Dødsvirusenes verste fiende

– Det handler om liv og død.

John-Arne Røttingen snakker om Ebola. I to år herjet det dødelige viruset Afrika, og tok livet av mer enn 8000 mennesker. Bare navnet fremkaller bilder av blod, gørr og kaos. Likevel var det først da smitten spredte seg til USA og Europa at verden virkelig fikk panikk. En løsning måtte til, og det fort. Det er her Røttingen kommer inn.

– Jeg hadde jobbet lenge for å endre systemet for internasjonalt smittevern. Ebolautbruddet var en sjanse til å jobbe annerledes.

Vi sitter på kontoret hans, innerst inne på Folkehelseinstituttet. Pulten er ryddig og praktisk, blottet for unødvendig dilldall. Her er ingen spor som tilsier at dette er arbeidsplassen til en av verdens viktigste legediplomater. Når Røttingen ikke er på kontoret er han ute på tokt for å overbevise norske og internasjonale myndigheter om hvor de bør putte pengene sine.

– Jeg er nokså trygg på at jeg er god til det jeg driver med. Samtidig er det viktig å være ydmyk, og å lytte til andre. Stemmen er mild, men bestemt. Øynene er snille, blikket er fast. Det hinter om en lidenskap for lange fagrapporter.

Timeplanen hans er sprekkferdig av konferanser og møter. WHO har erklært at Zika er en internasjonal krise, og Røttingen jobber på spreng med en vaksine. I en tid der virus krysser landegrenser lettere enn noen gang, er hvert minutt av jobben hans livsviktig – bokstavelig talt. Dette er en mann som ikke har tid til unødvendig snikksnakk. Om nøyaktig førtifem minutter blir Universitas kastet ut. Men først skal vi snakke om hans kanskje aller største – likevel ukjente – bragd:

Ebolavaksinen.

Da verden fikk øynene opp for ebola-krisen, hadde han reist til et ekstraordinært toppmøte i WHO på oppdrag fra Helsedepartementet. Her skulle de legge en slagplan for ebola-strategi. Men penger bestemmer, også når det kommer til pandemier. Den norske idealisten fikk seg realpolitisk kalddusj rundt forhandlingsbordet i Genève. USA hadde kommet alle i forkjøpet, og hadde allerede inngått bilaterale avtaler med både Liberia og Sierra Leone – uten å åpne for at andre kunne bidra. Drømmen om en internasjonal dugnad hadde altså falt i fisk før møtet begynte. Eller?

– For USA lå det mye prestisje i ebola-vaksinen. Helt siden terrorangrepene 9/11 hadde amerikanerne fryktet at terrorister skulle finne ut av hvordan de kunne bruke ebola-viruset som våpen. Derfor hadde Kongressen investert flere milliarder dollar i ebola-forskning.

– Konkurranse er en veldig sterk drivkraft i forskningsvirksomheten. Både innenfor det private og det offentlige, forteller Røttingen.

For USA var det viktigst å vinne. Det ble dårligere og dårligere stemning rundt bordet.

– Vi måtte høre på de private legemiddelfirmaene som satt og sverget med sine dype bassrøster at «we will work 24/7» til krisen var løst. Jeg tenkte, det er vel ikke bare dere som kan jobbe – det kan vel faen meg vi i offentlig sektor også.

Han humrer litt mens han forteller dette. Kaster på den grå manken. Men øynene er trassige og det er ingen tvil om at han var sint da det skjedde.

Ett land ble stående igjen på sidelinjen: Guinea. Med underutviklet forskningskapasitet, høyere konfliktnivå, og en befolkning som dessuten snakket fransk, var det foreløpig ingen som ønsket å investere ressurser der. «Javel», tenkte Røttingen, «så får det bli dit vi skal.»

– Vi måtte hjelpe dem, de hadde jo akkurat de samme problemene som de andre landene. Men det var også en protest mot hvordan USA hadde agert.

Deretter gikk det slag i slag. Vips, så ledet nordmannen fra Folkehelseinstituttet en åpen internasjonal arbeidsgruppe med en kjerne av folk fra Folkehelseinstituttet, Leger uten grenser, WHO og helsemyndighetene i Guinea.

