FØRSTE MØTET: Bare to uker etter at Kjell Frølich Benjaminsen (til høyre) og Erik Skjelnæs (70) møttes, ble Kjell invitert med hjem til Erik på familiestevne i Hardanger- som kamerat vel og merke. – Jeg spiste og spiste, og var så mett. «Du må smake på ho Hildas dravle!» sa en tante. Jeg tok den første skjeen og det var så kvalmende. Hele slekten sto og så på at denne østlendingen skulle spise dette, den beste dravlen i hele Hardanger, mimrer Kjell.
FØRSTE MØTET: Bare to uker etter at Kjell Frølich Benjaminsen (til høyre) og Erik Skjelnæs (70) møttes, ble Kjell invitert med hjem til Erik på familiestevne i Hardanger- som kamerat vel og merke. – Jeg spiste og spiste, og var så mett. «Du må smake på ho Hildas dravle!» sa en tante. Jeg tok den første skjeen og det var så kvalmende. Hele slekten sto og så på at denne østlendingen skulle spise dette, den beste dravlen i hele Hardanger, mimrer Kjell.

Størst av alt er kjærligheten

For 30 år siden opplevde Kjell Frølich Benjaminsen og Erik Skjelnæs at gjester forlot fester de deltok på i frykt for å få aids. I dag føler de seg endelig akseptert av sin egen kirke.

Kirkeklokkene har slått tolv slag, og januar har blitt februar. Eidskog kommune er omkranset av et stummende vintermørke og bare de sterkeste stjernene klarer å trenge igjennom tåken. Den snøkledde oppkjørselen til murkirken i bygden er derimot opplyst av et flammende fakkelhav. Inne i kirken, som er dekorert med hvite blomster for anledningen, sitter folk tett i tett på kirkebenkene. All dekorasjon er hvit med unntak av alterduken. Den er dekket av alle regnbuens farger.

Foran alteret står Kjell Frølich Benjaminsen (63) og Erik Skjelnæs (70), kledd i bunad. Etter 36 år er det deres tur. Presist klokken 00.01 gir de hverandre sitt ja, og blir det første homofile paret som gifter seg i kirken. Seremonien avsluttes med at forloveren leser et stykke fra det første Korinterbrevet i bibelen.

– Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten, leser forloveren med høy og klar stemme.

I en romslig stue på Teisen sitter Kjell og Erik. De er omringet av blomster – i hver krik og krok står en bukett. Mange av dem henger litt med hodet, og vitner om at det snart har gått en måned siden natten Kjell og Erik ble erklært til rette ektefolk.

– Det føles som en stor seier at vi blir akseptert av kirken. Jeg blir inkludert i fellesskapet og ikke lenger ekskludert fordi det er en side ved meg som er «annerledes», sier Kjell.

Ekteparet forteller energisk om de hektiske forberedelsestimene før midnattsbryllupet, med halve Medie-Norge hengende på slep. For det nygifte paret var det eneste alternativet å gifte seg i kirken, men veien har vært lang og krevende.

For Kjell og Erik begynte det hele med et tilfeldig møte en forsommerkveld på homsebaren Metropol.

Muslimske «Amir» er homofil: Vil likevel gifte seg med en kvinne

TILBAKEBLIKK: – Du kunne bli slått ned på åpen gate: jævla homofil kunne de si. Var man i selskap reiste kanskje noen seg opp og gikk: «Er det noen homofile her? Da vil vi gjerne gå». Ja, så gikk de. Enkelt og greit, forteller Erik om hvordan det var å være homofil på 80-tallet.
TILBAKEBLIKK: – Du kunne bli slått ned på åpen gate: jævla homofil kunne de si. Var man i selskap reiste kanskje noen seg opp og gikk: «Er det noen homofile her? Da vil vi gjerne gå». Ja, så gikk de. Enkelt og greit, forteller Erik om hvordan det var å være homofil på 80-tallet.

– Det er vel du som husker best historien om hvordan vi møttes? sier Erik og skotter bort på Kjell.

