De usynlige

– Er det for seint å trekke seg nå?

Jens Tekle stirrer mistroisk på skjermen til smarttelefonen sin, hvor programmet for dagens crossfit-økt står listet opp. Han drar på seg en svart genser og setter seg ned i sofaen. Ordene «you can't touch this» pryder hele forsiden av plagget. 28-åringen kikker ned på den og ler.

– Herreguuud, dette kommer til å bli grusomt.

Den nordnorske dialekten fyller hele den romslige leiligheten på Hovseter. På kjøkkenbenken ligger en liten haug bestående av nøkler, pille-brett, en tyggispakke og en boks med medisiner.

Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet var det diagnostisert totalt 5 843 hivpositive i Norge i 2015. Jens er én av dem.

Gammelt stigma

– At noen er hivpositive er ingen grunn til ikke å ha sex med dem.

Sykepleier Sol-Britt Molin myser en smule oppgitt ut mot de gamle murbygningene som tidligere var Frydenlund bryggeri på Grünerløkka. Nå rommer et av husene Olafiaklinikken, som er tilknyttet Oslo universitetssykehus. Her testet 10 000 nordmenn seg for hiv i 2014. I dag kommer én til to av testene tilbake som positive hver måned, selv om tallene varierer. Molin har snudd hverdagen til mange på hodet ved å fortelle dem at de har blitt hivpositive siden hun begynte å jobbe ved klinikken i 2009.

– Hva slags mennesker ender opp med å teste positivt for hiv hos dere?

– Det har vi ingen statistikk på. Men magefølelsen til mange av mine kolleger med lang erfaring her er lik. Vi ser en typisk risikoatferd hos dem som blir smittet. De har det ofte vondt, kanskje har de dårlig selvtillit, eller er inne i en slags livskrise.

Smittet

– Jeg var ikke noe flink til å ta vare på meg selv.

Som 17-åring flyttet Jens til Oslo fra familien og gården på Vesterålen. Da han kom til hovedstaden var han nysingel, homofil og full av forventinger.

– Den offisielle versjonen var vel at jeg skulle begynne på Steinerskolen, men skal jeg være brutalt ærlig så var det for å ha sex.

Han ler og kaster hodet bakover i sofaen, vifter vekk minnene med hånden. For seks år siden mistet han plutselig stemmen. Ved øre-nese-hals-klinikken på Ullevål påviste de svært hovne lymfekjertler. Jens maste seg til å få ta en hiv-test, til tross for at den mannlige legen mente det ikke kunne være hiv.

Noen uker senere ble han kalt tilbake til Ullevål. Testen var positiv.

– Det kom ikke som noe sjokk. Jeg tenkte jo at dette måtte skje før eller siden. Det eneste jeg ikke var forberedt på var alt det emosjonelle sykdommen fører med seg, sier han, med ett alvorlig.

Jens fikk tilbud om hjelp fra ulike hold, men takket nei. I tillegg fikk han beskjed om at han kunne anmelde den som hadde smittet ham hvis han kjente til vedkommendes identitet.

– Det var helt uaktuelt. Det var jo ikke sånn at jeg ikke hadde vært med på det vi hadde gjort.

Dermed ble han sendt hjem fra Ullevål med en siste velmenende setning: «Du skjønner at du ikke kommer til å dø av dette over helga?».

Fornuft og følelser

I fjor ble det diagnostisert 221 nye hivsmittede i Norge. Det er litt færre enn i 2014. Nedgangen gjelder hovedsakelig gruppen menn som har sex med menn, som lenge har vært preget av høy smitteforekomst. Men fortsatt er det 80 prosent flere med hiv i Norge i 2015, sammenlignet med 2005.

Sykepleier Molin mener de som kommer for å teste seg ved Olafiaklinikken ofte har for liten kunnskap om risikoen for hiv-smitte. Noe hun ser på som bekymringsverdig, ettersom det finnes mer informasjon om hiv nå enn noen gang tidligere.

– Det er litt todelt. En gruppe har stor angst for å få hiv, selv om vi på ingen måte ser en risikoatferd. Den andre er helt motsatt, og vet at smittefaren er liten og at det finnes gode medisiner. Samtidig har de ubeskyttet sex med flere partnere.

