Tre kloke hoder: De har alle vært kunnskapsministre, i 2017 er ingen av dem på Stortinget.
Tre kloke hoder: De har alle vært kunnskapsministre, i 2017 er ingen av dem på Stortinget.

Tre generasjoner kunnskapsminister

Torbjørn Røe Isaksen, Kristin Halvorsen og Kristin Clemet forteller om hvordan det er å ha en av landets viktigste jobber. En sitter fortsatt med makten. To har forlatt politikken.

Den abdiserende kronprinsen

– Alt for mange politikere tror at de er interessante nok til å skrive en selvbiografi. Stoltenberg kan skrive en bok om seg selv. Men hvis du har vært statsråd i fire år så er du neppe interessant nok til å skrive en selvbiografi.

Det kom som et sjokk på mange da Torbjørn Røe Isaksen erklærte at han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 2017. Om han fortsetter som statsråd er nok litt opp til han selv og litt opp til Erna, men kanskje mest opp til valgresultatene.

Han er kunnskapsminister og har det tunge vervet som leder for Høyres programkomité. Av mange har han blitt regnet som den soleklare kronprinsen i Høyre. Han som skulle ta over partiet – og kanskje være statsministerkandidat – når Erna Solberg en dag går av.

Tar ikke gjenvalg: Det var et stort sjokk da Torbjørn Røe Isaksen erklærte at han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 2017
Tar ikke gjenvalg: Det var et stort sjokk da Torbjørn Røe Isaksen erklærte at han ikke tok gjenvalg til Stortinget i 2017

Nå for tida bekymrer Isaksen seg for det han anser som en litt for komfortabel og tilfreds utdanningssektor. Selv har han lyst på et helt annet liv.

– Jeg har planer om å skrive bøker, men jeg har ikke tenkt å skrive en biografi. Da må jeg oppleve mer først.

Isaksen står utenfor Kjemibygget på Universitetet i Oslo med de rødlige smilehullkinnene og det hipsteraktige skjegget. Kunnskapsministeren tok mastergraden i statsvitenskap bare et steinkast unna. Han skriver på baksiden av Morgenbladet og er ikke redd for å trekke historiske og teoretiske paralleller. En annerledes og frittalende politiker, vil noen si. Men selv Isaksen legger bånd på seg selv iblant.

Jeg savner litt frihet til å mene litt mer om alt jeg har meninger om.

Torbjørn Røe Isaksen om å være statsråd

– Jeg savner litt frihet til å mene litt mer om alt jeg har meninger om. Som statsråd blir man veldig låst til en rolle. Det er gøy å kunne tenke på litt andre problemstillinger også.

Røe Isaksen sier han virkelig håper at de blåblå vinner valget, men det blir opp til statsministeren hvordan hun ønsker å sette sammen regjeringen framover. Hva han ønsker å gjøre etter ministerkarrieren vet han ikke. Eller han ønsker i det minste ikke å si noe om det.

– Hvor mye tid har vi?

– Så lenge jeg har samvittighet til å la min to år gamle datter være i barnehagen, sier Isaksen og smiler.

Selv en kunnskapsminister må hente ungen i barnehagen av og til.

– Kona mi er gravid og har rett og slett litt problemer med å bære for tiden. Det blir litt mye drassing, skyter han inn.

Mye av arbeidet som kunnskapsminister går ut på å møte folk. Isaksens to favorittgrupper å besøke, uten sammenligning for øvrig, er barnehagebarn og studenter.

– Barnehagebarn er jo veldig morsomme. De faller lett for smiger og sjarm.

Med studentene kan han diskutere, de stiller kritiske spørsmål, og det er et nivå på diskusjonene han som kunnskapsminister er nødt til å sette pris på.

– Men studenter faller ikke like lett for sjarm, så det er jo en ulempe, sier han med en liten latter.

Akkurat da tikker det inn en melding på telefonen hans.

– Jeg må bare svare på den. Det er statsministeren som har stilt meg et spørsmål faktisk!

Isaksen er ikke lenger Ernas kronprins. Kanskje han i stedet ønsker å gjøre en verdig sorti – gi seg på topp mens han fremdeles er sulten på andre ting? Isaksen er i hvert fall bekymret for at utdanningssektoren ikke er sulten nok.

– Vi nordmenn har kanskje blitt litt for komfortable, eller rett og slett bare for mette. For et land som er så rikt og velstående som Norge er det farlig hvis vi slutter å være sultne.

Han mener vi ikke må glemme kulturen som må ligge til grunn for god akademisk virksomhet og forskning.

