Gæmlis band: Torgny sitt gamle band heter Amulet, det er fra hans favorittbok.
Gæmlis band: Torgny sitt gamle band heter Amulet, det er fra hans favorittbok.

– Nylig kom jeg over et funny begrep på Facebook: Øyepuling

Favorittbøkene til artisten Torgny handler om seksuelle eskapader og en halvnarkoman, arbeidsledig fucker.

Roberto Bolaño Amulet (1999)

Fortelleren er en intellektuell kvinne, en fattig litterat. Det meksikanske militæret okkuperer et universitet, alle flykter og hun gjemmer seg på toalettet på filosofifakultetet. Jeg tror hun er der i åtte dager alene og det oppstår en slags feberaktig fortelling om hele hennes unge liv og litteraturscenen hun er en del av. Det er en fantastisk historie om ungdom, kunstneriske ambisjoner, det å ikke ha noen penger og det å bli kastet inn i historiske situasjoner. Bolaño skriver tilsynelatende nonchalant, nesten litt trivielt, men du sitter likevel igjen med en rungende følelse av melankoli etterpå, nærmest som om kirkeklokkene slår mot deg etter å ha lagt fra deg boka. Ironisk nok er dette også navnet på mitt gamle band.

Philip Roth Everyman (2006)

Boka handler om en eldre fyr, med en sviktende kropp, som ser tilbake på livet sitt – en vellykket karriere i reklamebransjen, sine seksuelle eskapader, forholdet til barna og konene sine. Det er typisk at vi som barn snakker kritisk om forholdet til egne foreldre, men her tar man i stedet perspektivet til foreldrene, en fars nådeløse blikk på sine to sønner. Plutselig er det eksistensielle refleksjoner fra en gammel mann, før det plutselig nevnes et analt samleie med en 24-åring mens han selv var betydelig eldre. Boka berører noe jeg mener er underkommunisert i dagens samfunn, det vonde med å bli gammel, det å ville ha mer av livet og kanskje ikke føle seg helt ferdig.

Marguerite Duras Moderato Cantabile (1958)

Det er sjelden jeg har lest en roman med en så intens undertekst. Det er akkurat som rett under dialogen, rett under teksten, så ligger det en enorm lava som bare syder av begjær, dødsangst og dødsforakt. Akkurat som om romanen eksisterer under selve teksten og at teksten bare er en inngang. Boka er dialogdrevet og handler om to personer som ofte møtes på en café og spenningen mellom de to intensiveres fordi det nettopp har skjedd et drap. Nylig kom jeg over et funny begrep på Facebook. Øyepuling. Du vet den der intense, skamløse blikkflørtingen som blir så erotisk. Jeg ser på dette som er en slags litterær versjon av øyepuling, der det usagte er det sterkeste. Jeg vet ikke om Duras hadde vært så happy med den betegnelsen, men hun klarer uansett å engasjere underbevisstheten vår på en helt spesiell måte.

Olof Lagercrantz August Strindberg (1979)

Dette er den mest medrivende biografien jeg noensinne har lest. Hvis man føler seg litt gal og trenger å høre om andre mennesker som også er litt gærne, så les denne. Det er skikkelig inspirerende å lese om ham og vite at det har vært gærne mennesker der ute før meg. Man tenker kanskje at Kanye West er driven, men han kan ikke sammenlignes. Hos han var alt hinsides drøyt. Han var stormannsgal, ekstremt begavet, aggressiv, lettsåret, rastløs og modig. Jeg tror alle som gjør noe kreativt og føler seg litt utsatt kan kjenne seg igjen. Han er en venn for alle kreative mennesker. Han viser at man må være i kontakt med gutsen samtidig som man må deale med sårbarheten.

Michel de Montaigne Essays, første bok (1580)

Montaigne var en pensjonert statsmann, med sans for det gamle Hellas og menneskenaturens eiendommeligheter. Det som er så bra er at han skriver tidløst og relevant for vår tid. Blant annet om tristhet, om løgnere, om frykten og om ensomheten. Han beskriver en menneskenatur som vi også må forholde oss til i dag. Det var sjalusi, det var seksualitet, og det var overklasse og underklasse. Tenk for eksempel hvor relevant ensomhet er i dag med trykket fra omverdenen, fordi folk poster en idealversjon av seg selv. Når du leser dette er det akkurat som om samfunnet har stått helt stille. Til tross for vår virtual reality og skype-møter med folk i San Francisco sliter vi med de samme problemene. Man blir et klokere og et bedre menneske av å lese Montaigne.

Thure Erik Lund Elvestengfolket (2003)

Boka skildrer en fyr som vokser opp et eller annet sted i skaugen, i en bondsk og røff tilværelse, langt oppi Buskerud et sted, der de lager kamferpudding og bor på flåter om sommeren. Vi følger fyren inn i 90-tallet når han flytter til et Oslo pre-Barcode. Mellom Barcode og gamlebyen var det en slette der folk bodde i campingvogner og solgte gamle bildekk, jeg husker det fra back in the days selv, og her driver denne fyren og loker rundt, en halvnarkoman arbeidsledig fucker som forelsker seg i ei dame oppå Torshov. Språket er helt fantastisk, det er både bondsk språk og hypermoderne på samme tid. Med det fantastiske språket skildrer Thure Erik Lund en karakter som både prøver å finne en vei i livet og som prøver å bli en annen.