Hivsmittede stigmatiseres fortsatt i samfunnet. I FAFOs holdningsundersøkelse «Farlig å kysse?» fra 2008 mente 60 prosent av de spurte at hivpositive burde være pliktet til å fortelle på jobben at de er smittet. 50 prosent mente at arbeidsgiveren bør ha rett til å omplassere den hivpositive dersom kolleger er redde for smitte. 33 prosent ville ikke latt hivpositive passe sine barn, og 24 prosent tror fortsatt at hiv kan smitte gjennom kyss.

– Det er veldig ille når hivpositive fortsatt blir sett på som spedalske. Molin slår ut med hendene og påpeker at det er synd at gamle holdninger fortsatt henger igjen.

– Noen kan si at de har et avslappet forhold til sex, og kunne hatt relativt mange partnere og ubeskyttet sex med folk de antar er hivnegative, men at de aldri kunne hatt sex med en hivpositiv. Du utsetter deg for større risiko ved å ha tilfeldig sex, enn ved å ha beskyttet sex med en hivpositiv.

Selv mener hun nettopp det å normalisere sex med hivpositive vil være en viktig faktor i arbeidet med å avdramatisere gamle forestillinger.

– Vi kan ikke bare snakke om kondombruk, smitteveier og risiko, da kommer vi ikke videre. Vi må snu på det og si; «ja okei, du har hiv, da bruker vi kondom». Det er jo ikke vanskeligere enn det.

Testen

«Vær fjong, bruk dong» lyder beskjeden fra en kondomdispenser i møterommet inne på Helseutvalget for homofile i Skippergata. Organisasjonen jobber for å normalisere sex for hivsmittete, og målgruppen deres er menn som har sex med menn. De tilbyr drop-in-hiv-tester på utvalgte steder i byen, og i sine egne nymotens lokaler. Testen gir svar på under ett minutt. Målet er at den korte ventetiden skal senke barrieren for å teste seg.

– Testen er sikker tre måneder etter man har utsatt seg for risiko, med 99,7 prosent garanti for at den stemmer, sier Vegard Bjørnshagen, som jobber som frivillig ved Sjekkpunkt.

– Med andre ord kan vi ikke teste for det som skjedde forrige helg, supplerer kollega Aksel Overskott.

En ung mann i blålilla skjorte, og med et grønt og gult tørkle knyttet som en speiderknute rundt halsen kommer inn i lokalet. André Titland (29) tester seg for hiv hver tredje til fjerde måned. Til vanlig jobber han som salgssjef på Chateau Neuf.

– Det er veldig viktig å ta ansvar, man utsetter ikke bare seg selv, men også andre for risiko ved å ikke gjøre det.

En frivillig ansatt leder ham inn i et lite rom der testen skal tas. De diskuterer hvor stor risikoen er for at den vil være positiv. Seksualpraksis, beskyttelse, antall sexpartnere og seksuell legning må med i regningen. Og hva vil skje hvis det viser seg at han har fått hiv?

André biter seg i hånda. Ett stikk i pekefingeren. Etter flere forsøk kommer det endelig ut nok blod til å fylle opp et lite plastbeger. To væsker blandes inn i blodprøven. En prikk gir negativt svar. To eller tre prikker viser positive svar på hiv og syfilis. Det blir stille i 20 sekunder. En liten prikk vises til slutt i den vesle koppen.

André lener seg tilbake i sofaen, puster ut. Så henvender han seg til Universitas.

– Sweet. Det er jo så bra det kan gå det. Nå slapp du å skrive en «tear-jerker», sier han og flirer.

Frykten

Én som derimot har fått føle på sjokket ved å bli diagnostisert med hiv er 24-åringen «Christian». For kun ett og et halv år siden han fikk beskjeden som skulle snu livet på hodet. Fordi han ikke er åpen om hiv-statusen sin ønsker han å være anonym.

Det er begynnelsen av april, og den plutselige sola har trukket takknemlige Oslo-borgere ut i Birkelunden. Christian hilser og smiler et litt nervøst smil som når helt opp til øynene.

– Jeg vil jo helst si at jeg aldri har lært noe om hiv på skolen. Det var bare noe jeg hadde hørt om.

I 2014 ble han veldig syk. Fikk høy feber og ble sengeliggende i flere dager. Da moren hans kjørte ham til legevakten hadde han over 40 i feber. Christian ble lagt inn på sykehus, men legene greide ikke å finne ut hva det var. Moren hans klarte likevel ikke å slippe tanken på at sønnen kunne ha fått hiv og ba ham gjentatte ganger om å ta en test.

