Kosetid: Når han ikke er skrikevokalist, trives Aslak best i sofaen sammen med katten.
Kosetid: Når han ikke er skrikevokalist, trives Aslak best i sofaen sammen med katten.
Lettelsesbrøl: Når helgen kommer får Aslak Heika Hætta Bjørn endelig bryte ut av studenttilværelsen, kaste klærne og brøle fra seg på rockekonsert. Sånn som på denne konserten i Trømsø i vår. – Men det er veldig fint å slippe unna rockelivet i blant, sier han. Da får han tid til å kose med katten
Lettelsesbrøl: Når helgen kommer får Aslak Heika Hætta Bjørn endelig bryte ut av studenttilværelsen, kaste klærne og brøle fra seg på rockekonsert. Sånn som på denne konserten i Trømsø i vår. – Men det er veldig fint å slippe unna rockelivet i blant, sier han. Da får han tid til å kose med katten
Skal vi danse?: Rolf er ikke blyg på dansegulvet. Her har han ryddet plass på stuegulvet til ære for Universitas.
Skal vi danse?: Rolf er ikke blyg på dansegulvet. Her har han ryddet plass på stuegulvet til ære for Universitas.
Piken med perleøredobb: -Mange ser for seg hockeydamer som mandige og kraftige jenter, med løssnus og kort hår, forteller Martine. Når hun ikke denger løs på motstanderlaget på hockeybanen, konsentrerer hun seg om å fullføre siste året på lærerstudiet.
Piken med perleøredobb: -Mange ser for seg hockeydamer som mandige og kraftige jenter, med løssnus og kort hår, forteller Martine. Når hun ikke denger løs på motstanderlaget på hockeybanen, konsentrerer hun seg om å fullføre siste året på lærerstudiet.
Helsvart: Vanligvis kler kjønnsstudier-studinen Alexandra seg helst i svart fra topp til tå.
Helsvart: Vanligvis kler kjønnsstudier-studinen Alexandra seg helst i svart fra topp til tå.
Helt svingstang: Feminist og kjønnsteori-student Alexandra Løvås Kristinnsdottir har overrasket mange med sin interesse for poledans. Her på egentrening i Oslo Pole studio i sentrum, hvor hun flere ganger i uken trener på triks og akrobatiske øvelser. – Til jul fikk jeg penger til å kjøpe egen stang til å ha hjemme, men måtte bruke pengene på mat siden jeg er student.
Helt svingstang: Feminist og kjønnsteori-student Alexandra Løvås Kristinnsdottir har overrasket mange med sin interesse for poledans. Her på egentrening i Oslo Pole studio i sentrum, hvor hun flere ganger i uken trener på triks og akrobatiske øvelser. – Til jul fikk jeg penger til å kjøpe egen stang til å ha hjemme, men måtte bruke pengene på mat siden jeg er student.
En av gutta: Martine Henriksen og Mangleruds 15 år gamle gutter gjør seg klare for kamp mot Lørenskog. Det er stort sett bare hockey-interessen de har til felles. Til vanlig er Martine flittig lærerstudent og en tilsynelatende streit jente. Men det er hockey som er viktigst. Kampen mot Lørenskog vant de overlegent.
En av gutta: Martine Henriksen og Mangleruds 15 år gamle gutter gjør seg klare for kamp mot Lørenskog. Det er stort sett bare hockey-interessen de har til felles. Til vanlig er Martine flittig lærerstudent og en tilsynelatende streit jente. Men det er hockey som er viktigst. Kampen mot Lørenskog vant de overlegent.

Alter ego

Dagens studenter har fått kjeft for å være for forutsigbare. Men ikke alle er så streite som de ser ut.

Hun er nesten naken langs den blankpolerte sølvstanga. Svetten pipler og håret flagrer, mens hendende holder fast grep om det glinsende stålet, som hun slynger seg rundt og løfter seg opp etter. Lyden av bar hud som gnis mot metall drukner nesten i musikken som pumpes ut av høyttalerne.

