Illustrasjon: Tanja Annette Madeleine Silvestrini
Illustrasjon: Tanja Annette Madeleine Silvestrini

Dette er tidenes mest høylytte professorkrangler

Det finnes ikke så mye vrede i helvetet som i en forsmådd professor. Universitas har funnet fram TIDENES mest høylytte professorkrangler.

Stem på din favoritt nederst i saken!

Smiths uvenner

Konkurransen om det flotteste kontoret kan bringe frem det verste i folk – og da særlig akademikere.

Årsaken er kanskje at vi antar et likhetstegn mellom ens egen vellykkethet og kontorets fjonghet? Alle distinksjonene som gjør et kontor litt bedre enn ett annet, og lysår mer prestisjefylt enn andre, er godt egnet til å gradere akademiske prestasjoner. Det blir det bråk av.

I 2005 foregikk det en vitenskapelig stollek i universitetets gamle bygninger ved Karl Johans gate. Det var fullt i lokalene til Institutt for offentlig rett. Noen måtte flytte ut til en kjip og grå betongbygning ved Pilestredet. Ikke overraskende ville ingen flytte.

Kanskje mer overraskende var dimensjonene konflikten fikk.

Professorene Ståle Eskeland og Eivind Smith sluttet å snakke sammen.

Om sin kollega Smith uttalte Eskeland til VG:

– Smith har opptrådt som eneveldig. Det er ganske interessant å se at Smith, som er så opptatt av saksbehandlingsregler, i denne saken ikke følger de mest elementære prinsippene.

Smith trakk seg som instituttleder.

– Jeg kan ikke styre et miljø når min nærmeste leder ikke støtter opp, sa han til VG.

– Jeg synes det er utmerket at han trekker seg som instituttleder, for han har ikke vist seg voksen nok for oppgaven, sa Eskeland til samme avis.

Det endte med at begge to fikk bli i sine staselige kontorer ved Karl Johans gate. Noen mindre kranglevorne vitenskapelig ansatte måtte flytte i stedet.

kilde: VG

Krangelen fra helvete

En januarsøndag i 1953 kunne nordmenn slå på radioen og høre prekenen til Ole Hallesby. Hallesby var professor ved Menighetsfakultetet (MF). På indremisjonsmøtet i Storsalen i Oslo, som ble overført til NRK, fyrte teologiprofessoren av startskuddet for den såkalte «helvetesstriden».

«Hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede, » spurte Hallesby retorisk, og fortsatte: «Du vet at om du stupte død ned på gulvet nu, så stupte du rett i helvede, » skrek Hallesby til dem som ikke var ordentlig kristne.

Talen til Hallesby reiste et spørsmål som både var skummelt og litt ømfintlig for mange – finnes egentlig helvete?

En av de liberale kristne som tok avstand fra Hallsebys helveteslære, var biskop Kristian Schjelderup. Han var mest opptatt av Guds kjærlighet og barmhjertighet, og mente at dette var viktigere enn læren om evig pine. Schelderup tok avstand fra læren om evig straff.

Men radiolytterne som hadde blitt skremt av Hallesbys tale, hadde jo ikke fått et endelig svar på om helvete fantes. Også de teologiske lærestedene var i en eksistensiell krise om hva som egentlig var riktig.

Hadde Schjelderup rett i det han sa? Kirkedepartementet måtte på banen! Departementet innhentet eksperuttalelser herfra og derfra, blant annet fra MF og Universitetet i Oslo. Departementet uttalte at Schjelderup på en måte hadde rett, han hadde i hvert fall ikke tatt feil da han sa at helvete ikke fantes. Men ingen anklagde Hallesby for å ta feil når han sa at helvete fantes. Stortinget opprettholdt departementets vedtak.

Så da var det altså besluttet – etter en helvetes debatt – at helvete både fantes og ikke fantes.

«Hjernedødt skvalder»

I 2012 havnet Universitas selv i konflikt med en av Universitetet i Oslos mer stridslystne professorer. Universitas hadde startet en serie med anmeldelser av forelesninger. Anmelderen satt karakter fra A til F.

I april 2012 ble statsvitenskapsprofessor Bernt Hagtvets fag Folkemord og politisk massevold i det 20. århundrets politikk satt under lupen. Professor Pål Kolstø var gjesteforeleser. Universitas’ anmelder Astrid Karstensen konkluderte med at «det er vanskelig å unnslippe følelsen av at folkemordfagets sirkusmanesje er lekegrind for viktigperer», men ga forelesningen karakter C. Og det er jo en god karakter – eller?

Det syntes ikke Hagtvet. Han tente på alle plugger.

«Noe av det mest infantile ordgyteri jeg har lest på lenge», var dommen fra sirkusdirektør Hagtvet.