– Det turte jeg jo ikke å be om. Jeg ble liggende i tre dager, og ingen tok noen test, men samme dag som jeg ble sendt hjem dro jeg ned til Olafiaklinikken.

Dagene gikk, og Christian var utslitt av all feberen. Da han våknet på sofaen den tredje dagen hadde han 12 ubesvarte anrop.

– Jeg ringte opp igjen med en gang og spurte, «er det hiv»? De svarte at det var noe i «den duren». Det demret for meg da, for de skal jo helst ikke formidle slike budskap på telefonen.

Han løp inn i dusjen og skrubbet seg fra topp til tå. Lenge. Så tok han trikken ned til Olafiaklinikken, men husker ikke så veldig mye av turen. Tankene spant rundt i hodet.

– Husker du hva du tenkte?

– Jeg tenkte på livet mitt. Egentlig tenkte jeg veldig mye på familien min. Akkurat da. Også følte jeg at jeg hadde gjort noe veldig dumt.

Den usynlige sykdommen

19. januar 1983 ble det første aidstilfellet påvist i Norge. Sykdommen som gikk under tilnavnet «homsepesten» skapte panikk, og på et tidspunkt anslo Helsedepartementet at 100 000 nordmenn kom til å bli smittet. I 1996 kom det medisiner som kan gi hivpositive som Jens og Christian lange, gode liv. Medisinene er derimot forbeholdt mennesker i de rikere delene av verden. Ett års forbruk koster 100 000 kroner.

– Det har nesten blitt verre nå enn før, fordi hiv har blitt mer usynlig i samfunnet, sier Kim Fangen over telefonen.

Fangen er leder av hivpositives landsforening, Nye Pluss, og ble selv smittet av hiv i 2003. Han har erfart tiden da medisinene ikke fantes, og hadde en partner som døde av aids i 1996.

Fordi medisinene er blitt så gode, er ikke myndighetene lenger er opptatt av at folk vet nok om hiv, påpeker han.

– Når vi har sluttet å snakke om hiv og sluttet å inkludere det i undervisningen om seksuell helse, har det fått lov å bli borte. Og når vi først tenker på det, har vi en tendens til å tenke tilbake på tiden da hiv var ensbetydende med død.

Les mer i månedens magasin-essay: Stigmatisering for ditt eget beste. Slik kan du bevare alle fordommene som løfter deg opp i samfunnet

Da han ble syk la han først og fremst merke til at andre fant det vanskeligere å leve med hiv enn ham.

– Historien min gjorde at jeg hadde noen å gå til, denne sykdommen var ikke noe mystisk for meg.

De positive resultatene på hiv-testen skapte derimot sterke reaksjoner hos Christian, som hadde lite kunnskap om viruset. Han kjente ingen andre hivpositive, og tenkte lenge at viruset aldri var noe som kom til å berøre ham.

– Jeg var sikker på at jeg kom til å dø. Det var de tankene jeg hadde om hiv da, jeg synes egentlig det er skummelt at jeg ikke visste mer.

Hvis han ble med noen hjem fra byen brukte han aldri kondom, hvis ikke den andre ville. Likevel var han redd.

– Det ryktes at det er ganske vanlig i homomiljøet, at man ikke er så flink med prevensjon. Det hendte jeg tullet med at...

Han kvier seg litt. Selv om øynene fortsatt er hevet i det karakteristiske smilet bærer de nå et preg av alvor.

– Jeg har hatt en del kjønnssykdommer, så jeg tullet med at jeg hadde hatt alt utenom hiv. Det var på en måte bare det som manglet.

Etter beskjeden fikk Christian en krisetime på Ullevål. Etter to dager i sjokk alene i leiligheten på Frogner, søkte han opp Aksept-senter for alle berørt av hiv. Han satte seg i bilen og kjørte rett til Fagerheimgata, og troppet opp på kontoret til Aksept.

– Jeg lurer veldig på hvordan jeg så ut. For.. jeg var så redd. Hjertet mitt bare pumpet.

Han klapper seg på jakka for å illustrere.

– Alt jeg klarte å si var bare: «Jeg er ny her, jeg vet ikke hvorfor jeg er her». Så fikk jeg hjelp med en gang. Det var veldig skummelt, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Hvis ikke hadde jeg… Det var på en måte det som reddet meg.