Det var rundt midnatt den 31. mai 1981 de første ordene ble utvekslet mellom dem. Kjell hadde lagt merke til den kjekke og solbrune Erik, som snakket østlandsdialekt med en litt annerledes og mykere «r». Kjell var overbevist om at Erik var italiensk, og nektet å tro på Erik da han fortalte at han var en innflytter fra Hardanger. Praten gikk lett og de ble enige om at Kjell skulle ringe Erik dagen etter.

– Det var jo litt spennende. Er han fortsatt interessert? Eller hadde vi det bare hyggelig den dagen? Jeg ringte og ingen tok telefonen. Endelig kom jeg igjennom. «Hei, det er Kjell», sa jeg. Han svarte: «Hei du. Jeg har ikke tid til å snakke med deg. Hadet», forteller Kjell mens han fikler med gifteringen.

Heldigvis tok ikke den katastrofale telefonsamtalen knekken på selvtilliten til Kjell. Dagen etter ringte han tilbake, og det viste seg at Erik hadde vært på jobb. De avtalte å møtes igjen, denne gangen hjemme hos Erik. Da Kjell kom på besøk ble han møtt med en tannbørste og en invitasjon til å flytte inn, for å kompensere for den brå avvisningen.

Les: Andreas Ihlang Berg er prest, dragartist og nyansatt stipendiat i queer teologi

Vi kunne plutselig ikke bli invitert til selskap fordi de andre var redde for å få aids

Erik Skjelnæs

De flyttet ikke sammen den dagen, men det tok ikke mange månedene før Kjell forlot oppvekststedet på Oslo vest for å flytte sammen med Erik på den andre siden av byen – langt borte fra bekjentes spørrende blikk og kommentarer.

Huset de valgte å bosette seg i, ligger litt diskret til i en rolig del av Oslo. Den stille gaten blir bare forstyrret av en malende katt som smyger seg rundt beina på de besøkende.

På en kraftig trekommode i stuen står en rekke bilder av familie og venner, men ingen bilder av det nygifte paret sammen. Kjell og Erik sitter i hver sin ende av den grå skinnsofaen mens de forteller.

– Vi har kanskje vært litt for forsiktige. Det har nok preget oss. Jeg var redd for å være provoserende, sier Kjell.

Mens andre par holder hender på fest, kunne man sjeldent merke at Erik og Kjell var mer enn kamerater.

– Man kunne plutselig ikke bli invitert til selskap fordi de var redd for å få aids, eller gjester kunne gå fordi det kom noen homofile i selskapet. Så klart det er sårende. Det gjør vondt å høre at noen går fra et selskap på grunn av oss, som er helt vanlig mennesker. Da vil vi gjerne ikke holde hender og kysse på hverandre, men oppføre oss helt naturlig, forteller Erik.

– Ble dere aldri provosert av å bli så urettferdig behandlet?

– Når man får en paraply i hodet midt på gaten, og så får man en knyttneve midt i kjeven, blir det til at du klarer å vende det andre kinnet til. Du lærer deg til å takle det... glemme det. Jeg er nok litt der; er det sånn, så er det sånn, sier Erik bestemt.

Stigmaet rundt homofili var lenge stort. Den seksuelle legningen var noe Erik og Kjell ikke hadde snakket åpent om til venner eller familien da de ble kjærester på 80-tallet. I familiesammenheng ble det akseptert, men det ble aldri snakket høyt om og de ble presentert som kamerater.

Dette stigmaet ble enda verre utover 80-tallet. Da ble de første menneskene smittet av hiv og aids i Norge. Og de var homofile menn.

– Aids ga folk et påskudd til å stå i frykten for homofile. Det de før hadde fryktet ble plutselig reelt, sier Kjell

Han forteller at han syntes at de negative holdningene til homofili var verst i denne perioden.

Erik, som var godt kjent med det homofile miljøet i Oslo, mistet mange nære venner til hiv og aids

– Jeg var på sykebesøk og satt på dødsleiet til mange av vennene mine. Da kunne sykepleieren få litt fri, og jeg kunne sitte og passe på. Det var mange som ikke ville være i nærheten av meg hvis de visste at jeg hadde vært i nærheten av aidssyke mennesker, sier Erik

Flere unge sparer seg til ekteskapet: Derfor venter de med sex

TRO: – Kirkegårder er et sted med rom for meditasjon i en hektisk hverdag, forklarer Kjell og Erik. På kirkegården har paret hatt mange og viktige samtaler opp gjennom årene.
TRO: – Kirkegårder er et sted med rom for meditasjon i en hektisk hverdag, forklarer Kjell og Erik. På kirkegården har paret hatt mange og viktige samtaler opp gjennom årene.

