengen i det ni kvadratmeter store rommet jeg delte med Cate fra Colorado. Den utrolig smarte honors-student romkameraten min hadde en egen skuff med hundre forskjellige essensielle oljer, som hun smurte på kroppen sin når hun følte seg dårlig eller kjente at noe var i gjære. Når folk kom inn på rommet vårt utbrøt de til stadighet ut med «Wow, it really smells eucalyptus in here!» Cate tilbrakte de fleste kveldene foran PCen i en essensiell olje-svime, og jeg skjønte raskt at jeg burde komme meg ut fra eimen og treffe andre studenter.

Les også: Så jævla ung og lovende: – Med en bachelor i baklomma er ikke fremtiden noe mindre skremmende.

I et forsøk på å få venner oppsøkte jeg noen av de mange arrangementene rundt på campus. På et av disse møtte jeg Cassidy. Republikaneren fra New England viste meg stolt et bilde av alle jaktgeværene og pistolene faren hadde i et eget monter i kjellerstuen og ga meg en påfølgende lang lektyre om gun rights. Jeg tenkte at i Norge ville jeg avskrevet henne som gal, men, dette var USA og jeg måtte være åpen for en annen kultur. Dessuten trengte jeg en å gå på fest med. Vi fikk oss snart en partyfikser. Kimbo, et adoptivbarn fra Sør-Korea, hentet oss på campus og kjørte oss til festene fraternityet (en sosial gruppe for gutter) han arrangerte. Det var bare noen hundre meter å gå, men vi var i USA og da måtte det kjøres. De het Delta Phi Epsilon (DPE) og var en fraternity for gutter med interesse for «utenlandsk tjeneste». DPE var en ganske nørd gjeng som diskuterte utenrikspolitikk og drakk dyr vin. Likevel var de overraskende kjekke og jeg likte hvor voksne og ordentlige de var, sammenlignet med mange av de andre fraternityene som var mer «fratty».

Så der stod man, i en kjeller hvor hasjrøyken lå som en tett tåke, jentene hadde mikroskopiske antrekk og rappemusikken dunket i veggene.

Julie Brundtland Løvseth, Journalist i Universitas

Det verserte nemlig rykter om et fraternity som hadde blitt utestengt fra campus på grunn av «hazing» – noen av «pledgesene» hadde fått alkoholforgiftning. En pledge er en som prøver å bli fullverdig medlem av fraternitiet. De hadde dessuten vært voldelige mot en som hadde droppet ut av rekrutteringen deres og folk sa også at de hadde voldtekt på samvittigheten. Uten å vite det endte jeg opp på en av deres fester en kveld. På festen til Epsilon Iota stod det en kort marokkaner og blokkerte utgangsdøren. Man kunne ikke gå ut og røyke en gang, så stor var faren for at politiet ville skjønne at det var fest med studenter under 21 år tilstede. Så der stod man, i en kjeller hvor hasjrøyken lå som en tett tåke, jentene hadde mikroskopiske antrekk og rappemusikken dunket i veggene. Jeg tenkte at det viktigste var å ikke sette fra meg den røde solo-koppen noe sted for å forhindre «jungle juicen» min fra å bli roofied. På festen fikk jeg høre de villeste historiene. «Har du hørt at under rekrutteringen tvang de en pledge til å ha sex med en geit? Og guttene måtte sniffe en ball med kokain mens de var låst inne i et skap.» Det ble siste gang på fest med EI.

Fikk du med deg denne? Bekjennelser fra en arbeiderklassejentes møte med akademia: – Jeg hadde lurt meg selv til å tro at jeg kunne bli noe.

I motsetning til fraternitier er sororityer en mykere utgave. På colleget mitt hadde fraternitiene hus og var dermed de som arrangerte festene. Sororityene var i større grad opptatt av filantropi, og arrangerte konstruktive aktiviteter som nettverksbygging eller sosiale tilstelninger som ikke gikk helt av skaftet. Når man kommer inn får man en «big», altså en slags fadder som har ansvaret for deg i starten. Denne fadderen pynter gjerne rommet ditt, skriver fine ting til deg på Facebook og lærer deg opp i alt med sororityen.

