En viktig klem: Jens Tekle (28) har levd med hiv siden 2010. Få av Jens sine venner tenker på det som et problem at han er hivpositiv. Les mer om ham i reportasjen.
En viktig klem: Jens Tekle (28) har levd med hiv siden 2010. Få av Jens sine venner tenker på det som et problem at han er hivpositiv. Les mer om ham i reportasjen.

Jeg har hiv. Kline?

Du kunne trygt klint med meg hvis jeg hadde hiv. Men hadde du villet?

På videregående fikk vi besøk av en hivsmittet mann som skulle fortelle oss om livet med hiv. Han sto på scenen og brølte «Stigma! Stigma, stigma, stigma!». Han sa sikkert mer også, men det er dette ordet som sitter igjen. Vi hadde ikke peiling på hva «stigma» betydde, men vi skjønte at var det noe dritt. Det er ikke selve sykdommen som er det vanskeligste med å ha hiv, sa mannen, men stigmaet som følger med. Folk ville ikke ta ham i hånda, eller la han holde barna deres, fortalte han. Kunne vi tro det? Vi syntes det var leit og at det var synd på mannen. Likevel var vi litt lettet da foredraget var over og vi kunne slippe å synes synd på ham mer.

Les mer i månedens magasin-essay: Stigmatisering for ditt eget beste. Slik kan du bevare alle fordommene som løfter deg opp i samfunnet

Om det er hiv, religion, kjønn, seksualitet eller kultur – stigma er et nullsumspill der bare majoriteten kan vinne

Ingri Bergo, magasinredaktør i Universitas

Det er nettopp dette som er stigma, selv om vi ikke forstod det da. Følelsen av kollektivt samhold blant oss ble styrket i møte med ham. Vi var de uvitende, usmittede, rene. Han den urene. På en måte kjentes det trygt, som om hans sykdom ikke kunne ramme oss. Det er det som er greia med stigma: vi styrker vårt eget selvbilde på bekostning av andre. Når vi stigmatiserer minoritetsgrupper bekrefter vi samtidig oss selv som en del av majoriteten, det store fellesskapet. Avvikerne blir levende beviser på at vi er de normale. Om det er hiv, religion, kjønn, seksualitet eller kultur – stigma er et nullsumspill der bare majoriteten kan vinne.

Les månedens reportasje: Det lever 80 prosent flere med hiv i Norge i dag enn for ti år siden. Men hvem er de, og hvordan er livet med en sykdom som aldri forsvinner?

Hvorfor stigmatiserer vi, og hva er det som bestemmer hvem som blir stigmatisert? Ta hivsmittede, for eksempel. Er det virusets alvorlighetsgrad, eller alt vi forbinder med den som gjør at vi synes hivsmittede er så skumle? Selv mange år etter at «homsepesten» døde ut som kallenavn, viser undersøkelser at de fleste kvier for å for eksempel å kline med en hivsmittet – selv om det må syv liter spytt til for å bli smittet.

Stigmatisering handler om å plassere folk i båser, om å skape et skille mellom meg og deg, oss og dem, bekymringsløse ungdommer og hivsmittet foredragsholder. Vi som er en del av majoriteten, av fellesskapet, tjener på at disse skillelinjene opprettholdes. Når svake grupper i samfunnet stigmatiseres, blir vi sterkere. Det kjennes trygt, fordi vi kan tenke at deres ulykke ikke er vår sak. At vi har fortjent å være de heldige. At de andre er skyld i det selv. Det er stigma, og det er bare løgn.

Rekordmange unge er personlig kristne. Men hvor gjemmer de seg hen, og hvorfor holder de munn?

Det er ikke noe fundamentalt som skiller oss fra dem. Ta kjønnssykdommer igjen: ubeskyttet sex er risikosport, likevel har vi ubeskyttet sex som aldri før. I fjor anslo Folkehelseinstituttet at 37 jenter og 26 gutter blir smittet av klamydia hver dag. Hva er det egentlig som skiller disse fra hivsmittede, bortsett fra flaks med hensyn til virus?

Det kunne like gjerne vært deg eller meg. Og du kunne trygt klint med meg hvis jeg hadde hiv. Men hadde du villet?