Illustrasjon: Tanja Silvestrini
Illustrasjon: Tanja Silvestrini

Hannah for president

I mars var plassen min som andrekandidat definisjonen på listefyll. I dag er det en reell sjanse for at jeg havner som vara på tinget.

«Ingen har drept flere enn militante ateistiske kommunister. Din ideologi vasser jo i blod opp til halsen» lirer en kar av seg i et kommentarfelt. Jeg klarer sjelden å ta det folk kommenterer på nett seriøst, men innrømmer at jeg nesten trekker litt på smilebåndet av dette. Tydeligvis er jeg like ille som Mao fordi jeg står på listene til Rødt Østfold. Partiet har nok et image-problem der, jeg tviler på at mange andre blir beskyldt for folkemord og diktatur i denne valgkampen. Men som vi selv trøster oss med «om de ikke kan ta oss på politikken, så trekker de frem historien». Rødt – nett-troll 1-0.

Fikk du med deg denne? Sveinung Rotevatn knallhardt ut: – De rødgrønne har absolutt ingen troverdighet

I små politiske partier stiger du i gradene før du rekker å blunke. Det går ikke lang tid før du dyttes ut av redet for å lære å fly. Og jeg er high up in the sky, svevende som en svale på jakt etter stemmer og ære. Men det er som de sier at det som kommer opp må også falle ned.

Jeg har vært i partiet i rundt et år når beskjeden kommer; «vi tenker å sette deg som en av toppkandidatene på stortingslista». For første gang er jeg glad for at Rødt ikke er over sperregrensen. Samtidig som jeg er stolt og klar for nye utfordringer presser panikken seg frem. Utallige ganger overbeviser jeg meg selv om at jeg ikke er flink nok, eller engasjert nok. Hvordan kan jeg representere et parti som Rødt på en god måte?

Denne valgkampen blir for meg en indre kamp mellom «Hannah, du er seriøst en politikerspire» og «hvorfor sa du ja til noe du ikke greier å gjennomføre? «. Dette følger meg fortsatt nå i de siste ukene før valget. Men litt etter litt slår usikkerheten sprekker og jeg vokser på erfaringene.

Det har vært kvelder jeg nesten har grått meg i søvn fordi jeg føler tiden ikke strekker til. Fordi jeg er engstelig og ikke tror jeg gjør en god nok jobb»

Hannah Berg, journalist i Universitas

Valgkamp er som studietiden; konstant dårlig samvittighet og angstpreget fordi du ikke er godt nok forberedt. Hver stand føles som å fremføre gruppearbeidet og hver debatt minner mest om den følelsen du har rett før eksamen. Men akkurat som studietiden er valgkampen full av røverhistorier, nye vennskap, fyll, flauser og alt annet som gjør at vi lider oss gjennom dette. Og akkurat som studietiden er dette noe jeg har sagt ja til. Fjellvettreglene gjelder ikke her; det er faktisk en skam å snu.

Les mer: Stort portett med Jonas Gahr Støre: Valgkamp, shots og motgang i fullt alvor

Da valgkampen startet var det å stå på stand det mest ubehagelige jeg kunne tenke meg. Ikke fordi jeg er redd for hva jeg kunne bli møtt med, men fordi jeg lagde meg et indre bilde av hvordan jeg fremsto. I hodet mitt så jeg for meg en slags Elixia-bedehus hybrid som prøver å overtale folk til å betale 599 i måneden for evig frelse og strammere rumpe.

På stand er det likevel tålmodigheten som settes mest på prøve. Folk er stort sett imøtekommende, men fra tid til annen kommer det noen innom som ånder for et helt annet verdigrunnlag enn meg. I juli hadde vi med regnbueflagg på stand. Det fikk vi kommentarer på fra enkelte. Når folk lirer av seg lektyrer om hvorfor homofile ikke burde ha samme rettigheter som andre så sitter det langt inne å smile og si «deg om det, vi mener…» og «ha en fortsatt fin dag» når de rusler videre igjen. Helst vil jeg bare ta tak i nærmeste kaffekopp og slenge innholdet i ansiktet på vedkommende som står foran meg.

Jeg er overbevist om at jeg møter en hel del som tenker det samme om meg.

Sorry, not sorry – som det heter.

Det går sakte, men sikkert opp for meg at jeg har join'a sekten. «Hei, jeg heter Hannah og jeg er politiker»

Hannah Berg, journalist i Universitas

Det har vært kvelder jeg nesten har grått meg i søvn fordi jeg føler tiden ikke strekker til. Fordi jeg er engstelig og ikke tror jeg gjør en god nok jobb. Jeg er redd for å ikke klare den neste debatten. Så kommer sinnet fordi all den tid, all den planlegging, all skriving, skolering og jeg vet ikke hva… ikke gir resultater. Men mest av alt er jeg utbrent. Jeg skjønner ikke hvordan andre klarer det. Er jeg dårligere rustet for å tåle arbeidsmengden eller har jeg mer å tenke på? Er det rett og slett for mye å jobbe turnus, drive valgkamp, skrive master og være en god venn og familiemedlem? Har jeg falt i generasjon-prestasjon fella?

Er det verdt det?

«OH YEAH, BABY»!

For så snur det hele; plutselig gjør vi en kjempemåling og er over sperregrensa. I Østfold har vi historisk gode målinger og Rødt Fredrikstad har nesten tredoblet medlemsmassen på 2 år. Vi får gode tilbakemeldinger og avisene tar kontakt med oss fremfor at vi må trygle om spalteplass.

Vi får oppslutning i fagbevegelsen og på stand hører jeg ofte «i år skal jeg stemme på Rødt».

Ekstra stas er det når jeg får tilbakemelding på at ikke bare stemmer folk på partiet mitt, men de har også gitt meg personstemme, MEG! Da settes de indre reservereaktorene i full sving og jeg tenker ikke to ganger over det når jeg sitter på ferie i Italia og driver valgkampsarbeid fra mobilen.

Les også: Ikke fullt så tett på Erna Solberg

Akkurat som på høyskolen blekner alt stresset i glansen av det som er gøy. Gråt er byttet ut mot pils. Vi drikker, skryter av hverandre, ler, og jeg er overbevist om at det er dette jeg kommer til å huske best når oktober kommer og valget er milevis unna.

Valgkamp er gøy. Det har blitt mitt mantra. Vi er en gjeng i sin beste alder, fra ungdom i tidlig 20-åra til pensjonerte helter. Der vi viser oss frem med røde t-skjorter, vimpler og løpesedler i Fredrikstad sentrum tenker jeg ikke lengre på oss som hybrid-selgere. Det går sakte, men sikkert opp for meg at jeg har join'a sekten. «Hei, jeg heter Hannah og jeg er politiker».