Scenen kunne vært en treningsmontasje for en dampende dansefilm, men denne akrobatiske poledanseren er ingen showgirl – hun er en ihuga feminist som studerer kjønnsstudier ved UiO.

– Noen tror ikke på at jeg driver med poledansing, forteller 23-årige Alexandra Løvås Kristinnsdottir.

Forbundet med sex

Vi befinner oss i det speilbelagte rommet på Sometimes Pole studio i Oslo sentrum, på egentrening med Alexandra. Her har hun danset i snart tre år.

– Brannskader og blåmerker er fort gjort, sier Alexandra, og viser fram sine hvite, gule og blå legger.

Historisk har poledansing indiske røtter, men i nyere tid er det først og fremst stripping som er forbundet med dansingen. I mange land eksisterer ikke noe skille mellom poledansing, sliik Alexandra praktiserer det, og stripping.

– Jeg forstår at noen kan se på det jeg gjør som konfliktfylt. Men for meg er dette en idrett. Så kan du være så sexy som du bare vil. Noen prøver å være supersexy, selv tenker jeg mest: Oj, fett triks! ler Alexandra.

Under overflaten

23-åringen er ikke alene om å ha flere sider. Professor og sosiolog Ivar Frønes har lenge forsket på generasjonene i det moderne samfunnet. Noe som kjennetegner unge i dag er at vi tar til oss sekundære identiteter; vi dyrker flere personlige sider ved oss selv, uten at det nødvendigvis oppfattes konfliktfylt.

Og det mye som skjuler seg under overflaten, skal vi tro Frønes.

– Nordmenn er med i alle mulige slags samfunn og foreninger. Alt i fra Jaguarbilersamlere til nakengrillingsfestivaler og egen klubb for eiere av St. Bernhardshunder. Over 100.000 av oss deltar på alternativmesser årlig, sier Frønes, som beskriver Norge som en jungel av organisasjoner for alle mulige interesser og miljøer.

Ifølge Frivillighet Norge finnes det over 100.000 foreninger og organisasjoner, med over ti millioner medlemskap. Gjennomsnittsnordmannen er medlem i minst to foreninger.

– Vi er nok ikke så streite som vi tror, sier Frønes.

Piken med perleøredobb

Hockeylaget til Mangleruds gutter 15 deiser inn garderoben på Jordal Amfi. Utstyret og de grønne og gule draktene er på, og det blir etter hvert stille mens treneren informerer om dagens kamp. Bak gitteret på hjelmen til én av spillerne blinker en perleøredobb i garderobelyset. En lang hestehale hviler pent på skulderen.

– Jeg er ikke her for de interessante samtalene, for å si det sånn. Aldersforskjellene er ganske tydelige, sier 23 år gamle Martine Henriksen og kaster et blikk på de kvisete tenåringsguttene rundt seg.

Martine er til vanlig lærerstudent, men har et brennende hjerte for damehockey. Interessen ble plantet da Martine var fem og faren tok henne og broren med på isbanen. Det gjorde ikke noe at hun måtte spille med gutta.

– Jeg var nok en guttejente som liten. Men de siste årene har jeg definitivt blitt ganske jentete og feminin utad. I dag sier folk: Spiller du hockey?

– Føler du deg som en typisk hockey-spiller?

– Jeg gjør jo det, selv om jeg kanskje ikke ser sånn ut. Mange ser for seg kraftige damer, med løssnus under munnen og kort hår. Men jeg tror mange hadde blitt overrasket om de tittet inn i kvinnegarderoben, sier Martine.

I vår spiller hun i B-VM på kvinnelandslaget. Men drømmen er å spille under OL 2018. Derfor går store deler av uka til hockeytrening.

Men damemiljøet er knøttlite. I eliteserien er det kun fire lag. Så i tillegg til å være assisterende kaptein på damelaget til Vålerenga og spiller på kvinnelandslaget, trener Martine med Mangleruds 15 år gamle gutter.

