Boys don't cry!

Gutter som viser følelser blir sett ned på. Jeg griner.

I høstferien skjedde det noe jeg aldri vil glemme. Min mor, min far og jeg satt på en toetasjes buss i Brooklyn. Jeg hadde et svakt øyeblikk, reiste meg mens vi kjørte og var tideler unna å smadre hodet mot en jernbro i 70 kilometer i timen. Jeg kan takke en turistguide fra New York som ropte «get down!» for at jeg lever. I minuttene som fulgte kom et hav av følelser: frykt, flauhet for at jeg hadde gjort den ene tingen man ikke skal gjøre i en toetasjes buss i fart, og ikke minst: tårer. Masser av tårer.

Jeg vet ikke hvorfor, men de bare rant og rant. Ved siden av sjokket over alvoret og det overveldende ved situasjonen var det et uttrykk for noe mer, noe jeg over lang tid – muligens underbevisst – hadde undertrykt. Jeg hadde ikke grått på veldig mange år.

Det er mange stereotypier knyttet til kjønn. En av de mest klisjéfylte er myten om «det sterke kjønn». Mannfolk skal være staute og ikke vise følelser. De skal ligne Bruce Willis, Arnold Schwarzenegger og Chuck Norris. Å vise følelser gjør deg «homo» fordi du er «svak» og «feminin» (alle virker å være synonyme, dessverre).

Jeg er ikke alene om å vegre meg mot følelser

Markus Slettholm, journalist i Universitas

Mantraet «Boys Don’t Cry» ble nemlig ikke lansert av The Cure. Ideen om den sjølbergende mannemannen som ikke lar seg styre av følelser, enda mindre uttrykke dem, står sterkt i vår kultur: «myk mann» er et nedsettende uttrykk og Knut Hamsuns urmannkarakter Isak Sellanrå er et slags ideal. Psykoterapeut og idéhistoriker Claes Ekenstam mener det kom en mentalitetsforandring for 200 år siden, med et krav om følelseskontroll og beherskelse for mannen. Simon de Beauvoir skrev om ulikhet i oppdragelse mellom kjønnene. Jentebarn oppdras til å bli føyelige, guttebarn oppdras til å klare seg selv. Gråt blir sett på som et tegn på svakhet, spesielt hos gutter: jeg er ikke alene om å vegre meg mot følelser.

Hendelsen i Brooklyn ga noen nye perspektiver, og fikk meg til å tenke på en del aspekter ved egen psyke. Ved siden av å gråte, fant jeg ut at jeg egentlig ikke hadde hatt en mental opptur, ei heller en ordentlig nedtur nesten noensinne. Dette til tross for hendelser som for andre ville gitt utslag på den emosjonelle pila. Jeg fant ut at jeg hadde vært blasert, i en slags kronisk valiumsrus.

Studentpsykolog Kitty Byng hevder alle er født med en spennvidde der følelsene kan svinge. Manisk depressive har høye topper og dype daler. Noen svinger nesten ikke i det hele tatt, mens mange ligger et sted mellom manisk depressiv og sånne som meg.

Kanskje det er en veldig privilegert situasjon å unngå de store krisene, men jeg har heller ikke hatt de gigantiske oppturene andre har. De største følelsesutbruddene kommer i sofaen under fotballkamper: om Liverpool avgjør på overtid presser gledestårene seg på, om Manchester United banker inn en avgjørende scoring på Anield kommer jeg det nærmeste jeg kan komme en eksistensiell krise. Fotball er følelser, og for meg er de blant de sterkeste. Men hva skjer om man til enhver tid ikke uttrykker følelsene sine? Om man uttrykker de sterkeste følelsene på noe så – i alle fall i den store sammenheng – ubetydelig som fotball?

Gutter topper selvmordsstatistikken, og i 2011 tok langt over dobbelt så mange gutter som jenter livet sitt ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Om man ikke får luftet følelsene sine, kan det bygge seg opp og utvikle seg til en dyp personlig krise. En dybdestudie av 52 irske menn som har forsøkt å ta sitt eget liv, viste en tydelig årsakssammenheng mellom manglende mulighet til å uttrykke følelser og selvmordsforsøk.

Ta deg sammen, ikke grin, mann deg opp, bit det i deg

Markus Slettholm, journalist i Universitas

Og det finnes et psykologisk begrep for dette. Det heter aleksitymi, og defineres på mange måter av navnet: å mangle språk for følelser. Det er ikke en psykisk lidelse, men heller et karaktertrekk omtrent hver tiende person innehar i mindre eller større grad. Et finsk forskningsprosjekt fra slutten av 90-tallet indikerer at det forekommer hyppigere hos menn, «muligens knyttet til noen menns manglende evne til å beskrive følelser». I den sterkeste formen innebærer det også en manglende evne til å relatere til andre, i mildere former minner den bemerkelsesverdig om min egen situasjon.

I mangelen på sterke følelser ellers, var hendelsen i Brooklyn på en rar måte både deilig og revitaliserende. Da jeg kom meg over sjokket og innså at det tross alt gikk bra, merket jeg hvor deilig det var å få et nært møte med det hinsidige. Jeg følte meg mer menneskelig enn jeg hadde gjort nesten noensinne. Tårene var et slagg av følelser som plutselig vellet ut, som i etterkant har satt uutslettelige spor.

Siden har jeg kommet mer i kontakt med egne følelser. Senest for noen dager siden kom jeg til å tenke på min avdøde bestefar, som jeg hadde et nært forhold til og som jeg savner stort. Når ingen ser meg kan jeg godt gråte en skvett. Det ville aldri skjedd før et nesten ublidt møte med en jernbro i høy fart. Men å snakke om følelser sitter fortsatt langt inne, for jeg tror de rundt meg setter pris på min kyniske holdning til meg selv. Og det er nettopp der problemet ligger.

Ta deg sammen, ikke grin, mann deg opp, bit det i deg. Se for deg to menn som har opplevd noe traumatisk. En av dem gråter åpenlyst, øser ut følelsene sine og er sårbar. Den andre sitter der med steinansiktet sitt, stoisk i sin ro mens han kynisk kalkulerer hvordan han skal takle situasjonen på den mest heroiske måten. Legg merke til hvordan du tenker at den andre mannen vant «mannekonkurransen». Da tapte jeg i Brooklyn.