Illustrasjon: Kristina Kvammen
Illustrasjon: Kristina Kvammen

Curlingbarn på glattisen

I fjor var jeg en tilfreds tilskuer av grupper med like t-skjorter og litt for lav promille som lekte appelsinleken i Pilestredet park. I år blir jeg en av dem.

Om to uker begynner jeg å studere. I skrivende stund kommer jeg på at jeg faktisk ikke er helt sikker på om dette stemmer – jeg blir litt i tvil om jeg egentlig takket ja til studieplassen på Idéhistorie ved Universitetet i Oslo. En svipptur innom Samordna opptak bekreftet at jeg likevel slipper å bruke høsten på å pleie familiens pubertale hund, slik store deler av 2017 har gått med til så langt. La studietiden begynne. Snart er jeg en undrende pugghest på vei gjennom idéhistoriefabrikken.

Jeg føler jeg må stoppe her. Bare gi en kjapp forklaring på hva Idéhistorie egentlig er. Jeg tror ikke du som leser dette er dum, altså. Men av erfaring er ikke idéhistorie noe alle har en oppfatning av hva innebærer. En kollega spurte meg forrige uke hva jeg skulle drive med når jeg nå sa opp stillingen som kundeservicemedarbeider. Det er kanskje relevant at arbeidsplassen er en gründerbedrift som driver med roboter, og mange av samtalene i lunsjpausen har handlet om programmering, hardware, software, lithiumbatterier og andre ting jeg i tiden min som kundeservicemedarbeider har latet som jeg vet hva er. Jeg fortalte at jeg skulle studere Idéhistorie. «Ah, OK... Hva er egentlig det?» Jeg svarte så godt jeg kunne. Noe om at det ikke bare er filosofi, men knyttet sammen med historien. Noe med «alt fra Sokrates til Sartre, liksom». De ved siden av oss sluttet å diskutere hvilke deler som er best for å bygge sin egen datamaskin, og lyttet til at jeg rotet meg bort i mine egne ord. Jeg følte meg som et merkelig dyr i en dyrepark. En av kollegaene reddet meg og sa han syntes exphil og exfac hadde vært veldig interessant da han studerte.

Jeg må ikke få en jobb som gjør at jeg kan bade i penger. Det er i hvert fall ikke er en stor stressfaktor for meg. Fordi jeg er et curlingbarn»

Stine Bergo, journalist i Universitas

Kollegaene mine gikk raskt tilbake til å diskutere datamaskindeler, og jeg gikk tilbake til å nikke og si «Ah...» og «Å, ja!», på de riktige stedene. Jeg erkjente nederlaget og godtok at jeg kanskje ikke er Idéhistories fremste forkynner. Jeg får det til å høres ut som om jeg skal ta videregåendefaget Historie og filosofi på nytt. Hvem vil ta et videregåendefag på nytt? Eh, JEG! Helst med læreren vi hadde på Katta i Oslo. Å, de timene var som biter av himmelen. Fra første stund var jeg frelst. «Nå må dere legge fra dere trangen til å rekke opp hånda så fort dere tror dere vet svaret. Dere skal lytte til det som blir sagt, det de andre har å si, vurdere det og tenke ut et ordentlig resonnement før dere gir et svar», sa læreren med en stemme så myk som kattungepels, ikledd tjukke brilleglass og den samme grønne skjorta stappet ned i de samme olabuksene han gikk med omtrent hver dag. Hvis alle i verden bare hadde hørt dette, sugd til seg de to setningene og levd for alltid med dem i mente! Læreren ble og forblir mitt idol.

«Men ... Hva blir du egentlig med det?», er et annet spørsmål jeg ofte får. Ja, hva blir man med en bachelorgrad i Idéhistorie? «Nei, lærer eller forsker eller noe, da», pleier jeg å si til folk som nikker på medfølende vis. Så skynder jeg meg å si at jeg nok skal ta en master også. Sannheten er at jeg har tenkt fryktelig lite på hva som skal skje etter disse tre årene. Jeg synes det er nok å tenke på dem. Dette er ikke fordi jeg er en sånn som klarer å ta livet helt som det kommer og bare tenker at jeg er bjørnen Baloo i Jungelboken, og at jeg skal nyte hver dag som om det var den siste. Det er jeg ikke. Jeg misunner folk som er det. Og jeg har jo lyst til å bli ting. Jeg bare synes det er sykt vanskelig å se for meg. «Hvor ser du for deg at du er om ti år?». OMG, jeg aner ikke. «Jag er hemma, ligger på soffan och äter lite mat», svarte en jente på akkurat det spørsmålet en gang i Instagram-feeden min. Jeg har i det minste kanskje «Tilværelsens uutholdelige letthet» av Milan Kundera liggende på bordet ved siden av.

