Liker det jævlige

Humorlegenden Atle Antonsen liker sine bøker mørke og triste, og synes litterær puling som regel er skuffende.

Stig Sæterbakken, Ikke forlat meg (2009)

Stig og jeg er begge fra Lillehammer og vi var begge i speideren. Jeg bet meg først merke i navnet hans da han skrev krimnoveller for speiderbladet. Han var bare 14-15 år gammel, men han skrev allerede da veldig godt. Ikke forlat meg handler om en tenårings første store kjærlighet, som går til helvete. Den er fortalt baklengs med slutten først, så nøster den seg gradvis fremover. Boka er både mørk og sår og trist og jævlig. Men den er veldig velskrevet og teknisk briljant gjennomført. Siden speidertiden har jeg truffet på Stig et par ganger og vi har drukket noen øl sammen, men jeg kjente ham aldri godt. Han tok livet sitt for noen år siden.

Patrick Süskind, Parfymen (1985)

Det er svært sjeldent sex i litteratur er interessant. Men når man er tenåring og uten flust med erfaring har det jo sin funksjon. Men da er man jo bare kåt. Parfymen leste jeg når jeg var et par og tjue og det som sitter igjen er blant annet den gigantiske orgien på torget som er bokas klimaks. En ung parfymemaker utvikler en uimotståelig parfyme som gjør at alle som lukter den går ut av sitt gode skinn og blir så gjennomkåte at det eneste de… Det høres jo veldig flatt ut når jeg gjenforteller det slik, men den er veldig godt skrevet. Og orgien på slutten er selvsagt langt fra bokas kvalitet. Den gjorde i hvert fall inntrykk på et relativt ungt og umodent sinn som jeg hadde på den tida.

Luke Reinhart, Terningmannen (1971)

Dette er den morsomste boka jeg har lest. Det er veldig sjelden jeg sitter og ler av en bok, men denne er forferdelig velskrevet og innsiktsfull. Plottet handler kort og godt om en psykiater som slutter å ta egne valg og bestemmer seg for å la terningen styre livet sitt. Han setter derfor opp lister med seks forskjellige handlingsalternativer, og så kaster han terningen. Han er helt nådeløs og tro mot konseptet sitt. En gang forteller terningen at han skal oppføre seg som om han er Jesus samme dag som at han skal han i et svært viktig middagsselskap. En annen gang forteller terningen at han skal være drita full i en eller annen setting hvor det selvfølgelig passer seg dårlig. Jeg er nok litt for kontrollfreak til å prøve noe lignende. Det koster jo. Du må bite i deg mye skam dersom du skal holde på sånn. Så jeg vet ikke om jeg vil anbefale å leve slik. Men boka anbefaler jeg sterkt.

Tarjei Vesaas, Fuglane (1957)

En av grunnene til at jeg likte Fuglane jævlig godt var at jeg slapp å lese den i skoletida. Bøkene jeg må lese får jeg sjelden noe ut av. Fuglane er en trist og sår bok, og et deilig forsvar av en underdog som sliter med å finne sin plass i livet. Hovedpersonen bor sammen med søstra si og framstår som lett tilbakestående. Vesaas har sagt at den handler mye om han selv. Den fikk meg til å føle noe da, men jeg vet ikke om den ville gjort det like sterkt i dag. Jeg tør sjelden lese bøker jeg leste som ung på nytt. For jeg er så redd for å ødelegge inntrykket og opplevelsen som har festet seg den gang. Når man er ung og ubesudlet har man litt mindre dørslag foran følelsene sine. Som regel taper bøkene seg andre gang jeg leser dem hvis jeg tar sjansen. Slik har jeg det blant annet med Bjørneboe. Det er som ferieminner. Hvis jeg har vært et sted på ferie og har hatt en fantastisk opplevelse, så er jeg redd for å dra tilbake dit senere, fordi det kan ødelegge det perfekte.

Donna Tartt, Den hemmelige historien (1992)

Endelig en kvinnelig forfatter. Det som er spesielt med denne boka er at hver gang jeg tenker på den så kjenner jeg en helt spesiell lukt. Akkurat som om det er noe som har festet seg inn i systemet mitt. Det er en tykk bok, men jeg pløyde gjennom den nærmest uten å legge den fra meg. Kanskje er det fordi jeg følte meg så i ett med det universet hun beskrev. Med andre ord godt skrevet. Men jeg klarer ikke å beskrive boka på en interessant måte. Jeg klarer ikke å gjøre noe annet enn å anbefale den, uten å si hvorfor den er bra. Jeg har det problemet med mange bøker. Etter ett år husker jeg knapt hva den handlet om. Det virker til tider litt meningsløst å lese bøker fordi minnet mitt om mange av dem er helt borte etter en stund. Flere bøker husker jeg knapt nok at jeg har lest.

Kurt Vonnegut, Slaktehus 5 (1969)

Jeg er en gammel pasifist, men jeg skal ikke påberope meg at jeg leste denne fordi det en kjent anti-krigsbok. Jeg leste den i 20-årene og jeg husker at jeg hang meg veldig opp i de dristige tidssprangene frem og tilbake. Den handler om amerikanske tidsfanger i Dresden og hvordan vanlige sosiale spilleregler blir opphevet i krig. Forferdelige handlinger blir beskrevet med distanse og på en veldig prosaisk måte. Det er egentlig overraskende at jeg falt for denne fordi jeg har aldri likt sci-fi og boka har flere slike elementer. Jeg har heller aldri vært en utagerende og flammende samfunnsengasjert fyr. Jeg har aldri stått på torget med paroler. Jeg vet ikke engang om jeg har vært med i et eneste fakkeltog. Det er ikke min måte å gjøre ting på. Man må kjenne sine begrensninger. Dessuten har jeg veldig lett for å falle for andres gode argumenter. Jeg kan nok tidvis være litt for enig med siste taler, dersom talen er god.