Forkynneren: Nina Jensen kvier seg ikke med å stille opp for klimaet på alle arenaer. Mikrofonen monteres forsiktig før debatten som skal holdes under energikonferansen i forkant av klimatoppmøtet i Paris.

Virkelighetsforkynneren

Selv om Nina Jensens jobb er å redusere menneskenes fotavtrykk på Jorden, vil hun gjerne at hennes egne skritt skal sette tydelige spor.

Publisert Sist oppdatert

Hvis man ikke feiler får man ikke til noe. Det er mange ganger jeg har tenkt at jeg er glad jeg ikke vokser opp nå.

Fem raske

  • Født 22. november 1975.
  • Utdannet arktisk marinbiolog fra James Cook University i Australia og Norges fiskerihøgskole i Tromsø.
  • Kom til Verdens naturfond (WWF) som frivillig i 2003. Trådte inn i stillingen som havmiljørådgiver i 2005. Deretter ble hun leder for naturvernavdelingen og fagsjef, for så å bli generalsekretær i organisasjonen 1. mars 2012.
  • Har tidligere jobbet i reklamebransjen.
  • Bor sammen med kjæresten gjennom åtte år, samt deres cocker spaniel, i Oslo.
  • På frokosttallerkenen: Knekkebrød med Jarlsberg.
  • På øret: Alt fra opera til hardrock. Glad i Foo Fighters, også traff den nye singelen til Adele, «Hello», meg rett i hjertet.
  • På nattbordet: Bladet Natur&Foto;, det har masse fine reportasjer. På reiser leser jeg gjerne glossy magasiner som Det nye, for å finne ut hva som rører seg i den sfæren.
  • Miljøsynder: Ekstremt glad i lange dusjer, samt veldig mange flyturer med jobben. Men det prøver vi å kutte ned.
  • Viktigste klimatiltak: At all energi blir 100 prosent fornybar.

Et par svarte, høyhælte sko går som eneste av sitt slag bestemt over de ru gulvplankene i lokalene til Norges Rederiforbund. Tidligere formet plankene baugen på et skip, nå er det en symbolsk del av det majestetiske interiøret i Rådhusgaten. Skoene tilhører generalsekretæren i Verdens naturfond- Norge (WWF), den internasjonale natur- og miljøorganisasjonen som smykker seg med den velkjente pandaen som logo.

Nina Jensen er blitt kalt en av Norges mektigste og er en av de tydeligste profilene i forhandlingene i forkant av det kommende klimatoppmøtet i Paris i desember. I dag vanker hun blant dresskledde menn og kvinner i rederiforbundets lokaler for å tale naturens sak med toppledere i norsk næringsliv.

Privat er Siv min aller beste venn. I jobbsammenheng er det litt slitsomt å være «søstera til», selv om jeg ser at det er en artig kuriositet for omverdenen.

Etter å ha inntatt lunsj med statssekretær Lars Andreas Lunde fra Klima- og miljødepartementet, fyller Jensen opp et glass vann og setter seg på første rad i møtesalen. Foran henne lyser prosjektoren opp ordene «21 dager før COP21». Næringslivet skal bidra til det grønne skiftet, «planet and profit, hand in hand».

– Vi er kanskje den første generasjonen som merker klimaendringene på kroppen, og vi er kanskje den siste generasjonen som kan gjøre noe med det. Vi trenger flere «Teslas on the seas», sier Sturla Henriksen, leder i rederiforbundet, foran forsamlingen.

Nina smiler høflig når konferansieren kaller henne dagens klimaalibi og hun selv entrer scenen. To oljemalerier av kong Harald og kronprins Haakon overværer seansen i stillhet, i likhet med resten av salen.

– Dagens utfordringer viser at vi har ventet for lenge. Derfor kan vi ikke lenger sitter på berget og fornekte behovet for en omstilling, mens vi håper på at det skal gå over. Det kan være livsfarlig for både næringen og nasjonen, sier Jensen.

Klimakampen er langt i fra over. Den har akkurat begynt.

To dager senere sitter hun rakrygget i det romslige kontoret sitt i WWFs lokaler. Utenfor har høstsola akkurat rukket å skyggelegge bygården nedenfor kontoret, mens den glir over toppene av Oslos hustak.