– Jeg var veldig opptatt av at alle vaksinefirmaer og forskningsmiljøer som hadde vist interesse for ebola kunne delta. Og så ville vi helst at guineanerne gjorde mye av arbeidet selv.

Hele prosessen ble fjernstyrt fra kontoret hans i Oslo. Det ble enda lengre dager foran skjermen, og mindre tid med familien.

– Arbeidet kom på toppen av vanlig jobb. Det var intenst. Det ble lite ferie for å si det sånn.

Men han fikk sitt internasjonale ebola-samarbeid i Guinea.

– Det var en internasjonal dugnad, helt klart. Normalt tar det åtte år fra man tar det første nålestikket i en liten studie av mennesker til man har resultater som tilsier om vaksinen er effektiv. Vi brukte elleve måneder.

– Vi visste vi var lillebror, som i tillegg opererte i den vanskeligste settingen. Derfor måtte vi gjøre noe som var realistisk, men som samtidig kunne skape ny kunnskap.

Alle brettet opp ermene, og alt gikk relativt knirkefritt. Helt til USA atter en gang satte kjepper i hjulene for prosessen.

– Amerikanerne ville flytte studien sin fra Liberia til Guinea. Men i stedet for å snakke med oss først, troppet de rett opp på døren til presidenten i Guinea. Til tross for at det var umulig å gjennomføre begge studiene samtidig.

– Ville de at dere skulle trekke dere ut?

– Ja. Til amerikanske medier sa de at de mente vår studie var dårlig.

Men Røttingen nektet å bøye av, og satte i gang en intens lobbyprosess for å sikre at de fikk fortsette arbeidet uforstyrret.

– Jeg har aldri vært særlig redd for autoriteter, og jeg er ikke redd for å si fra hvis jeg mener det trengs.

Til slutt lyktes han med et slags kompromiss. Teamet fikk arbeide i fred. Det var flaks, for resultatene av studien toppet all forventning: vaksinen var 100 prosent effektiv.

– Det var helt fantastisk! Vi gikk ut med de foreløpige resultatene med en gang. Verden måtte få vite det.

De hadde reddet verden fra en krise på rekordtid. Hele kroppen gløder når han forteller om seieren:

– Det er veldig sjelden man får være med på et prosjekt som gir så gode resultater. Det kommer nok aldri til å skje igjen.

Det er tidkrevende å redde verden. Røttingen husker ikke sist gang han lå på sofaen. «Avkobling» defineres vagt som «tid med familien», eller en «sen løpetur i mørket». Full pott på selvkontroll, altså. Han og kona møttes da de gikk på medisin, og de giftet seg da begge to var ferdige med studiene. Praktisk nok. Han drikker lite, og er sjelden på fest.

Hva gjør du når du skal være skikkelig gæren?

– Jeg husker jeg ble spurt om det av en amerikaner som var på besøk i Oslo, «what do you do to have fun?». Det fikk meg til å tenke meg om. Men før jeg hadde rukket å tenke ferdig, sukket amerikaneren oppgitt og sa «allright, I see».

Om han oppfattes som kjedelig, plager det ikke ham.

– Andre har hobbyer, jeg har jobben. Dette er livsprosjekter, og da bruker jeg all tiden min på det.

Det er lenge siden han sluttet å praktisere medisin. Men det handler fortsatt om menneskeliv.

Hvordan går man til sengs med vissheten om at hver time uten jobb betyr flere liv tapt?

– Jeg har aldri problemer med nattesøvnen, egentlig. Han nøler litt, og tenker seg om en stund.

– Det hjelper vel å ha legeerfaring. Du klarer å sette ting på avstand.

Det handler ikke om enkeltmenneskene. Han har ingen tårevåte historier om afrikanske familier han har reddet fra Ebola. For ham handler Zika om en urettferdig prosess, ikke om nyfødte barn med krympehoder. Han jobber for rettferdighet, men på systemnivå.

– Jeg er veldig flink til å glemme ting – kanskje for flink. Da vi fant vaksinen for ebola feiret jeg vel i et halvt minutt. Så la jeg det bak meg.