– Fremragende forskning og høy kvalitet på utdanningen krever penger, og politiske tiltak, men det krever også at man vil utrette noe.

Som statsråd har han måttet tåle å stå i vanskelig saker.

– Det kommer tøffe perioder hele tiden. Men hvis man skal utrette noe som statsråd, så vil det jo hele tiden være noe som er upopulært. Det er jo aldri de som er enige som gir mest lyd fra seg eller som er de mest framtredende.

Som alle politikere, har også Isaksen ivret etter å gjennomføre en reform. En liten bauta over sitt politiske virke. Isaksen har gått i bresjen for den såkalte strukturreformen – sammenslåingen av universiteter og høyskoler. Han kaller reformen den største endringen i utdanningssektoren siden 1994. Og er det noe han er stolt av å ha fått til som minister, så er det den.

– Dette har vært en evigvarende runddans og «dating game» i ti år. Man har betalt institusjonene for å date, men ingen har fått dem til å slå seg sammen.

Reformen gir universiteter og høyskoler både større slagkraft og større ansvar til å ta overordnede strategiske beslutninger.

Isaksens hjertebarn «strukturreformen» har sett dagens lys. Om ikke så alt for lenge venter han og kona også sitt andre barn sammen.

Kanskje er det på tide å gjøre noe annet nå. Før Isaksen får noe mer å angre på.

– Det er masse jeg angrer på.

Pause.

– Nei, ikke «masse», stryk det, det er ikke sant!

– I livet er det masse jeg angrer på og det er ting jeg angrer på som statsråd også. Men det er en statsråds privilegium å vente med å si det til man er ferdig.

Halvorsens konditori

Kristin Halvorsen, tidligere finansminister og kunnskapsminister, er akkurat litt for sent ute. Men akkurat som resepsjonisten på Senter for klimaforskning (CICERO), der Halvorsen er direktør sa, så er det bare å sette seg og vente. Man hører nemlig når den tidligere ministeren kommer på jobben.

– Det kryr jo av stillferdige forskere her. Derfor fremstår jeg nok som litt mer bråkete enn jeg gjør i de fleste andre sammenhenger, sier hun når hun kommer.

Hun ler hjertelig, noe hun egentlig gjør hele tiden.

Ny hverdag: Kristin Halvorsen var tjuefire år i politikken, inkludert åtte år som statsråd, i dag er hun direktør i CICERO.
Ny hverdag: Kristin Halvorsen var tjuefire år i politikken, inkludert åtte år som statsråd, i dag er hun direktør i CICERO.

Det er en av de første ordentlige høstdagene og Halvorsen har syklet til jobben. Det gjør hun de dagene hun ikke trenger å være «pen eller ha på seg skjørt».

– Sånn «crispy» høstvær. Helt nydelig!, sier hun lett andpustent.

Etter tjuefire år i politikken, inkludert åtte år som statsråd og før det seksten år som stortingsrepresentant, var hun klar på at det var på tide å finne på noe annet. Den første dagen som minister fikk hun en bløtkake i ansiktet. I tida som fulgte fordelte hun kaker i overført betydning. Først fordelte hun pengepotten som finansminister, deretter barnehageplasser og forskningsmidler som kunnskapsminister.

Når det gjelder fordeling, trekker hun fram Lånekassa som et svært viktig virkemiddel, noe hun har lagt ekstra godt merke til som leder for et forskningssenter med forskere fra mange land.

– Det at vi har en lånekasse som gjør det mulig for folk uten akademiske tradisjoner eller penger i familien å studere, er et av de viktigste fordelingspolitiske virkemidlene vi har.

Jeg er veldig fornøyd med at jeg gav meg mens jeg enda hadde det riktige trykket.

Kristin Halvorsen om å slutte som politiker

Dette gjelder også for forholdet mellom kvinner og menn. Lånekassen har helt opplagt vært et viktig virkemiddel for likestillingen.

Til tross for at Halvorsen har tilbrakt et kvart århundre i politikken, framhever hun hvor viktig det er å gi seg i tide.

– Jeg har sett såpass mange politikere som ikke har skjønt at tiden er inne for å gi seg, mens alle andre rundt dem har skjønt det. Og det er jo litt trist. Jeg er veldig fornøyd med at jeg gav meg mens jeg enda hadde det riktige trykket, sier hun.

En annen ting hun har vendt seg til siden hun forlot politikken er å ikke blande seg inn i hva den nåværende regjeringen holder på med.

– Nei, det overlater jeg til Stortinget!

Som statsråd var det første hun gjorde om morgenen å sjekke avisene; om det var brann som måtte slokkes, noe som måtte svares på, eller noe annet som gjorde at planene ikke kunne gjennomføres helt som hun hadde tenkt.