Utover 90-tallet og 2000-tallet snudde pendelen. Homofiles rettigheter ble sterkere og holdningene i befolkningen endret seg gradvis. Da begynte Kjell å leke med tanken om ekteskap.

– Jeg fridde for noen år siden, begynner Kjell å forklare, men han kommer ikke langt før Erik bryter inn.

– Noen år? Noen?

For 16 år siden gikk Kjell ned på kne for å fri til Erik. Til svar fikk han at Erik ikke ville gifte seg før vielsen kunne foregå i kirken. Erik forklarte at det bare var kirken som var et alternativ. Hvis de ikke giftet seg der, kunne de like gjerne leve og bo sammen som ugifte.

– Da tenkte jeg: det skjer jo aldri! sier Kjell og ler.

Selv om de ikke går på gudstjeneste hver søndag, har kristendommen hele tiden vært en viktig del av livene deres.

Kirken har vært et sted hvor man kan be en ekstra bønn hvis noe er vanskelig, og et samlingssted for dåp og konfirmasjon. Til tross for at både Kjell og Erik har følt en sterk tilhørighet til kirken, har kirken på sin side vært svært krasse mot homofile.

– Det var flere ganger jeg holdt på å melde meg ut av kirken, for eksempel etter at jeg møtte Erik, og begynte å akseptere meg selv. Men min mor som fremdeles levde da, ba meg om å fortsette å være med. Så glad var jeg i min mor, og vanskeligere var det ikke. Men jeg synes bare det var vanskelig å blir behandlet slik av kirken. Hvis man trekker den linjen de sto for, kunne man nesten si at jeg skulle brenne i helvete, og det er en ganske tøff ting å høre. Er jeg en del av noe slikt? Men jeg tenkte at kirken ikke skulle frata meg troen min. Dermed meldte jeg meg ikke ut, forteller Kjell.

Erik vurderte aldri å melde seg ut av kirken, og ga en streng beskjed til Kjell da ting var som verst.

– Jeg sa til Kjell at om du går ut, har du i alle fall ikke noe du skulle sagt. Men står du fast, så kan du kanskje diskutere det med dem, så kan vi kanskje komme frem til en enighet om at vi kan få lov til å gifte oss en eller annen gang, sier Erik.

Fant trøst i religionen: Yrjan ble kristen etter at vennene ble angrepet på Utøya

Jeg synes det er synd at kirken mister så mange medlemmer for en kamp som ikke har noe med troen å gjøre. Man tror jo ikke på homofili og ikke-homofili

Kjell Frølich Benjaminsen

Tiden gikk, og etter hvert gikk det som Erik sa. Den 30. januar ble den nye liturgien som åpnet opp for likekjønnede ekteskap vedtatt. Etter så mange år kunne Kjell og Erik endelig bli viet av en prest. Da hadde de ingen tid å miste.

– Det var Kjell som sa; da blir vi først ute til å gifte oss. Jeg tenkte at vi skulle gjøre det på dagen, men han ville ha det 00.00, sier Erik.

Kjell forklarer leende at han har konkurranseinstinkt og at han absolutt ville være først. Han begynte å leke med ideen om et midnattsbryllup. Ikke lenge etter var innbydelsene sendt, og det var duket for bryllup.

Selv om Kjell og Erik har fått mest positive kommentarer etter bryllupet, har også mange valgt å protestere mot kirkens nyvunne likestilling av homofile og heterofile. Kun et par uker etter at den nye liturgien trådte i kraft, hadde allerede 1100 personer meldt seg ut av kirken.

– Jeg synes det er synd at kirken mister så mange medlemmer for en kamp som ikke har noe med troen å gjøre. Man tror jo ikke på homofili og ikke-homofili, sier Kjell tankefullt før han legger til:

– Størst av alt er jo kjærligheten. Det er der vi ender opp, og det burde være det definerende begrepet for kirken.

Westerdals-student om fordommene: – Kristne er også kåte