Eksos og trafikkbråk utgjorde kanskje den eneste livsfaren i Jensens oppvekst. Som barn boltret hun seg i Oslogryta, mer spesifikt i en leilighet i det lokalet som i dag rommer McDonalds i det tungt trafikkerte Majorstukrysset.

– Det er vel skjebnens ironi.

Kanskje var det denne daglige dosen forurenset luft som fra tidlig alder dyttet henne, storebror Tom Jensen og storesøster og finansminister Siv Jensen, ut på hyppige turer til naturen ved fjorden, enten ved Nordstrand eller Ulvøya.

– Nysgjerrigheten til alt det livet som fantes i naturen tok helt overhånd.

Denne forkjærligheten for naturen over og under vann har både vedvart og vokst, noe kontorlampen hennes, som samboeren har laget av en oksygenflaske til bruk under dykking, vitner om. Miljøengasjementet har i senere tid trumfet det gode forholdet til storesøster Siv. Nina Jensen stemplet årets statsbudsjett som «det dårligste klimabudsjettet noensinne» og kritiserte regjeringen for å ytterligere satse på petroleumsnæringen. Hun har lenge harselert med oljenæringens dresskledde herrer og talt miljøets sak i alle mulige kanaler. Likevel føler også hun på avmakt i kampen for kloden.

– Det uendelige byråkratiet gjør at det kjennes vanskelig å trenge gjennom lydmuren. Se for deg at du er i retten og vet at du har en sinnsykt bra sak med alle fakta på din side. Men likevel dømmes du. Frustrasjonen kan nok sammenlignes. Forslaget vårt vil alltid være bedre enn alternativet, vi ser konsekvensene av klimaendringene hver dag, sier hun og rister litt oppgitt på hodet.

Forut for klimatoppmøtet i Paris har hun høye forventninger. 150 land, som står for 90 prosent av de globale utslippene i verden, har allerede spilt inn sine klimaforslag. Deriblant store utslippsnasjoner som USA, Canada, Kina og India.

Skarpe prioriteringer: Jobbens bakside er manglende tid til venner og familie. En som dog blir prioritert er samboeren hun møtte på afterski i Trysil for åtte år siden. – Den ukedagen jeg har fri har jeg mest lyst til å være hjemme med ham, sitte i sofaen og ikke gjøre en dritt, sier Jensen.

– Jeg har stor tro på at de vil klare å forhandle frem en avtale.

De globale utslippene var langt fra Jensens største bekymring som barn. Da hun vokste opp fikk faren, som hun hadde et nært forholdt til, flere hjerteinfarkt. Den unge jenta delte farens engasjement for naturen og friluftslivet, og sammen pratet de mye om teltturer de skulle ta og fjelltopper som skulle bestiges. Usikkerheten kom likevel krypende da faren også fikk nye ulike infeksjoner. Så døde han da Jensen var 12 år gammel.

– Det var en utrolig tøff alder å miste en forelder i. Jeg var i en brytningsfase og det gjorde så vondt at smerten ble umulig. Når jeg ser tilbake på det nå tror jeg ikke jeg taklet det tapet ordentlig før i voksen alder.

Hun låste følelsene inne, en reaksjon som også ble en effektiv håndteringsmetode av andre vonde hendelser. Smerten ble omsluttet av et inderlig ønske om at alt skulle ordne seg, helt til en god venninne også opplevde å miste sin egen far. Det ble et påskudd til å ta tak i fortiden.

– Det var jo ingen god strategi å holde alt på avstand, men da jeg opplevde hennes sorg klarte jeg etter hvert å håndtere min egen.

Med seks og syv år opp til storebror og storesøster, møtte attpåklatten Jensen også på andre utfordringer. Som tenåring slengte hun mangt et lengtende blikk etter søsknene da de dro på byen i helgene, mens hun selv tilbrakte dem på jobb. Blant annet som stuepike på et hotell.

– Det var ingen dans på roser for en 13-åring, det hendte jo jeg vandret inn i et rom hvor det lå en naken mann i sengen. På den tiden var det liksom bare sånn det var.

Rundt samme tid flyttet familien til Ullern. Et skritt mot vest, men ingen oppgradering i Jensens øyne. Det nye nabolaget var overfladisk og opptatt av fasade.