– Da jeg var ferdig som kunnskapsminister måtte jeg på en slags nyhetsavvenning. Hvis man ikke er politiker blir man jo helt sprø av å ha et sånt forhold til mediene. Nå leser jeg avisene som en mer normal person, sier hun og ler.

Halvorsen drar litt på det, men tror ingen finansministere har sittet i åtte år etter hverandre. Det var nemlig krevende å kombinere partilederrollen i SV med finansministerposten, hun trengte å komme seg litt ut og hun trengte å se litt mer folk. Etter stortingsvalget i 2009 byttet hun departement.

– Å være finansminister er en veldig ensom jobb, du tilbringer mye tid i departementet og får kjeft sikkert hundre ganger per dag av alle dem som synes de mangler penger. Jeg savnet kontakt med folk utenfor departementet.

Som kunnskapsminister befant hun seg plutselig i motsatt virkelighet. Med ansvar for alt fra barnehagebarn, elever, foreldre og studenter.

– Som kunnskapsminister følte jeg at jeg hadde ansvar for halve befolkningen.

Hun fikk raskt erfare at forskere og vitenskapsfolk sjeldent er blant dem som står på stolene og hyler av begeistring.

– Akademikere har en meget sterkt tradisjon med å stille kritiske spørsmål til seg selv og sine kolleger og det gjorde de også til sin statsråd. Men det er langt fra akademia til Justin Bieber-fans for å si det sånn.

Nok en gang bryter hun ut i latter.

– Hvis de smiler og nikker forsiktig så har du egentlig gjort det veldig bra.

Som kunnskapsminister innførte hun tiårs langtidsplaner for forskning og høyere utdanning. Det er kun ett annet område som har en lignende langtidsplan – samferdselssektorens nasjonale transportplan med sine store utbyggingsprosjekter.

– Forskning er ikke noe du bare kan skru av og på. Det er viktig med langsiktighet og bygge opp kompetanse over lang tid.

Som kunnskapsminister ønsket Halvorsen å øke prestisjen til undervisningen.

– Mange av de ansatte innenfor høgskole- og universitetssektoren dras mot forskning fordi det er dette de brenner mest for, mens undervisning liksom er noe de må gjøre.

Etter et såpass langt liv i politikken er det sikkert noe som kunne vært gjort bedre, eller i det minste på en annen måte, men i følge Halvorsen er hun så heldig at hun glemmer slike ting fort.

– Hvis man skal jobbe med politikk gjennom mange år, tror jeg man bør ha evnen til å tenke at dette får vi ta neste år. Du klarer ikke til å få til alle tingene du brenner for samtidig.

Halvorsen liker å være travel, men hun setter også pris på følelsen av å ha en blank helg foran seg. Med det intense statsrådslivet er faren kanskje at man glemmer hva det betyr å innimellom ha det litt kjedelig.

– Jeg tror det er litt sunt for folk å kunne kjede seg litt. For da er man nødt til å være litt kreativ.

Halvorsen ler. Igjen.

– Jeg har i grunn ikke tenkt på det på den måten før, for jeg liker jo å være travel, men kanskje jeg har vært nødt til å ta tilbake kjedsomheten litt?

Statsråds- læreren

– Som statsråd har du det litt vanskelig hele tiden – i betydningen krevende. Men jeg hadde ingen sånne voldsomme dramatiske saker som gjorde at jeg virkelig hang og dinglet.

Kristin Clemet retter seg opp, og fikser lett på håret, idet fotografen forsøker å ta et bilde.

Dårlig tittel: Kristin Clemet formelle tittel var  utdannings- og forskningsminister, den nye tittelen kunnskapsminister er hun ikke begeistret for.
Dårlig tittel: Kristin Clemet formelle tittel var utdannings- og forskningsminister, den nye tittelen kunnskapsminister er hun ikke begeistret for.

Den tidligere utdannings- og forskningsministeren er ikke bare vanskelig å fange på film, hun er også vanskelig å få taket på.

Clemet var en minister i vinden. Til tider, innrømmer hun selv, var hun nok også kontroversiell. Det tok ikke mange dagene som minister før hun klarte å erte på seg lærerne. Hun nærmest tok fram den røde pennen og rettet skrivefeilene på gratulasjonskortene hun hadde fått fra noen av dem.

Også «Kvalitetsreformen» gjorde at Clemet kom i hardt vær. Reformen hadde som mål å få flere studenter raskere gjennom utdanningsløpet.

– Det var utrolig mange studenter som surret rundt på universitetene og som datt av i første eller andre sving, sier hun lakonisk om tiden før kvalitetsreformen.