– Vi er på et nokså likt fysisk nivå med dem. Hadde jeg spilt med jevnaldrende gutter hadde jeg blitt knust. Hockey er en tøff sport med mye kroppskontakt. I damehockey får man ikke lov å takle, men det får vi lov til på guttelaget. Så jeg får ut litt aggresjon ved å spille med gutta, forteller Martine, som så langt har pådratt seg fire hjernerystelser på banen. Alle gangene med hjelm og full beskyttelse.

– Vi prøver å holde det pent, men litt må man tåle. Sånn er sporten.

Beste av to verdener

En annen som ikke er så streit som han ser ut er menneskerettighetsstudenten Aslak Heika Hætta Bjørn (23). Dagene tilbringer han på Norsk senter for menneskerettigheter. Her får han fordype seg i smale emner i total stillhet, helt alene, gjerne hele dagen. Det er ikke åpenbart at Aslak i helgene lever et dobbeltliv som brølevokalisten i hardcore-bandet «Ondt Blod».

– Å være på scenen er utrolig befriende. Jeg tar på meg en imaginær maske og trer inn i en karakter, hvor jeg er mye tøffere og større enn ellers, sier Aslak, som er kjent for å rive av skjorta seg skjorta og danse hemningsløst i barisen med publikum på konsertene.

– Vi har en slags fight club hvor vi møtes for å sloss med vennene våre.

Aslak Heika Hætta Bjørn, vokalist i Ondt Blod

Men Aslak er glad han slipper å leve ut rockelivet hver dag. I helgene trives han best i sofaen, godt plassert mellom katten og dama. De første gangene Aslak holdt konsert mistet han stemmen etter all «growlinga».

Nå er stemmebåndet herdet og sammen med bandet turnerer Aslak landet, ved siden av studiene. Tidligere har Ondt Blod vært lista på P3 og i februar slapp de debutplata.

Ifølge Aslak er de andre bandmedlemmene litt som han. Litt for fornuftige og skikkelige. Alle studerer og har en plan B i tillegg til bandkarrieren.

– Vi kan se ut som en gjeng streite typer, som har en slags fight club-konsert hvor vi møtes for å sloss med vennene våre.

Han forteller at nye mennesker ofte stusser over hans alter ego.

– Jeg er liksom ikke han som gjør så mye ut av seg i timen eller i seminarene. Men det er kanskje derfor det er så gøy å ta det helt ut på scenen.

Opplevelsesjegere

Men hva er det som gjør at vi finner det meningsfylt å dyrke mer alternative sider?

Den kjente tyske sosiologen Thomas Ziehe mener det handler om søken etter intensitet. Der høy intensitetsfølelse gir meningsfulle opplevelser. Og i samfunn med mye frihet, leter vi etter stemninger som gir oss dette.

– I disiplinerte samfunn vil mange søke mot alternative identiteter

Ivar Frønes, professor og sosiolog

Mye forbruksforskning støtter Ziehes teori. Dagens kompetansesamfunn og muligheter gjør at vi melder oss kurs, reiser jorda rundt og søker stadig nye opplevelser og personlig realisering.

Behovet for selvrealisering og flere identiteter ble særlig synliggjort med velstandsøkningen utover 60-tallet, og har bare eskalert siden, forteller sosiolog Frønes.

– Politisk mening har blitt mindre interessant, mens personlig utforskning langt viktigere. Dette var selve kjernen i Hippie-mentaliteten på 60-tallet, nemlig «å skape sin egen mening». Da var det subkultur, nå er det blitt gjengs.

Det velstående Norge har ifølge Frønes dermed svært gode forutsetninger for aktiv utlevelse av sekundæridentiteter.

– Overflod og velstand gir oss muligheter til jakte etter mening og opplevelser, sier Frønes, mener det er særlig de unge, studenter og de eldre som jakter på opplevelse siden de har få bindinger og mye tid.

– Min hypotese er at i disiplinerende samfunn vil mange søke mot alternative identiteter. Så sant disse identitetene eller interessene er mulige å dyrke, sier Frønes.