– Da jeg fikk et innblikk bak det perfekte ytre så jeg mye sorg og smerte, jeg har alltid vært opptatt av det ekte og ærlige, mens det regjerte en slags falskhet der.

Hun mener den polerte holdningen hun minnes fra Ullern har tatt overhånd hos de yngre generasjonene i dag. Jenter og gutter strekker seg for langt etter utdanning, trent kropp og velpleid utseende. Jakten på perfeksjon gjør det å feile vanskelig.

– Hvis man ikke feiler, får man ikke til noe. Det er mange ganger jeg har tenkt at jeg er glad jeg ikke vokser opp nå. Jeg hadde også en forventning hjemmefra, men den ga meg mest «drive» til å få til ting.

For Jensens del har det sjelden skortet på ambisjonene, men enkelte ting har fått henne til å stoppe opp og tenke over karrieren. Før hun søkte på toppjobben i WWF i 2012 gikk hun og samboeren noen grundige runder i hjemmet i Oslo. Det var ikke bare planetens klokke som tikket i det pågående tidskappløpet med den globale oppvarmingen, men også hennes eget biologiske ur. I tillegg snakket hun mye med familien om bekymringene for hvordan barn kunne flettes inn i en jobb som gikk langt utover åttetimersdagen. Nå, med 40-årsjubileum rett bak seg, er avgjørelsen tatt.

– Det er spesielt to ting som har gjort meg usikker på om jeg ønsker barn eller ei. Den ene er om jeg virkelig vil sende et nytt liv ut i den verdenen vi lever i nå. I tillegg har jeg tenkt på at min tid kanskje kan utnyttes bedre til å hjelpe andre barn enn mine egne. Men vi har kommet frem til at vi ønsker barn.

Omstilling: Nina Jensen forbereder seg til en tale hun skal holde under Dagens Næringslivs energikonferanse i forkant av klimatoppmøtet i Paris. For noen få timer siden satt hun på et fly hjem fra Namibia, hvor hun arbeidet for å redde nesehornbestanden.

– Hvordan ville du løst det med jobben?

– Skulle jeg være så heldig å få et barn vil jeg nok likevel ikke trappe ned jobbingen. Det skal jeg innrømme. Jeg tror vi vil håndtere det så godt vi kan.

Familieplanene ligger på hylla en liten stund til. Verdensledernes velformulerte ord under det kommende klimatoppmøtet må følges opp, og ambisjonene må strekke seg. Det vil ta lang tid før en eventuell avtale trer i kraft og målene må være langsiktige. Selv har hun kanskje sluttet å strekke seg etter storesøskenene og isteden begynt å strekke seg for jordkloden. På tross av store ideologiske forskjeller har ikke forholdet til de tidligere idolene skrantet.

– Privat er Siv min aller beste venn, vi bruker å dra på fjellet og til sjøen sammen. I jobbsammenheng er det litt slitsomt å være «søstera til», selv om jeg ser at det er en artig kuriositet for omverdenen. Vi respekterer at vi har litt ulikt syn.

Nå, med mindre enn én uke til verdens toppledere skal samle seg i Paris, tror Jensen miljøbevisstheten hun mang en gang har har savnet hos søsterens parti er å finne hos den jevne nordmann.

– Vi har endret strategi i løpet av de siste årene. Klima ble tidligere presentert som et enormt komplekst problem, som i tillegg ble dominert av dommedagsprofetier. Spørsmålene var for store, det ga oss en avmaktsfølelse. Da var det kanskje lettere å la være å engasjere seg. Nå jobber vi hardt for at folk skal skjønne at alle kan gjøre en forskjell.

Når helgen kommer skal Jensen tale ulvens sak hos Norges jeger- og fiskerforbund, skrive litt på den kommende boken, og kanskje få tid til en lang tur i skogen. Der finner hun fortsatt mest ro til å tenke. På spørsmålet om hun virkelig tror hun kan stoppe klimaendringene, kommer svaret kontant.

– Ja! Hvis ikke hadde jeg ikke hatt denne jobben.

– Hva gjør deg mest sint i kampen for kloden?

– Mennesker som ikke gidder å engasjere seg. Ærlig talt, det er det minste vi kan gjøre!

Powered by Labrador CMS