Selv om Clemet til tider var omstridt, klarte ingen å få ordentlig has på henne. Hun satt trygt på statsråd-staburetten gjennom hele stortingsperioden.

Men det var neppe hennes diplomatiske evner som var årsaken til dette. Iblant kan det virke som om hun nesten håper at noen skal la seg provosere over hennes spissformuleringer.

Du har ikke tid til å si at nå skal jeg sette meg ned å lære meg ting. Du er statsråd fra dag én.

Kristin Clemet om å sette seg inn i statsrådsrollen

– Det var Høyres «kunnskapsskole» mot SVs «koseskole» sier hun om den politiske debatten på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

Clemet forteller at debatten var preget av Høyre og SV på hver sin side i skolepolitikken. Det var omveltninger, store ambisjoner og, som hun sier, reformer «rund baut».

I dag leder Clemet den liberale tankesmien Civita. For ti år siden var fenomenet tankesmie nytt, forteller Clemet, men Civita har likevel vært et slags ideologisk hjertebarn for henne siden langt tilbake til 1980-tallet. Hun sitter på kontoret sitt i Akersgata, i en herskapelig bygård dekket med veggmalerier, bare et steinkast bak Stortinget.

Den korte avstanden til landets folkevalgte forsamling er kanskje ikke tilfeldig. Etter at hun gikk av som statsråd, har Clemet fulgt norsk politikk fra sidelinjen. Som leder av den mektige tenketanken, har hun ingen formell makt i det politiske systemet. Likevel er hun og Civita en viktig premissdanner i norsk offentlighet, og har blitt tilskrevet mye av æren for samarbeidet mellom regjeringspartiene, Venstre og Høyre.

Selv om hun holder armlengdes avstand i dag, klarer ikke Clemet helt å la være å kritisere dagens regjering.

– Jeg var jo utdannings- og forskningsminister. Navnet kunnskapsminister synes jeg egentlig er veldig dårlig. Jeg mener egentlig at det burde hete utdannings- og forskningsminister fortsatt. Men det kan jo ikke jeg bestemme.

I dag gir hun gjerne gode råd og lærer opp politikere som skal prøve seg som statsråder for første gang. Deriblant den abdiserende kronprinsen Røe Isaksen: «en svært god venn som jeg snakker med hele tiden og liker veldig godt».

Ifølge Clemet er det liten tid til å tenke som fersk statsråd. Det bør gå unna i svingene.

– Jeg bruker å si at du etter et halvt år bør ha rimelig oversikt, mens du etter ett år bør ha blitt trygg på feltet.

Å være statsråd betyr å bli kastet inn i en jobb med superhøy intensitet, der tiden er belagt i kvarterer og læringskurven er brattere enn i de fleste andre jobber, tror Clemet.

– Du har ikke tid til å si at nå skal jeg sette meg ned å lære meg ting. Du er statsråd fra dag én.

Den tidligere Høyre-politikeren sier hun fikk gjennom noe av det hun ønsket som statsråd, men langt fra alt. Hun hadde blant annet et forslag om strengere kriterier for å opprette universiteter, en kamp hun sier hun kjempet alene.

– I ettertid har alle blitt for dette, men den gangen var det ingen som hjalp meg i den kampen.

Clemet tror at faren ved for mange universiteter er at universitetsstatusen gjør at man jakter mer på prestisje og status fremfor å gjøre institusjonen så god som mulig.

– Jeg tror også at man forestilte seg at ved å bli universitet så skulle man få mer penger av staten, men det var jo ikke meningen.

Hun smiler. Deretter får hun raskt en alvorlig mine igjen.

Clemet trekker fram kvalitetsreformen som en av de viktigste sakene fra hennes ministertid. Med det ble grunnfag, mellomfag og «cand.»-gradene gjort om til årsstudier, bachelorgrader og mastergrader.

– Ordet kvalitetsreform kan etterlate inntrykk av at man har løftet norske universiteter og høyskoler til den høyeste kvalitet. Det har man ikke gjort, men man har kanskje løftet den noen hakk over det man anså som et minimum, sier Clemet mens hun gestikulerer.

Fotografen prøver fremdeles å ta et blinkskudd av den tidligere utdanningsministeren. Både studenter og ledelser på institusjonene, så vidt Clemet kan erindre, støttet reformen.

– Alt går på ingen måte på skinner nå heller, men hvis studentene har fått litt mer orden i sysakene og at flere kommer seg gjennom, så har vi kommet et langt stykke på vei, sier hun med et engasjement som gjør at hun nesten høres ut som en politiker igjen.