Hips don’t lie

Bak store dataskjermer i et klasserom på Westerdals sitter en gjeng og diskuterer ivrig hvordan de skal designe en digital flyvende 3D-øy. Rolf Jacob Thommesen (26), en ganske høy og rødhåret fyr med snille øyne og briller, lytter konsentrert til diskusjonen. Rolf deler resten av gjengens lidenskap for animasjon, gaming, 3D og programmering. Men selv om han er programmeringsstudent om dagen, går nattetimene med til å danse Kizomba, en sexy, afrikansk pardans.

– Blant folka på Westerdals er jeg ganske normal. Men i dansemiljøet er jeg han unge, nerdete, hvite fyren med rødt hår. Ikke akkurat den typiske Kizomba-danseren, vedgår Rolf.

Kizomba, opprinnelig en dans fra Angola, kjennetegnes av langsomme, sensuelle rytmer, inspirert av karibiske og afrikanske toner. Den nære og intime dansen ledes av mannen, mens kvinnen følger etter. Da gjelder det å ikke være blyg, og for Rolf er kjemien med partneren svært viktig.

– Det er en veldig sosial dans, og man merker fysisk respons fra partneren direkte på kroppen. Selv har jeg en ganske oppfinnsom dansestil. Jeg tuller mye og prøver å tøye grensene i dansen. Ikke alle jenter klarer å henge med.

For hver nye partner blir det en ny dans, erfarer Rolf, som har drevet med Kizomba i snart tre år og synes det er en kjærkommen kontrast fra studiedagene foran skjermen.

– Før jeg begynte å danse kjente jeg et behov for møte nye folk i litt uvanlige settinger. Jeg prøvde først salsa, men ble så introdusert for Kizomba, sier Rolf, før han innrømmer:

– Det var nok litt for å sjekke damer også.

Etter hvert fikk han skikkelig dreisen på teknikken og ble instruktør og holdt dansekurs. For Rolf, som danser ukentlig, er dansen en måte å uttrykke seg på.

– Noen ting får du bare kommunisert gjennom kropp, musikk og dans. Det er gøy å ha et miljø hvor jeg er litt unik, men dansingen er noe jeg først og fremst gjør for meg selv.

Vil dedikere seg

Dette har Rolf til felles med Alexandra, Aslak og Martine. Alle sier de dyrker sine to identiteter hovedsakelig for egen skyld – ikke for å skille seg ut. De følger egne ambisjoner og mål, uavhengig av andres oppfatninger.

Dette overrasker ikke Frønes. Sosiologen tror mange med sekundære identiteter har mindre behov for å imponere de utenforstående. Men heller ønsker å dedikere seg på innsiden av interessesfærene.

– På utsiden virker det kanskje avslappet, men for dem innad i miljøene gjelder det å holde høyt nivå. Der er det helt andre koder og forventninger, sier Frønes.

Men hva sier Jaquesson?

– Se, jeg har begynt å få skikkelig træle!

Tilbake i dansestudioet til den poledansende kjønnsteoristudenten Alexandra har hard hud endelig slått rot i håndflatene.

– De flinkeste damene her har skikkelige arbeidshender. Det hjelper på grepet om stanga, forteller hun.

Alexandra ser for seg at de eldre feministene er mer opptatt av formelle krav som lønn og jobb, mens yngre feminister, som henne, vektlegger mer kulturelle ideer.

Deler av miljøet ønsker å ta avstand fra strippestempelet. Og for feministen og kjønnsteoretikeren Alexandra er det naturlig å stille spørsmålstegn ved etablerte identiteter og roller som tilsynelatende virker konfliktfylte, som poledansing og feminisme. Særlig med tanke på kjønn og seksualitet.

– Jeg mener du kan gjøre det du selv ønsker med kroppen din, livet eller identiteten din, så lenge du er bevisst på opphavet og betydningen av det du gjør. Det er vel egentlig feminisme for meg, sier Alexandra.

Den radikale feminismen og 68-erne ser nok mer på poledansing som nærliggende med stripping, tror hun.

– Som Kvinnegruppa Ottar og Kari Jaquesson?

– Kari Jaquesson er nok positiv til det. Det er jo utmerket trening!