I løpet av det første semesteret forstod jeg at nøkkelen til sosial suksess var å bli med i et sorority. Så jeg tok det med det største alvor da «rush week» sto for tur. Hvis man googler denne uken finner man flere artikler som guider deg gjennom prosessen. «8 things you need to do before rush week» av hercampus.com. Nettsiden foreslår å planlegge antrekk, skaffe anbefalingsbrev og øve på å bli intervjuet. Jeg gjorde ingen av delene men passet på å se ekstra fresh ut. Jeg var ganske innstilt på at jeg skulle greie å komme inn på noen av de kulere sororityene. Kimbo sa til kompisene sine «hun er garantert en Chi Omega, om ikke en Alpha Chi Omega» mens de alle beskuet meg opp og ned. Jeg følte meg objektivisert men likevel glad for at han trodde at jeg kunne bli med i en kul sorority.

Jeg var ganske desperat på dette tidspunktet. Det sosiale funket ikke så bra og jeg følte at å bli med i en sorority var min siste sjanse til å få meg venner og et sosialt nettverk. Under rush week deltok jeg på alle arrangementene, smilte, pratet og klappet. Dag én presenterte alle sororityene seg. I tillegg hadde de dekorert et rom og laget en forestilling. Man skulle også mingle med «søstrene». Jeg husker fremdeles hvor forseggjort jeg synes Alpha Chi Omega var. Showet deres var en framførelse av Nicki Minajs «Superbass», hvor alle danset koordinert mens to av «søstrene» hadde en rap-battle. Jeg satt der som en ihuga Melodi Grand Prix fan og fikk gåsehus i det jeg klappet i takt med musikken. Tidligere hadde jeg minglet med en utrolig vakker, rødhåret jente fra Texas. Mens hun danset til sangen fikk vi øyenkontakt og hun smilte og vinket. Jeg tenkte «Jeg er så garantert med.»

Hallo! Jeg, Julie Brundtland Løvseth, som har vært bussruss med blå heldress i ringen på Tryvann. Som gikk på fest hver helg og kunne få et helt vors til å bryte ut i latter. Hvorfor vil de ikke ha meg?

Julie Brundtland Løvseth, Journalist i Universitas

Dag nummer tre gikk vi til gruppelederen og fikk utdelt en papirstripe hvor det stod hvilke sororityer som ville ha oss tilbake. Jentene på gruppen hoppet opp og ned og jublet av glede ettersom de så hvilke sororityer som ville ha dem med videre. Jeg var eplekjekk og trodde alle sororityene ville ha meg. Da jeg åpnet lappen så jeg til min store overraskelse at det kun var èn sorority der. Sigma Delta Tau. Hvis greske bokstaver ble EAT og som ble mobbet fordi det var mange tjukke jenter der. Hæ? Det må være en feil med lappen min. «Nei, det kan det ikke være,» sa gruppelederen. Verdenen min raknet sammen. Hallo! Jeg, Julie Brundtland Løvseth, som har vært bussruss med blå heldress i ringen på Tryvann. Som gikk på fest hver helg og kunne få et helt vors til å bryte ut i latter. Hvorfor vil de ikke ha meg?

Jeg lurte der og da på om det var fordi jeg var internasjonal student. Men i ettertid skjønner jeg at det muligens var kulturelle kodekser som stod i veien. Europeiske kulhetspoeng konverteres ikke så lett til amerikanske kulhetspoeng. Sånn som farenheit og celsius, de har ulik skala. Det kan også ha vært at de ikke kjente meg særlig godt, fordi jeg ikke hadde vært på så mange fester semesteret før. Noen av jentene som kom inn i AXO og XO kjente allerede noen der og ble anbefalt. På nettet står det flere artikler om at internasjonale studenter er underrepresenterte i «det greske systemet». «Greek life» er jo tross alt funnet opp for at studenter som kommer fra hele USA skal ha et trygt nettverk i løpet av tiden på college. Semesteret fortsatte og jeg bestemte meg etterhvert for å vende snuten hjem. Til Europa. Et kontinent som alltid har forstått og satt pris på hvor kul jeg er.

Les mer: – Gutter som griner blir sett ned på. Jeg griner.