Noe av det mest infantile ordgyteri jeg har lest på lenge

Professor Bernt Hagtvet

Professoren stilte spørsmålet om hvorvidt Universitas-journalist Karstensen i det hele tatt kunne tas på alvor: «hun avslører en grunnleggende frivol attityde som åpenbart skal vise at hun fra sitt høyere kommentarstadie gjennomskuer deltakernes motiver og kompetanse.» Hagtvet, som sjelden hadde lest noe mer useriøst vås, kunne lett forestille seg hva Karstensen kunne drive det til som «fullbefaren boulevard-skribler».

På neste forelesning i emnet kastet Hagtvet et eksemplar av Universitas på gulvet og trampet på avisen. Han tok deretter til orde for en boikott av Universitas. Avisen har i lengre tid antatt preg av å være ei tabloidisert blekke, mente Hagtvet. Men han stoppet ikke der: Han mente at anmeldelsen til Karstensen var en sak for rektor Ole P. Ottersen og universitetsdirektør Gunn-Elin A. Bjørneboe. Var UiO tjent med en avis som holder et så lavt journalistisk nivå?

Hagtvet brøt heldigvis aldri med Universitas for godt, og rektor Ottersen la seg heller ikke opp i studentavisas redaksjonelle profil. Karstensen jobbet en periode som «fullbefaren boulevard-skribler» i Dagbladet, men er nå i ferd med å bli rehabilitert og studerer juss.

kilde: Wikipedia, SNL

Nedkvitne og hjem

I januar 2009 ble Arnved Nedkvitne sagt opp av Universitetet i Oslo. Nedkvitne var professor i middelalderhistorie, og den heftige krangelen mellom ham og instituttledelsen mangler sidestykke i moderne tid.

Nedkvitne mente at middelalderhistorie lenge hadde blitt kraftig nedprioritert. Han mente at instituttet han jobbet på bestod av en «klikk» med felles sosial «overklassebakgrunn«:

I en e-post pekte Nedkvitne på en konsentrasjon av makt og penger på mennesker med overklassebakgrunn fra Oslo og Bærum på Blindern. Han stilte spørsmål ved om dette skyldtes at det «finnes en spesielt høy konsentrasjon av gener som skaper intelligens og nytenkning i en sirkumferens av 20 km rundt Blindern?»

Kallenavn bruker vi alle sammen

Professor Helge Pharo

Blant annet bar Nedkvitne nag til professor Jorunn Bjørgum fra Bestum. Hun er dessuten søsteren til tidligere Frp-leder Carl I. Hagen.

Nedkvitne bragte oppsigelsen inn for rettsapparatet og tapte.

Saken satt imidlertid søkelyset på det begredelige arbeidsmiljøet mange mener Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo led under.

Professor Helge Pharo var leder for Nedkvitnes institutt. Pharo skulle blant annet ha gitt sine kolleger lite hyggelige økenavn. Finn Fuglestad skal for eksempel ha blitt kalt «Pip-Pip«; Nedkvitne skal ha fått det mer prosaiske kallenavnet «Gærningen».

Da Pharo for noen år siden ble konfrontert av Universitas om kallenavnbruken, svarte han følgende:

– Kallenavn bruker vi alle sammen.

Pharo ble også spurt om han hadde kalt Finn Fuglestad for «pip-pip».

– Det vedkommer ikke saken.

Konfrontert med at Pharo skal ha kalt Nedkvitne for «Gærningen», svarte han:

– Det er helt irrelevant. Spørsmålet er hvordan folk oppfører seg, ikke hva de sier i mer eller mindre private sammenhenger.

kilde: Aftenposten, Klassekampen, Khrono, Morgenbladet

Slagstad under beltestedet

På 1960-tallet kranglet professorene Jens Arup Seip og Johs. Andenæs om Høysteretts plass i demokratiet. Gud vet hvordan denne diskusjonen ville ha gått for seg om Seip hadde tatt diskusjonen på Facebook etter noen øl og en sneip. Og det får vi heller ikke vite. Det vi imidlertid vet, er at akademiske krangler, om mulig, har blitt enda mer ufine av den eldre gardes inntog i dette sosiale mediet.

Tanta di er på Facebook. Og det er mest sannsynlig professoren din og. Som du vet, er ikke denne generasjonen helt stødig på SoME-kutyme.

I 2013 føk professorene Rune Slagstad og Nils Rune Langeland i tottene på hverandre. De to var kolleger ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo.

Slagstad hadde lenge kritisert høyskolen for å ville bli et universitet. Han mente at institusjonen i stedet burde rendyrke høyskolerollen. I tillegg til krangelen med arbeidsplassen, havnet Slagstad også i en krangel på arbeidsplassen.

Gemen kjeltring

Professor Nils Rune Langeland

Professor Nils Rune Langeland kom fra Universitetet i Stavanger for å styrke Slagstads arbeidsplass. Slik gikk det ikke, akkurat.

