Fritt vilt

Jeg ønsker egentlig ikke å se meg for mange ganger tilbake. Hadde jeg gjort det hadde dette blitt et essay om en festvoldtekt i et skogholt på en klasseavslutning for tre år siden. Eller om hvordan det er å tilbringe et helt skoleår i samme klasserom som overgriperen etterpå. Dette ligger bak meg, men er også med meg.

Prøv å se for deg hvordan det er å våkne opp på en trebenk i en bukse som ikke er din. Uten undertøy. Kjenne på forvirringen. Angsten. Søkket i magen når du innser hva som har skjedd, og i ettertid skammen. Usikkerheten. Smerten. For det gjør vondt. Så jævlig vondt å bli voldtatt.

Nå vil jeg se fremover. Nå vil jeg at det skal skje noe. For det er så altfor mange av oss. Den norske rettsstaten beskytter i dag langt flere overgripere enn ofre, og lista over sedelighetssaker som aldri når rettssalen på grunn av det høye beviskravet er lang.

Ifølge Kripos ble 1367 voldtektssaker anmeldt til politiet i 2015, og de siste ti årene har kun ti prosent av alle anmeldte saker nådd en rettssal, viser tall fra Universitetet i Oslo. Hele èn av tre voldtektssaker ender også med frifinnelse av tiltalte. Det er lov å bli sint.

Så kommer det tungtveiende spørsmålet: kan frykten for justismord forsvare beskyttelsen av så mange overgripere? Det norske rettssystemet bygger i dag på et prinsipp om at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Selv om Stortinget i 2015 vedtok å endre juryordningen er det ingen klare retningslinjer for hvordan det nye systemet skal ivareta voldtekstofre. Alt tyder på at lite er gjort.

Det var nettopp denne vissheten om at rettssystemet ville jobbe mer mot meg enn med meg som gjorde at jeg selv ikke anmeldte med en gang. Etter ett år kom jeg meg endelig vekk fra stedet. Fyren. Alt som minnet meg om det som hadde skjedd, og jeg håpet at jeg skulle klare å se framover. Jeg hadde kun fortalt om det til noen få. Dette skulle ikke være en del av meg eller mitt liv. Så lett er det å lure seg selv.

Jeg slapp ikke unna. Uansett hvor mye tid jeg brukte på utdannelsen og deltidsjobbene. Hvor mye tid jeg tilbrakte med venner for å slippe å være alene. Det kom alltid tilbake med like stor kraft, og påførte like mye smerte. Jeg ble sint. Så sint at jeg innså at jeg måtte stå opp for meg selv. Så jeg anmeldte. Saken ble henlagt. Det var ikke nok bevis. Men det kjentes som en befrielse, for jeg hadde gjort det jeg kunne. Og hverdagen gikk videre, men jeg sluttet ikke å være sint. For jevnlig dukket det opp historier om andre.

Nylig ble to gutter på 17 og 16 år frikjent for grov voldtekt av en 15 år gammel jente i Borgarting lagmannsrett fordi hun «sa nei på en flørtende måte». Ifølge Amnesty blir mellom 8 000 og 16 000 utsatt for voldtekt eller forsøkt voldtatt i Norge hvert år. Det er nesten 90 prosent av innbyggerne i hele min hjemkommune Nes. Dette har Norge fått krass kritikk for av FN. Deres kvinnediskrimineringskomite (CEDAW) uttrykte i 2012 særlig bekymring for den høye forekomsten av voldtekter, det høye antallet frifinnelser og de lave straffene overgriperne blir idømt.

Én av grunnene kan være manglende likestillingsopplæring av legdommere. Prinsippet bak legdommerordningen er at du skal dømmes av dine likemenn. Hvis min anmeldelse hadde nådd rettssalen ville 82,3 prosent av legdommerne i min sak vært over 43 år, ifølge Domstoladministrasjonen. Som ung student ville min sak altså trolig blitt medbestemt av eldre. Det kan være vanskelig og uvant å dømme voldtektssaker, og enda vanskeligere å forstå bevisene. Hadde jeg egentlig blitt dømt av mine likemenn?

FN kritiserte også fraværet av undersøkelser og forskning omkring årsakene til vold mot kvinner i Norge. For hvem er de, disse overgriperne? Jeg vil aldri mene at alle gutter er potensielle voldtektsmenn. Men, jeg tror alle gutter er i stand til å gjennomføre overgrep, uten nødvendigvis å være klar over at de har trådt over en svært sårbar grense. Han som trådte over min grense var en helt vanlig fyr. Ikke et monster. Ikke en kvinnehater. Derimot en gutt som gikk i oppløsning da han ble fortalt hva han hadde gjort. Som tryglet om at jeg ikke skulle fortelle det til noen. De siste årene har han slitt like mye som meg.

Med tanke på at majoriteten av dem som utfører overgrep er menn er dette et farlig lite diskutert tema blant menn i det offentlige. De må jo sitte inne med minst like mange spørsmål og svar som oss kvinner. Så hvor er alle deres historier om hvordan det gikk galt?

Det tok meg tre år å innse at jeg ikke lenger kan tie. For på den samme tiden har ikke den norske staten greid å ta vare på meg, eller de tusenvis av andre som sitter inne med erfaringer vi gjerne skulle vært foruten. Så hvor er den gode forskningen og de konkrete løsningene? Jeg er ikke den eneste som begynner å bli lei av å vente.