Trikken dundrer forbi Birkelunden. Christian kikker ned i bakken, ansiktet er dekket av fregner. På tross av et tøft år har han det bedre nå. Han har ventet på at sykdommen skulle begynne å endre kroppen, men forandringene han fryktet uteble. Han beskriver seg selv som et nytt menneske, og setter mer pris på livet enn før. Til høsten har han søkt seg inn på veterinærstudiet.

– Jeg har begynt å ta bedre vare på meg selv. Det har tatt lang tid å fordøye, men jeg har møtt andre i min situasjon og nå har jeg det kjempebra.

Hva hvis?

Selv om de begge har forsonet seg med hiv-statusen forteller både Christian og Kim Fangen om en felles frykt. Frykten for å bli avvist.

– Mye av grunnen til at folk ikke forteller om hiv-statusen sin er frykten for hva som kommer til å skje. Hva hvis? spør Fangen retorisk gjennom telefonen.

Han har møtt både unge og eldre som er redd for å fortelle foreldre, barn og barnebarn om sykdommen fordi de er bekymret for å bli stengt ute.

– Det er det vi alle er redd for, og den frykten sitter ordentlig i. Jeg har klart å slippe den. Det er helt fantastisk, jeg unner alle å kjenne på den friheten det innebærer.

For Christian er situasjonen en annen. Selv om familien har akseptert sykdommen, har enkelte venner taklet beskjeden dårlig.

– Det største problemet er vel hvis jeg møter noen som jeg blir glad i. Jeg er veldig redd for det.

Les også: Universitas`magasinredaktør tar et oppgjør med stigmaet; -Jeg har hiv, kline? (3)

Hiv deg på

Musikken dundrer fra kraftige høyttaleranlegg i den store crossfit-hallen på Nydalen. «Strong is happy» er malt i svart på den grå betongveggen. Jens Tekle er rød i fjeset i det han løfter seg opp i sin tredje økt med pull-ups, etterfulgt av armhevinger og 800 meters løp ute i den stekende maisola. Så ramler han sammen over en kasse og puster ut.

– Hvordan er det å ha en sykdom som aldri blir borte?

Han trekker litt på skuldrene.

– Det kan være litt frustrerende. Det er det som liksom fortsatt kan plage meg innimellom, at det aldri blir borte. At jeg må huske å ta den pillen hver dag.

Svaret etterfølges av en litt anstrengt latter.

– Man skal venne seg til å ha hiv hele tiden. Også er det liksom ikke der likevel, fordi jeg tar medisinen og alt er bra.

– Blir du noen gang redd?

– Ja. Men det er også i dårlige perioder. Jeg kan tenke på hvordan medisinene går opp med andre sykdommer som kommer med alderen. Det kan gjøre meg litt redd. Kan pillene kombineres med alle typer kreft, for eksempel? Det er så mye ny medisin. Folk er ikke gamle nok enda.

– Tenker du på fremtiden på noen annen måte nå enn før diagnosen?

– Det tror jeg ikke. Ikke i det hele tatt.

Svaret kommer kontant. Han rister på hodet.

– Ikke nå liksom. Innimellom. Nå har jeg jo hatt hiv i en del år.

– Hva tenker du når du tenker på det innimellom?

– Ehmm. Før jeg lærte meg nok om det, så satte jeg en del begrensninger for meg selv, som jeg ikke hadde trengt å sette.

Han trekker pusten i en pause. Kikker på noe rett foran seg. Tenker.

– Det kunne være noe så greit som at hvis jeg skulle gjøre noe på et kjøkken, så kunne jeg freake litt ut hvis jeg kuttet meg.

– Du var redd for at andre skulle bli smitta?

– Mer redd for hva de skulle tenke. Om de ville føle ubehag ved det liksom. Man blir jo veldig bevisst i begynnelsen.

– Når følte du at det endra seg?

– For et par år siden. Jeg jobba litt med det. Jeg har noen venner som er ganske morsomme og som flirer en del av det selv òg. Det har hjulpet meg å innse at bekymringene sitter hos meg, og ikke dem. Slik at jeg kan legge dem bort.

– Hvis du blir forelska i en person som ikke også er hiv-positiv, hvordan går du frem?

– Det er jo noe man må tenke på. Det skal jo ikke bare være ok for meg, det må jo være ok for den andre også. Noen er helt okey, sier; å du går på medisiner, kjempefint, da trenger vi ikke å bruke kondom. Også har man de som sier; Hæ, har du hiv?

Han stotrer ordene fram og ler av dem etterpå.

– Med det er flest av den første typen faktisk. De litt mer oppegående har nok kunnskap til å slappe av.