Vil jeg ende opp med hettegenser og røde øyne, hengende på hjørnene på Blindern, med en tjukk joint som slapt går fra hånd til hånd i en like slapp gjeng, mens vi slenger Nietzsche-sitater ut i lufta?»

Stine Bergo, journalist i Universitas

Kanskje velger jeg Idéhistorie, og ikke noe man er garra en trygg og god jobb av, som medisin eller juss eller noe, fordi jeg ikke trenger det? Jeg må ikke få en jobb som gjør at jeg kan bade i penger. Det er i hvert fall ikke er en stor stressfaktor for meg. Fordi jeg er et curlingbarn. Et curlingbarn som så og si har bodd hjemme til en alder av 21, og nå, når jeg endelig skal flytte, har fått alt kjøkkenutstyr jeg trenger, håndklær og sengetøy av mamma og pappa, pluss pappas gamle TV, TV-benk og DAB-radio med på lasset. Kanskje kan jeg stille nettopp slike spørsmål om livet og verden som Idéhistorie er fullstappet av, fordi jeg har vokst opp på toppen av Maslows behovspyramide og skuet rolig utover tilværelsen under sakte tyggende på en saftig drue? For hva er egentlig fattigdom, problemer, lidelse og velstand? Hvem er barna i Afrika sånn egentlig, hæ?

Kanskje vil jeg endre perspektiv i løpet av disse årene. Plutselig skal jeg være fattig – jeg blir jo student. Ryktene jeg har fryktet å være sanne vil ikke være rykter lenger. Jeg vil bli kaffe- og kanskje Red bull-avhengig. Begynne med Ritalin? Kokain? Nei, Idéhistorie er ikke sånn. Vil jeg ende opp med hettegenser og røde øyne, hengende på hjørnene på Blindern, med en tjukk joint som slapt går fra hånd til hånd i en like slapp gjeng, mens vi slenger Nietzsche-sitater ut i lufta? Jeg kommer definitivt til å være skitten. Jeg kommer ikke til å ha tid til eller gidde å vaske klær. Å vaske meg. Det kommer til å være skittent hjemme fordi jeg bor i et kollektiv med ikke-fungerende vaskelister. Alle kommer til å være sinte når de kommer hjem, vi tre som egentlig var gode venninner kommer til å baksnakke hverandre med tilfeldige jenter på do på fest. Jeg kommer til å bli feilernært. På et kosthold bestående utelukkende av brødskiver, pasta, Toro tomatsuppe og Yum-nudler. Og øl, da. Kanskje jeg får alkoholproblemer. Tror jeg leste noe om at mange norske studenter har alkoholproblemer. Sikkert i Universitas, når jeg tenker meg om. Da var det kanskje en overdrivelse.

Jeg vet i hvert fall hva jeg skal de neste tre årene. Jeg vet at jeg skal ta trikken tusen ganger fram og tilbake fra Blindern. Og det er egentlig ganske greit»

Stine Bergo, journalist i Universitas

Først er det fadderuka. I fjor var jeg en tilfreds tilskuer av grupper med like t-skjorter og litt for lav promille som lekte appelsinleken (den hvor du skal frakte en appelsin ringen rundt uten å bruke hendene) i Pilestredet park. I år blir jeg en av dem. Jeg ser for meg vors med gutter som, på spørsmål om hvorfor de valgte Idéhistorie, forklarer at de egentlig er mest interesserte i andre verdenskrig og sånn, men ikke kom inn på Historie. Fester hvor noen trekker seg tilbake til et mørkt hjørne for å diskutere Kants moralfilosofi.

Jeg vet i hvert fall hva jeg skal de neste tre årene. Jeg vet at jeg skal ta trikken tusen ganger fram og tilbake fra Blindern. Og det er egentlig ganske greit. Jeg har lyst til å dra til Blindern hver dag, og hjem igjen på kvelden til et kollektiv og lage pasta med tomatsaus. Jeg gleder meg faktisk til å sitte på lesesalen til jeg får vondt i rumpa og øynene, og jeg gleder meg til å glede meg til neste lusne lønning fra Universitas fordi kortet snart er tomt. Så får jeg ta en master i ett eller annet, eller prøve å fylle skoene til min fantastiske lærer i Historie og filosofi. Eller flytte hjem og skrive Beauvoir-sitater i dagboka mi mens mamma lager middag. Kryss fingrene for meg! Og for alle andre nye studenter, da.