Slagstad kritiserte mange av Langelands faglige synspunkter. I all offentlighet. Langeland tok til motmæle. Blant annet på Facebook.

«Sjarlatan», «gemen kjeltring» og «svin» kalte Langeland sin professorkollega Slagstad. Langeland skrev også om et kulturmarxistisk sykkelnettverk på Majorstua.

Men Slagstad var ikke på Facebook. Han kunne derfor ikke svare direkte på beskyldningene.

Til Klassekampen uttalte Slagstad at Langeland opptrådte «som et barn i det offentlige rom».

For Slagstad rant begeret over til slutt. Han sa opp på grunn av Langelands Facebook-utbrudd.

Vel, så dramatisk var det nok ikke: Slagstad skulle gå av med pensjon etter få måneder uansett. Men i likhet med Langeland liker kanskje Slagstad å slå fra seg?

Ondt blod blusser opp

Det var duket for et personlig og akademisk fadermord da Iver B. Neumann og Raino Malnes møttes til hanekamp i kjelleren på Samfunnsvitenskapelig fakultet i 2007.

Denne formiddagen var det faglig debatt. Stridstemaet var noe tilsynelatende faglig og følelsesløst: «sosialkonstruktivismen». Forenklet til det banale, kan man si at Neumann så på internasjonal politikk som subjektive forestillinger og sosialt konstruerte ideer. Malnes, på sin side, så på internasjonal politikk som en interessekamp hvor den sterkeste vinner.

Å si at Malnes var skeptisk til konstruktivismen, ville ha vært en underdrivelse. Stemningen mellom Neumann og Malnes var så dårlig at de nektet å dele bord under debatten. Hvor kom alt dette onde blodet fra?

Det motsetningsfylte forholdet mellom Malnes og Neumann hadde en lang og broket forhistorie. Malnes hadde vært Neumanns veileder. Deretter utviklet det seg en faglig kamp mellom de to. Allerede 10 år tidligere, i 1997, omtalte en studentavis på Institutt på statsvitenskap at Malnes hadde tvunget seg til en plass som sensor sammen med Neumann. Neumann ville gi en hovedoppgave laud – beste karakter. Malnes ville underkjenne den.

På mange måter gikk Malnes seirende ut av hanekampen. Realisimen – Malnes’ syn på internasjonal politikk – ble lenge nokså enerådende på pensum.

Neumann måtte finne annet fakultet for å holde på med sin konstruktivisme – han gikk til Humanistisk fakultet. I dag jobber Neumann som professor ved London School of Economics, så hvem som egentlig gikk seirende ut av kampen er ikke helt opplagt.

kilde: Zoon Politikon, Dagbladet

Den gamle mannen og rødstrømpa

Gro Hagemann var med på å stifte Kvinnefronten på 1970-tallet. Hovedfagsoppgaven hennes ble pensum på et studentinitiert emne om kvinnehistorie i 1974, og hun underviste gratis til studentene krevde lønn til henne. I årene som fulgte publiserte hun artikler om kvinnehistorie, men fagfeltet fikk ikke vokse seg fram uten motstand. Kvinnehistorie-feltet har blitt oversett og fått kritikk for å være en ideologi.

I 1985, mens Hagemann var doktorgradsstipendiat, erklærte tungvekter-historieprofessor Ottar Dahl i Historisk tidsskrift at kvinnehistorie ikke burde være et eget fagfelt. Familiehistorie og demografi var dekkende disipliner, mente han. Dahl hadde tidligere, med et knegg, avfeid Kvinnefronten som et motefenomen.

Dette trigget en programerklæring for kvinnehistorien, signert Hagemann. Hun og Dahl møttes til debatt på instituttet.

– Det var helt fullt i rommet. Historikerne kommer alltid når de lukter blod, fortalte Hagemann i ettertid.

Dahl hadde i årevis vært en motkraft til opprør ved universitetet, men nøt likevel respekt som en fagperson man måtte forholde seg til. Hagemann klarte ikke å overbevise sin kollega, men vant diskusjonen på sikt. I dag er kvinne- og kjønnshistorie et etablert forskningsfelt, kjempet fram med Hagemann i spissen.

I 2014 startet en gruppe historiestudenter ved UiO opp Kvinnegruppa Ottar Dahl. Dahl døde i 2011, og vi vet derfor ikke om han satt pris på hyllesten.

kilde: Kilden kjønnsforskning.no, Klassekampen, Norsk biografisk leksikon

Hvilken krangel liker du best?
Ståle Eskeland vs Eivind Smith
Ole Hallesby vs Kristian Schjelderup
Bernt Hagtvet vs Universitas
Arnved Nedkvitne vs «Overklassen� på UiO
Jens Arup Seip vs Johs. Andenæs
Iver B. Neuman vs Raino Malnes
Gro Hagemann vs Ottar Dahl
positive quotes